Vilkår for ransaking
Ransaking er undersøkelse av gjenstander, person, dyr, bygninger, kjøretøy eller områder for å avdekke straffbare forhold som ledd i etterforsking, uten samtykke fra eier eller den som mistenkes. Undersøkelser som mistenkte samtykker i, vil ikke uten videre være ransaking, da undersøkelsen da ikke vil være under tvang.
Ransaking foretas av politiet i etterforskningsøyemed, for å sette i verk pågripelse eller for å søke etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i oppklare om hvorvidt det har funnet sted en straffbar handling som ledd i etterforskningen. Det finnes andre former for ransaking som ikke anses som straffeprosessuell ransaking og som ikke er tvangsmidler, slik som visitasjon etter politiloven § 10, samt undersøkelse i fengsler etter fengselsreglementet, tolloven og konkurranseloven mv. Straffeprosessloven kap. 15 omhandler ransaking.
Ransaking kan ikke gå lenger enn til å foreta selve undersøkelsen, og man kan ikke med hjemmel i ransakingsbestemmelsene ta noen ting med seg. Skal politiet sikre seg en gjenstand eller en opplysning og ta det med seg, må politiet foreta beslag etter straffeprosessloven §§ 203 eller 211.
Etter straffeprosessloven § 192 første ledd kan politiet i etterforskningsøyemed ransake gjenstander, person, dyr, bygninger, kjøretøy eller områder dersom det foreligger en kvalifisert mistanke om straffbar atferd. Innendørs ransaking overfor mistenkte reguleres av straffeprosessloven § 192 første ledd, mens innendørs ransaking hos andre enn mistenkte er nedfelt i straffeprosessloven § 192 annet ledd:
”§ 192. Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas ransaking av hans bolig, rom eller oppbevaringssted for å sette i verk pågripelse eller for å søke etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i. Hos andre kan ransaking foretas når det er skjellig grunn til mistanke om en slik handling, og 1) handlingen er foretatt eller mistenkte pågrepet der, 2) mistenkte har vært der under forfølgning på fersk gjerning eller ferske spor, eller 3) det for øvrig er særlig grunn til å anta at mistenkte der kan pågripes, eller at det der kan finnes bevis eller ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i”.
For at ransaking skal kunne skje hos andre enn mistenkte er det i tillegg til vilkåret om skjellig grunn til mistanke for handling som kan medføre frihetsstraff etter første ledd vilkår om at
1) handlingen er foretatt hos den annen part som skal ransakes eller mistenkte pågrepet der, 2) mistenkte har vært hos den annen part som skal ransakes under forfølgning på fersk gjerning eller ferske spor, eller 3) det for øvrig er særlig grunn til å anta at mistenkte kan pågripes hos den annen part som skal ransakes, eller at det der kan finnes bevis eller ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i.
Forutsetningen for at undersøkelsen skal være ransaking etter straffeprosessloven § 192 er at den foretas i noens private rom, som omfatter fast bolig, midlertidige oppholdsrom som kontor, lager, hotellrom og telt, samt gjenstander og rom som befinner seg i rommene som koffert, ryggsekk, kiste, safe osv. Ransaking av en koffert eller ryggsekk som mistenkte bærer med seg, følger imidlertid reglene for ransaking av person.
Undersøkelse av en mistenkts datamaskin og andre lagringsmedier vil på vanlig måte følge reglene om ransaking etter straffeprosessloven § 192, dersom opplysningene er lagret på mistenktes datamaskin eller andre medier som befinner seg i de ransakte rom. Dersom opplysningene befinner seg hos en internettleverandør eller liknende, må politiet be om å få opplysningene i medhold av straffeprosessloven § 210, jf. straffeprosessloven § 211.
Utendørs ransaking reguleres av straffeprosessloven § 202 dersom slik ransaking er nødvendig i etterforskningsøyemed og det foreligger en viss mistanke:
”§ 202. Undersøkelser i etterforskingsøyemed på sted av annen art enn nevnt i § 192, kan uten samtykke av eier eller besitter foretas etter beslutning av retten, påtalemyndigheten eller – om det er fare ved opphold – tjenestemann i politiet”.