Straffeprosessuell inndragning

Strafferettslig/straffeprosessuell inndragning reguleres av straffeloven. Man har i særlovgivningen regler for såkalt administrativ inndragning i forbindelse med forvaltningssaker, som ikke behandles etter reglene her. Administrativ inndragning er når forvaltningen pålegger en borger eller et foretak til å gi fra seg penger eller gjenstander som følge av overtredelse av særlovgivning.

Man har forskjellige former for inndragning. Man har for det første inndragning av utbytte fra straffbar handling etter straffeloven § 34 flg, men man har også inndragning av ting for å unngå at de blir brukt i en straffbar handling etter straffeloven § 37b. I tillegg har man inndragning av førerkort etter beslag etter vegtrafikkloven § 33. Inndragning av førerkort gjøres administrativt ut fra trafikksikkerhetsmessige hensyn.

Med inndragning av utbytte forstås normalt at utbytte fra straffbar handling unntas fra råderetten til en fysisk eller juridisk person. Formålet med inndragning er at straffbare handlinger generelt ikke skal lønne seg, og at man derved skal søke å frata en lovbryter en eventuell berikelse som vedkommende har fått gjennom å bryte loven. Inndragning skjer til fordel for statskassen når ikke annet er bestemt, jf. straffeloven § 37d. Inndragning regnes ikke som straff, og inndragningsansvaret er uavhengig av tilregnelighet og skyld (strl. § 44 og § 46,) slik at utbytte kan inndras selv om tiltalte ikke kan dømmes.

Inndragning er likevel en strafferettslig reaksjon, og påtalemyndigheten har fortsatt bevisbyrden dersom inndragning skal skje. Bevisbyrden er imidlertid antatt å kun være sannsynlighetsovervekt for at utbyttet stammer fra en straffbar handling eller at en ting vil bli benyttet til en straffbar handling. I forhold til utbytte er det i straffeloven § 34 annet ledd en regel om at dersom størrelsen av utbyttet ikke kan godtgjøres, fastsetter retten beløpet skjønnsmessig. I Rt. 1984 s. 522 ble det uttalt at ”Denne bestemmelse gir etter omstendighetene retten en betydelig grad av frihet ved den skjønnsmessige vurdering som må foretas, noe som har særlig betydning i saker om omfattende økonomiske overtredelser.”

Inndragning skjer ved dom og må videre avgrenses mot beslag, som gjøres i etterforskningsøyemed og som fastsettes ved kjennelse. Beslaglagte ting kan naturligvis inndras dersom vilkårene for inndragning er til stede, hvilket da skjer ved dom.

Straffeloven har generelle regler om inndragning i straffeloven § 34 flg. Reglene for inndragning er relativt omfattende og kompliserte, og forutsetter god kjennskap til rettspraksis. Det er således vanskelig å forklare temaet i sin fulle bredde i en kortfattet oversikt som denne. I denne sammenheng skal det derfor kort vises til de aktuelle bestemmelsene, og forklares lett hva inndragning går ut på.

Det følger av straffeloven § 34 at ”utbytte av en straffbar handling skal inndras”. Lovgiver har altså etter en lovendring i 1999 lagt til grunn at alt utbytte fra straffbare handlinger skal inndras, uten at det er ment å være noen skjønnsmessig hensiktsmessighetsskjønn som skal utøves. Hovedvilkåret for å inndra er at inndragning ”finnes påkrevd av hensyn til formålet med den bestemmelse som setter straff for handlingen,” jf. straffeloven § 35. Retten kan også beslutte inndragning, selv om ikke påtalemyndigheten har bedt om inndragning, jf. straffeprosessloven § 38.

I straffeloven § 34 første ledd annet punktum er det fastsatt et unntak om at ”ansvaret kan likevel reduseres eller falle bort i den grad retten mener at inndragning vil være klart urimelig”, hvor retten kan redusere eller unnlate i sin helhet å inndra utbyttet. Hovedregelen er at alt utbytte skal inndras, og dette unntaket anses som en rimelig snever unntaksregel.

