Fornærmede og påtalerett

Fornærmede er den person som har blitt utsatt for konsekvensene av en straffbar handling, og vil i straffeprosessuell forstand i visse situasjoner bli gitt straffeprosessuelle rettigheter som påtalekompetanse, bistandsadvokat eller rett til erstatning som borgerlig rettskrav. Fornærmede er selv formelt ikke part i saken, og vil i prosessen kun opptre som vitne i en offentlig straffesak, uten rett til å foreta rettshandlinger som å nedlegge påstand, føre bevis mv.

Fornærmede kan selv påtale straffbare forhold eller gjennom påtalebegjæring påvirke at det tas ut offentlig påtale dersom det er krav om at allmenne hensyn må foreligge for at offentlig påtale reises, jf. straffeprosessloven § 427. Videre har fornærmede en viss adgang til selv å gjøre straffekravet gjeldende, jf. straffeprosessloven §§ 428, 402 nr. 3, jf. § 406. Fornærmede får partsrettigheter, dersom fornærmede selv går til privat straffesak etter straffeprosessloven § 428. Fornærmede kan også fremme borgerlige krav etter straffeprosessloven § 4, og kreve både erstatning og oppreisning etter skadeserstatningsloven.

Straffeprosessloven inneholder ingen legaldefinisjon av hvem som anses som fornærmet i straffeprosessen. Enkelte bestemmelser som straffeloven § 178 bruker begrepet fornærmet, mens det i andre sammenhenger som legemsfornærmelse etter straffeloven § 228 følger implisitt av loven.

I de fleste straffebud fremgår imidlertid ikke hvem som skal anses som fornærmet. Dersom loven er taus om hvem som skal anses som fornærmet, løses spørsmålet etter en ”interesseteori”, ut fra hvem straffebudet er ment å beskytte. Er bestemmelsen hovedsakelig satt til vern om private interesser, vil den privatperson som rammes av lovbruddet, få stilling som fornærmet under straffesaken, jf. Rt. 1911 s. 637 (s. 638):

« Ved spørgsmaalet om, hvem der har paataleret, maa det være afgjørende hvilket retsgode vedkommende straffebud har villet beskytte, og § 325, 4 sigter klarlig udelukkende til at beskytte det offentlige eller tjenestens tarv ».

Dersom straffebestemmelsen er ment å verne om offentlige interesser, vil ikke en privatperson kunne få status som fornærmet, jf. Rt. 1965 s. 821:

« Etter sitt innhold tar imidlertid dette straffebud hovedsakelig sikte på å beskytte offentlige interesser, og en privatmann kan derfor ikke betraktes som fornærmet i relasjon til denne straffebestemmelse, uansett om han gjør gjeldende at han er påført enskade ved de handlinger domfellelsen gjelder. Domfelte må derfor gis medhold i at domfellelsen for overtredelse av straffelovens § 350 første ledd ikke gir Remmen adgang til å få pådømt sitt erstatningskrav under straffesaken. »