Hvordan besluttes ransaking?
Det rettslige grunnlaget for å vurdere hvem som kan beslutte ransaking (hvem som har personell kompetanse) er straffeprosessloven § 197. Etter denne bestemmelsen skal ransaking som hovedregel besluttes av retten. Ellers kan ransaking normalt også foregå lovlig ved skriftlig samtykke etter straffeprosessloven § 197 første ledd.
Etter straffeprosessloven § 197 annet ledd første punktum kan imidlertid påtalemyndigheten selv treffe beslutning om ransaking, dersom det foreligger “fare ved opphold” i lovens forstand. Bestemmelsen tar sikte på de tilfeller der det er fare for bevisforspillelse dersom ikke ransaking blir besluttet i nær fremtid, og man ikke har tid til å vente på rettens beslutning. Formålet med ransaking ville ofte forspilles hvis politiet alltid måtte vente på rettens tillatelse. Derfor er påtalemyndigheten i straffeprosessloven § 197 annet ledd gitt hastekompetanse dersom en utsettelse i påvente av rettens beslutning kan medføre at formålet med ransakingen forfeiles. Imidlertid forutsettes det i Innst O nr 72 (1984-85) side 17 at ”det bare i heilt ekstraordinære tilfeller at dette blir aktuelt”.
Hvem som er å anse som påtalemyndigheten går frem av straffeprosessloven § 55. Når retten treffer sin avgjørelse i form av en beslutning, er det ikke noe krav om at dette skal skje i rettsmøte, jf straffeprosessloven § 53. Mistenkte har således ikke rett til å bli underrettet på forhånd, selv om retten har adgang til å varsle siktede og hans forsvarer om dersom slikt varsel kan gis uten skade eller fare for etterforskingen. Ved ransaking av redaksjonslokale eller tilsvarende skal beslutningen uten rettens samtykke alltid treffes av statsadvokaten, og bare dersom det er sannsynlig at etterforskningen vil bli vesentlig skadelidende dersom man skulle vente på rettens beslutning. En beslutning om ransaking skal så vidt mulig være skriftlig og opplyse om hva saken gjelder, formålet med ransakingen og hva den skal omfatte. En muntlig beslutning skal snarest mulig nedtegnes
Polititjenestemann kan også etter straffeprosessloven § 198 nr. 2 foreta ransaking på sted som er tilgjengelig for alle når mistenkte forfølges på fersk gjerning eller ferske spor, når det er sterk mistanke om en handling som etter loven ville medføre en strengere straff en fengsel inntil 6 måneder og formålet med ransakingen ville bli ødelagt dersom han var nødt til å vente. Ordlyden i bestemmelsen trekker i retning av at politimannen må treffe mistenkte relativt umiddelbart i tid etter at ugjerningen er begått, og det sporene må være “varme”. Hensynet bak unntaket om at politimann i visse tilfeller har tildelt slik kompetanse, er hensynet til etterforskningen og at bevisene skal kunne sikres. Politimann kan også fritt uten rettens beslutning ransake rom som etter sin art er tilgjengelig for alle, eller er stedet for en virksomhet som krever tillatelse av politiet og militære kaserner etter reglene i straffeprosessloven § 193.
I tillegg kan politimann etter straffeprosessloven § 198 nr. 3 uten rettens beslutning foreta ransaking, når det er sterk mistanke om en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i mer enn 6 måneder, og det er nærliggende fare for at formålet med ransakingen ellers vil forspilles. Sterk mistanke er for både straffeprosessloven § 198 nr. 2 og 3 fortolket som at det må foreligge en betydelig sannsynlighetsovervekt for at den det skal ransakes hos har begått en bestemt straffbar handling, jf. Rt. 1993 side 1025.
Etter straffeprosessloven § 199 settes ransaking i verk av politiet så vidt mulig i nærvær av et vitne, som ikke må være ugild etter reglene i domstolsloven § 110 annet ledd. Politiet skal på stedet eller snarest mulig settes opp en rapport om ransakingen, som skal medundertegnes av vitnet. Varslingsreglene i straffeprosessloven § 200 gir som utgangspunkt mistenkte rett til å bli kjent med at det foretas ransaking:
”Før ransaking settes i verk, skal beslutningen leses opp eller forevises. Foreligger det ikke skriftlig beslutning, skal det opplyses om hva saken gjelder og formålet med ransakingen. Skal noens bolig eller rom ransakes, skal han eller – om han er fraværende – en av hans husstand eller en nabo tilkalles når det kan skje uten opphold. Ved ransaking av redaksjonslokale skal i stedet redaktøren eller dennes stedfortreder tilkalles, når det kan skje uten opphold. Om nødvendig kan det åpnes adgang med makt. Det som er brutt opp, skal så vidt mulig lukkes til etter ransakingen”
Etter straffeprosessloven § 200a gis det adgang til å foreta såkalt hemmelig ransaking etter straffeprosessloven § 200a, der retten ved kjennelse kan beslutte at ransaking kan settes i verk uten underretning til den mistenkte eller andre. Tillatelse kan bare gis dersom det må antas at det vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken, og oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. Hemmelig ransaking kan bare gis i saker, der noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som etter loven kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller som rammes av straffeloven §§ 90, 91, 91 a, 94 jf. 90, 104 a første ledd annet punktum, eller 104 a annet ledd jf. første ledd annet punktum, eller av §§ 162 eller 317, jf. § 162.
Ransaking bygger på en beslutning som kontorforretning, og ikke kjennelse etter et rettsmøte, og dermed gjelder ikke straffeprosessloven § 242 første ledd andre punktum om innsynsrett i slik beslutning, jf. Rt. 1996 s. 834. Det er ikke anledning til å påkjære en ransaking etter at ransakingen er gjennomført. Lovligheten av foretatte beslag etter gjennomført ransaking vil kunne bringes inn for forhørsretten etter straffeprosessloven § 208, jf. Rt. 1995 s. 1590.