Pågripelse

Pågripelse innebærer at en som er mistenkt for en straffbar handling arresteres og tas inn under politiets varetekt. Pågripelse gir status som siktet, jf. straffeprosessloven § 82. Straffeprosessloven § 171 slår fast at den som med skjellig grunn mistenkes for en eller flere handlinger som etter loven kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, kan pågripes når: 1) det er grunn til å frykte for at han vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrdingen av straff eller andre forholdsregler (fluktfare), 2) det er nærliggende fare for at han vil forspille bevis i saken, f eks ved å fjerne spor eller påvirke vitner eller medskyldige (fare for bevisforspillelse), 3) det antas påkrevd for å hindre at han på ny begår en straffbar handling som kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder (gjentakelsesfare) og 4) han selv begjærer det av grunner som finnes fyldestgjørende (egenbegjæring). En pågripelse medfører ikke at den pågrepne kan fortsette å være i fengsel på ubestemt tid. Etter straffeprosessloven § 183 må påtalemyndigheten snarest mulig og senest den tredje dagen etter pågripelsen fremstille ham for tingretten på det sted der fremstilling mest hensiktsmessig kan skje, med begjæring om videre fengsling (varetektsfengsling), dersom den pågrepne skal kunne beholdes. Hvis dette ikke gjøres innen fristen, vil det automatisk foreligger brudd på EMK art. 6 og 5.1, og domstolene har således alltid reservert tid for å kunne håndtere fremstillinger for varetekt. Domstolloven § 149 første ledd gjelder ikke ved beregning av fristen, slik at derom en person pågripes på en fredag, så må vedkommende fremstilles for retten senest mandag. Aller helst skal fremstilling skje ”snarest mulig,” og er ikke fremstilling for retten skjedd dagen etter pågripelsen, skal grunnen til det opplyses i rettsboken.

Vilkårene for pågripelse vil her være de samme for å kunne varetektsfengsle den pågrepne utover de 3 tre dagene man etter loven maksimalt kan ansees som pågrepet, jf. straffeprosessloven § 184 annet ledd. Man kan derfor si det sånn at hovedvilkårene for å pågripe og varetektsfengsle er de samme, men at det ved varetektsfengsling også må tas hensyn til om fortsatt fengsling vil være et uforholdsmessig inngrep etter straffeprosessloven § 170a, eller om grunnvilkårene etter straffeprosessloven § 171 fortsatt vil oppfylles for den periode det er begjært varetekt for. Eksempelvis kan det være at politiet allerede har sikret nok bevis i saken, slik at det ikke på grunn av etterforskningen er behov for å holde den pågrepne fengslet i varetekt videre.

Ved vurdering av om handlingen kan medføre høyere straff enn fengsel i 6 måneder, vil det være strafferammen i den lovbestemmelse som mistenkte mistenkes for å ha overtrådt, som er avgjørende. Selv om det vanligvis utmåles lavere straff enn 6 måneder, vil vilkåret for pågripelse ved skjellig grunn til mistanke være oppfylt dersom strafferammen for handlingen åpner for mer enn 6 måneders fengsel. Er strafferammen til og med opptil 6 måneder kan man ikke pågripes etter § 171, da må man eventuelt pågripes på fersk gjerning etter straffeprosessloven § 173.

Man kan også pågripes ved handlinger som straffes med lavere strafferamme etter straffeprosessloven § 173, dersom mistenkte treffes på fersk gjerning og ikke avstår fra den straffbare virksomhet. En mistenkt kan da pågripes uten hensyn til størrelsen av straffen. Ved eksempelvis naskeri i butikk mv. så kan mistenkte pågripes umiddelbart av politiet, og han vil dermed få status som siktet.

Utgangspunktet ellers er at enhver pågripelse etter straffeprosessloven § 175 skal skje gjennom en skriftlig beslutning om pågripelse fra påtalemyndigheten, som skal inneholde betegnelse av den mistenkte, en kort beskrivelse av det straffbare forhold og grunnen til pågripelsen. Er det fare ved opphold, kan beslutningen gis muntlig, men skal da snarest mulig nedtegnes. Beslutning om pågripelse kan treffes av retten dersom den mistenkte oppholder seg i utlandet og påtalemyndigheten vil søke ham utlevert, eller dersom forholdene ellers tilsier det. Beslutningen settes i verk av politiet eller av noen som påtalemyndigheten har anmodet om det.

