Forholdsmessighetskrav

Ransaking er et tvangsmiddel, og mistenkte blir automatisk siktet ved ransaking, jf. straffeprosessloven § 82. Det er et vilkår om at ransaking må være absolutt nødvendig av hensyn til etterforskningen da man har flere bestemmelser som beskytter borgerne mot inngrep i privatlivets fred som EMK art. 8 og Grunnloven § 102. Ved ransaking av mistenktes bolig eller arbeidsplass kan man krenke en interesse som kan være omfattet av vernet om privatlivet og hjemmet i EMK art 8 (1).

Bestemmelsen som er nedfelt i strpl § 170a gjelder generelt ved bruk av alle tvangsmidler og må vurderes særskilt ved beslutning om ransaking. Bestemmelsen angir at selv om de spesielle vilkårene for å foreta det aktuelle tvangsmiddelet er oppfylt, er et tvangsmiddel bare lovlig når vilkårene i § 170a er oppfylt. Ransakingen skal foretas så skånsomt som forholdene tilsier, jf. straffeprosessloven § 201. Ransakingen må videre bare i påtrengende tilfeller gjennomføres om natten og på helligdager.

Et grunnvilkår for å foreta lovlig ransaking er at det foreligger “skjellig grunn til mistanke” i lovens forstand. Det er ikke tilstrekkelig med løse antakelser. Det er i juridisk teori uttalt at det må foreligge visse objektive holdepunkter som erfaringsmessig underbygger mistanken. «Skjellig grunn» antas gjerne å innebære krav om at det er mer sannsynlig at mistenkte har begått den straffbare handlingen enn ikke (dvs. sannsynlighetsovervekt med mer enn 50%). I juridisk teori uttalt at det må foreligge en ”rimelig grunn” og at ”mistanken må være vel begrunnet”. I Rt 1993 s. 1302 uttalte Høyesterett at lovens krav til ”skjellig grunn”, innebærer at det er mer sannsynlig at siktede har begått handlingen, enn at han ikke har gjort det. Et annet grunnvilkår for ransaking er at handlingen “kan medføre frihetsstraff”. Man kan dermed ikke ransakes for mindre forhold, som ved mistanke om naskeri. Beviskravene vil likevel i praksis kunne relativiseres, slik at det i spesielle tilfeller kan stilles lavere krav til sannsynligheten, særlig gjelder dette ved grove forbrytelser, og der det foreligger gjentakelsesfare.

I motsetning til ved pågripelse og varetekt, er det tilstrekkelig at vedkommende er mistenkt for en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff. Det er ikke nødvendig at strafferammen må være over 6 måneders fengsel for handlingen man mistenkes for.