Razzia

Razzia kalles det gjerne når det skjer en bred ransaking av større rom. Straffeprosessloven § 193 åpner for såkalt razzia i rom som er allment tilgjengelig, mens straffeprosessloven § 194 hjemler razzia i private hjem.

Etter straffeprosessloven § 193 er det i etterforskingsøyemed en utvidet adgang til å foreta ransaking på offentlig sted som er tilgjengelig for alle, eller som er stedet for en virksomhet som krever tillatelse av politiet. Vilkårene for vanlig ransaking etter straffeprosessloven § 192 om skjellig grunn osv. må ikke foreligge. Etter annet ledd har man en tilsvarende utvidet adgang til å ransake i kaserne, brakke, militært fartøy og militære bygninger og rom, etter at den militære sjef på stedet er underrettet. Selv om ikke ransaking etter straffeprosessloven § 193 krever at vilkårene i straffeprosessloven § 192 er oppfylt, må ransakingen foretas ”i etterforskingsøyemed”. Kravet innebærer at vilkårene i straffeprosessloven § 224 om at det må være ”rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold” må være oppfylt. Ransakingen må ikke gå lenger enn det som er nødvendig for formålet, jf. straffeprosessloven § 170 a.

Etter straffeprosessloven § 194 kan det foretas ransaking av alle hus eller rom i et nærmere bestemt område dersom det er grunn til å anta at gjerningsmannen kan holde seg skjult i området, eller at det der kan finnes bevis eller ting som kan beslaglegges. Bestemmelsen gir hjemmel til å gå inn i flere private hjem og private områder, der det er grunn til å anta at en som har begått alvorlig kriminalitet, befinner seg, eller det der er grunn til å anta at det finnes bevis eller ting som kan beslaglegges. Alle hus og rom i området kan i så tilfelle ransakes. Denne bestemmelsen gjelder bare i saker der man har skjellig grunn til mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 8 år eller mer. Når ransakingen foregår på steder som nyter vern etter EMK art 8 (1), er hjemmelen i forhold til razzia etter straffeprosessloven § 194 mer problematisk.

I motsetning til i straffeprosessloven § 193 følger et indikasjonskrav etter straffeprosessloven § 194, som innebærer at det innenfor området som ønskes undersøkt bør kunne finnes bevis eller ting som kan beslaglegges. En rimelig mulighet er tilstrekkelig, men de bevis som kan finnes må ha sammenheng med den samme straffbare handling man har skjellig grunn til mistanke for.

Ransaking av allment tilgjengelig sted, kan beslutningen ifølge straffeprosessloven § 198 tas av en polititjenestemann med politimyndighet etter politiloven § 20. Å legge kompetansen så lavt for å iverksette ransaking i det private rom, er prinsipielt betenkelig.