Straffeprosessen

Lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) regulerer saksbehandlingen av straffesaker hos domstolene (fra tiltale til behandling i Høyesterett), og reglene for etterforskning og tiltale hos påtalemyndigheten. Loven foreskriver hvilke rettigheter og plikter de forskjellige involverte i en straffesak vil ha fra status som mistenkt til eventuelt domfelt, samt rettighetene og pliktene til fornærmede, påtalemyndigheten og domstolene. Straffeprosessen foreskriver også grensene for særskilte tvangsmidler under etterforskningen som beslag, ransaking, varetektsfengsling, pågripelse mv. Oppsummert omhandler straffeprosessen måten en straffesak skal foregå på (rettergangsmåten) og måten etterforskning, bevissikring og tvangsmidler i etterforskning av en straffesak skal foregå på.

Det er etter straffeprosessloven § 1 ”saker om straff” som skal behandles etter straffeprosessloven, når ikke annet følger av lovgivningen. Det avgjørende for om straffeprosessloven får anvendelse, er om lovgivningen betegner forholdet som straff. Administrative reaksjoner som helt eller delvis har et straffeformål skal således ikke behandles som straffesak, selv om formålet oppfattes å være pønalt (å straffe), og kan anses som straff etter for eksempel EMK art. 6 nr. 1. I tillegg skal loven etter straffeprosessloven § 2 få anvendelse uten hensyn til om det samtidig blir nedlagt påstand om straff i saker om inndragning til fordel for det offentlige, sak om mortifikasjon, saker om overføring til tvungent psykisk helsevern, saker om tap av retten til å føre motorvogn.

Straffeprosessen skal først og fremst ivareta visse rettssikkerhetsprinsipper som skal sikre at tiltalte og andre involverte som fornærmede behandles på en rettferdig og betryggende måte fra etterforskningen til domfellelse. Prinsipper som vektlegges i straffeprosessen og som gjenspeiles i straffeprosesslovens bestemmelser og rettspraksis, er blant annet hensynet til kontradiksjon (retten til å imøtegå anklager og bevis gjennom blant annet partsoffentlighet og dokumentinnsyn), muntlighetsprinsippet (sakene skal føres muntlig), bevisumiddelbarhet (forklaringer føres umiddelbart for den dømmende rett), disposisjonsprinsippet (retten til å disponere over saken gjennom prosesshandlinger som å erklære seg skyldig/ikke skyldig og anke), favor defensionis-prinsippet (ved tvil skal avgjørelser gå i favør av tiltalte), forhandlingsprinsippet (at tiltalte har rett til å dokumentere et forsvar), anklageprinsippet/opportunitetsprinsippet (kun påtalemyndigheten avgjør om det skal anlegges sak, med unntak av private straffesaker), bevisvurderingsprinsipper (rimelig tvil ved skyldspørsmål) og offentlighet i prosessen (at domfellelser kan kontrolleres).

Straffeprosessloven gjelder etter straffeprosessloven § 4 med ”de begrensninger som er anerkjent i folkeretten eller følger av overenskomst med fremmed stat”. De straffeprosessuelle inngrep som begås i en straffeprosess må således ikke stride mot Norges folkerettslige forpliktelser, og særlig da menneskerettighetene. Det følger videre av menneskerettighetsloven § 3 at ”Bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i § 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning”. Særlig den Europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) og Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) straffeprosessuelle.

I straffeprosessen følger da at prosesslovgivningen er underlagt menneskerettighetene som folkerettslige forpliktelser, og særlig den Europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 6 (EMK), som uttrykkelig gjelder any criminal charge:

Art 6. Retten til en rettferdig rettergang 1. For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsis offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser. 2. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven. 3. Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal ha følgende minsterettigheter: a) å bli underrettet straks, i et språk han forstår og i enkeltheter, om innholdet i og grunnen til siktelsen mot ham b) å få tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar; c) å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg eller, dersom han ikke har tilstrekkelige midler til å betale for rettslig bistand, å motta den vederlagsfritt når dette kreves i rettferdighetens interesse; d) å avhøre eller la avhøre vitner som blir ført mot ham, og få innkalt og avhørt vitner på hans vegne under samme vilkår som vitner ført mot ham; e) å ha vederlagsfri bistand av en tolk hvis han ikke kan forstå eller tale det språk som blir brukt i retten.

Retten skal av eget tiltak sørge for at kravet til rettferdig rettergang i EMK art 6 nr 1 oppfylles, jf. blant annet Rt. 1996 s 666 og Rt. 2001 s 747. Dessuten har retten et selvstendig ansvar for å sørge for sakens opplysning, jf. straffeprosessloven § 294.

Hovedforhandling i ordinære straffesaker settes som meddomsrett for tingretten. Retten vil da bestå av én fagdommer og to meddommere. Meddommerne trekkes ut til hver sak fra et utvalg av personer som er oppnevnt av bystyret eller kommunestyret for fire år av gangen. I saker om forbrytelser hvor strafferammen er fengsel i mer enn seks år, kan retten settes med to fagdommere og tre meddommere, som såkalt forsterket rett. Fagdommeren og meddommerne har lik stemme, når det skal stemmes over dom.

Ved ankesaker i lagmannsretten gjennomføres ankeforhandlingene etter straffeprosessen noe annerledes. I saker der strafferammen er inntil seks års fengsel, er lagmannsretten sammensatt som meddomsrett. Det vil si at tre fagdommere (som er vanlig i lagmannsretten) og fire meddommere utgjør retten. Meddommerne velges tilfeldig fra et utvalg på samme måte som for tingretten, men det skal være to kvinner og to menn. Hvis anken derimot ikke gjelder skyldspørsmålet, men kun lovanvendelse eller saksbehandling settes lagmannsretten bare med tre fagdommere.

I saker hvor strafferammen er seks år eller mer, skal skyldspørsmålet som hovedregel avgjøres av lagretten. Lagretten er det samme som en jury, som skal bestå av ti personer, og som skal bestå av fem kvinner og fem menn. Det innkalles alltid fjorten lagrettemedlemmer og to varamedlemmer. Tiltaltesiden og påtalemyndigheten kan etter bestemte regler velge bort (skyte ut) inntil to lagrettemedlemmer hver.

Både for lagmannsretten og Høyesterett kan anker siles. Lagmannsretten kan nekte en anke fremmet dersom lagmannsretten enstemmig kommer til at anke ikke vil føre frem, jf. straffeprosessloven § 321. For Høyesterett har man ingen rett til å få anken behandlet, og anken må ha samtykke fra Høyesteretts ankeutvalg, jf. straffeprosessloven § 323. Samtykke gis normalt kun dersom det er behov for rettsavklaring eller rettsutvikling, eller dersom det er gjort klare feil i underinstansen. I straffeprosessloven § 323 er det uttrykkelig skrevet at ”samtykke skal bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken prøvd i Høyesterett”.

I Høyesterett settes rett på vanlig måte med 5 fagdommere, men de mest prinsipielle sakene kan behandles i plenum (det vil si alle 18 dommere pluss Høyesterettsjustitiarius), typisk dersom det er snakk om kursendring.