Imidlertid følger av straffeprosessloven § 176 at når det er fare ved opphold, kan politimann foreta pågripelse uten beslutning av retten eller av påtalemyndigheten. Det samme gjelder enhver annen dersom den mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor. Den som uten å høre til politiet har foretatt en pågripelse, skal straks overgi den pågrepne til politiet. Det samme gjelder den mistenkte som ikke vites å ha fast bopel i riket, når det er grunn til å frykte for at han ved flukt til utlandet vil unndra seg forfølgingen eller fullbyrding av straff eller andre forholdsregler. Straffeprosessloven § 176 gir således politimenn og andre kompetanse til å pågripe når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor uten skriftlig beslutning. Dersom eksempelvis Securitas eller andre pågriper mistenkte på fersk gjerning, skal mistenkte overleveres Politiet så snart som mulig. Ved slik pågripelse uten beslutning fra påtalemyndigheten eller retten, følger det av straffeprosessloven § 179 at spørsmålet om å opprettholde pågripelsen snarest mulig må forelegges for en av påtalemyndighetens tjenestemenn.

Straffeprosessloven § 171 annet ledd slår fast at pågripelse kan skje uansett om straff kan idømmes eller ikke, når det er reist sak om overføring til tvungent psykisk helsevern etter straffeloven § 39 eller tvungen omsorg etter straffeloven § 39 a, eller det er sannsynlig at slik sak vil bli reist, såfremt vilkårene i første ledd om skjellig grunn og strafferamme høyere enn 6 måneder for handlingen foreligger. Det samme gjelder når det er avsagt dom på overføring til tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Selv om vilkårene i straffeprosessloven § 171 ikke er oppfylt, kan man etter straffeprosessloven § 172 pågripes, såfremt det foreligger tilståelse eller andre forhold som i særlig grad styrker mistanken, når noen mistenkes for en forbrytelse som kan medføre straff av fengsel i 10 år eller mer, eller forsøk på en slik forbrytelse, eller en forbrytelse mot straffeloven § 228 annet ledd annet straffalternativ jf. § 232, § 229 annet straffalternativ jf. § 232, eller § 229 tredje straffalternativ. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på om det er egnet til å støte allmennhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom den mistenkte er på frifot. Forhøyelse av maksimumsstraffen på grunn av gjentakelse eller sammenstøt av forbrytelser kommer ikke i betraktning. Under pågripelsen skal den som blir pågrepet etter straffeprosessloven § 177 gis opplysning om det lovbrudd mistanken gjelde, og han skal ha avskrift av en eventuell pågripelsesbeslutning. Selve den fysiske pågripelsen skal etter straffeprosessloven § 178 foretas så skånsomt som forholdene tillater, og ting som den pågrepne kan bruke til vold eller til å unnvike, skal tas fra ham. I dette øyemed kan han ransakes. Personer under 18 år bør etter straffeprosessloven § 174 ikke pågripes hvis det ikke er særlig påkrevd.

Ved pågripelse skal påtalemyndigheten etter straffeprosessloven § 182 sørge for underretning til den pågrepnes husstand eller annen person han utpeker. Dersom den pågrepne ikke ønsker det, gis ikke underretning, med mindre særlige grunner taler for det. Underretning kan bare unnlates såfremt det antas at den vil være til vesentlig skade for etterforskingen. Et slikt spørsmål skal da forelegges retten første gang den pågrepne fremstilles.

Straffeprosessloven § 172 oppstiller to alternative tilleggsvilkår som må være oppfylt i bokstav a eller b. I vår sak vil det være bokstav a som er relevant. Etter dette alternative må mistanken rette seg mot en “forbrytelse som kan medføre fengsel i inntil 10 år eller mer..”