Krav til påtalen

I straffeprosessloven kap. 7 er reglene om påtalen regulert. Etter straffeprosessloven § 63 slås fast at domstolene bare trer i virksomhet etter begjæring av en påtaleberettiget, samt at domstolenes virksomhet opphører når begjæringen blir tatt tilbake. Bestemmelsen er et uttrykk for anklageprinsippet om at den myndighet som anklager ved å ta ut tiltale skal være adskilt fra den myndighet som dømmer tiltalte. Under middelalderen var ofte anklager og dommer samme person, hvilket kalles for det inkvisitoriske prinsipp etter inkvisisjonen i middelalderen.

For at et straffbart forhold skal etterforskes og tiltale tas ut må forholdet påtales. Å påtale er å begjære forholdet etterforsket og ta ut tiltalte med påstand om domfellelse. De aller fleste straffbare handlinger er etter straffeloven § 77 undergitt offentlig påtale, med mindre noe annet er bestemt. Offentlig påtale innebærer at Påtalemyndigheten kan reise straffesak, uten at fornærmede har bedt om at straffesak reises for forholdet. Fornærmede kan i slike tilfeller også begjære offentlig påtale, men det vil uansett være opp til Påtalemyndigheten å avgjøre om fornærmedes begjæring skal følges eller ikke.

Ved overtredelse av de aller fleste straffebud, kan Politiet selv reise straffesak, uten at det er nødvendig med påtale fra fornærmede eller at allmenne hensyn foreligger, jf. hovedregelen i straffeloven § 77 om at påtalen er offentlig, så lenge det motsatte ikke er bestemt. For noen straffebud er imidlertid offentlig påtale avhengig av at ”allmenne hensyn” tilsier påtale, slik som straffeloven § 142 om blasfemi og straffeloven § 145a om ulovlig avlytting eller brevopptak. Det vil da for eksempel stå i straffebudet: ”Offentlig påtale finner bare sted når det kreves av almene hensyn”. Allmenne hensyn innebærer at samfunnet har allmenn interesse av at vedkommende blir dømt ut fra primært allmennpreventive grunner, hvilket i praksis tilsier at forholdet må være av en viss grovhet for at det skal påtales. Det er primært ved de mer alvorlige forbrytelser og forseelser som retter seg mot samfunnsinteresser, at man vil kunne påtale utfra allmenne hensyn, dersom loven åpner for det. Påtalemyndigheten avgjør imidlertid selv om allmenne hensyn foreligger.

For enkelte straffebud som straffeloven § 237 om uaktsom legemsbeskadigelse, finner påtale kun sted etter fornærmedes begjæring. I straffebudet vil det for eksempel kunne stå: ”Offentlig Paatale finder alene Sted efter fornærmedes Begjæring”. Tiltale kan da ikke tas ut med mindre fornærmede selv har påtalt forholdet. Normalt gjøres dette ved at fornærmede (den som er utsatt for straffbar handling) i anmeldelsen også påtaler forholdet. Påtale er et erklært ønske om straffedømming, og ønsket må nedfelles skriftlig. Påtale av forholdet fra fornærmede må gjøres innen 6 måneder etter at forbrytelsen skjedde, forutsatt at fornærmede kjenner identiteten til gjerningsmannen, jf. straffeloven § 80.

I tillegg finnes enkelte straffebud med påtalekrav om enten krav om påtale fra fornærmede eller dersom allmenne hensyn tilsier det. Eksempelvis straffeloven § 228 om legemsfornærmelse og § 255 om underslag, jf. straffeloven § 264. I straffeloven § 228 fjerde ledd om legemsfornærmelse står følgende:

”Offentlig påtale finner ikke sted uten fornærmedes begjæring med mindre (a) forbrytelsen har hatt døden til følge, eller (b) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer, eller (c) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges barn eller barn til den skyldiges ektefelle eller samboer, eller (d) forbrytelsen er forøvd mot den skyldiges slektning i rett oppstigende linje, eller (e) allmenne hensyn krever påtale”.

Påtalebegjæring kan i sjeldne tilfeller være påkrevet fra Kongen (Regjeringen) i internasjonale saker, jf. straffeloven §§ 13 første ledd, 96, 103, 130.

Dersom påtalen ikke er ubetinget offentlig, skal det av tiltalebeslutningen gå frem at vilkårene for offentlig påtale er oppfylt, jf. straffeprosessloven § 252 annet ledd. Etter straffeprosessloven § 229 første ledd følger at når påtalemyndigheten antar at det er foretatt en straffbar handling, og påtale krever begjæring fra særskilt myndighet, skal påtalemyndigheten straks bringe foreliggende opplysninger til vedkommende myndighets kunnskap for at denne kan ta standpunkt til om påtale skal begjæres. Således skal saken straks fremsettes for Riksadvokaten eller Statsadvokaten, dersom deres samtykke er nødvendig. Påtalemyndigheten plikter å bringe de foreliggende opplysninger til fornærmedes kunnskap og spørre om han begjærer påtale etter straffeprosessloven § 229 annet ledd, dersom straffebudet for påtale krever begjæring fra fornærmede, og det er grunn til å anta at han ikke er kjent med lovovertredelsen. Tredje ledd slår fast at så lenge påtale ikke er begjært, tas bare etterforskingsskritt som ikke uten skade kan utsettes.

Etter straffeprosessloven § 229 fjerde ledd skal påtalemyndigheten gis anledning til å avhjelpe feilen, dersom påtalemyndigheten ønsker å påberope seg at allmenne hensyn krever påtale, og det ikke er kompetent myndighet på høyt nok nivå i påtalemyndigheten som har begjært offentlig påtale, jf straffeprosessloven § 285 annet ledd.

Hvis fornærmede under 18 år, begjæres påtale etter straffeloven § 78 av den eller dem som har foreldreansvaret, og har fornærmede fylt 16 år, kan han også selv begjære påtale. Er fornærmede umyndig på grunn av sinnssykdom, kan vergen, ektefellen, foreldre eller myndige barn påtale forholdet. Hvis fornærmede er død, kan hans ektefelle, slektninger i nedad- og oppadstigende linje, søsken og arvinger begjære påtale.