Det som søkes inndratt må kunne tilbakeføres til en konkret straffbar handling. Det er et vilkår for inndragning med hjemmel i straffeloven § 34 at det er årsakssammenheng mellom den straffbare handling og den vinning som er oppnådd. Normalt presumeres at utbyttet er tilfalt lovovertrederen selv hvis han ikke sannsynliggjør at det er tilfalt en annen, jf. straffeloven § 34 siste ledd og Ot.prp.nr.8 (1998-1999) side 66 spalte 2. Det er dermed tilstrekkelig for å inndra at en person har mottatt utbytte fra en straffbar handling, og det er uten betydning om personen er i god tro eller ikke. Dersom ikke lovbryteren sannsynliggjør at utbyttet er tilfalt en annen, skal det etter presumsjonsregelen legges til grunn at utbyttet er tilfalt ham. Man kan ikke ekstingvere seg unna inndragning, og det gjelder uavhengig av om utbyttet er skjedd som ledd i et reelt krav som mottaker har mot mistenkte. Hvis flere har fått utbytte fra straffbar handling, skal inndragningen fordeles mellom disse etter hva de har fått.

Med utbytte omfattes også rettigheter og andre formuesgoder som trer i stedet for utbytte, avkastning og andre fordeler ved utbytte. I stedet for selve formuesgodet kan inndras et pengebeløp som tilsvarer formuesgodets verdi eller til en del av verdien.

Hovedregelen er at det er bruttoutbytte som skal inndras. Utgifter kommer ikke til fradrag, jf. § 34 annet ledd, annet punktum. Det er normalt vinningen fullt ut som skal inndras, jf. NOU 1996: 21 ”Mer effektiv inndragning”.

”Vinningen skal som hovedregel inndras fullt ut. Dette er som nevnt viktig for at inndragning av vinning skal kunne oppfylle de hensyn som er omtalt i kapittel 2 hvor det er understreket at situasjonen økonomisk sett bør nullstilles. Men samtidig viser praksis at reaksjonen i enkelte tilfeller ville bli for streng om kompetansen ble benyttet fullt ut. Det bør derfor fortsatt være en viss adgang til å redusere ansvaret eller eventuelt å la det bortfalle i sin helhet. Etter forslaget forutsetter dette at fullt ansvar ville være « åpenbart urimelig ». Når det gjøres fradrag for alle utgifter som er påløpt, blir vinningen gjennomgående lavere enn hva tilfellet er når det helt eller delvis nektes fradrag for påløpte utgifter. Dette tilsier at det i fradragstilfellene generelt sett skal mer til før ansvaret reduseres enn når det nektes fradrag. Dette er også i samsvar med Høyesteretts praksis, jf. pkt. 9.2. Kompetansen til å redusere ansvaret bør aldri benyttes når vinningen er i behold. I disse tilfellene bør dessuten påtalemyndigheten konsekvent nedlegge påstand om inndragning av hele vinningen. Hvis ikke vil retten og påtalemyndigheten bidra til at deler av vinningen « hvitvaskes » for gjerningspersonen. Men selv om vinningen er helt forbrukt, bør hovedregelen være at den inndras fullt ut. Det bør foreligge andre momenter som kommer i tillegg om ansvaret skal reduseres. For det første understrekes det at selv om det ikke er mulig å påvise noen direkte gjenværende effekt av vinningen, hadde gjerningspersonen likevel regelmessig vært i en annen økonomisk situasjon om vinningen ikke var oppnådd. I mange tilfeller vil det også virke støtende om man unnlater inndragning”.

Alminnelig inndragning reguleres av straffeloven § 34, som lyder:

”§ 34. Utbytte av en straffbar handling skal inndras. Ansvaret kan likevel reduseres eller falle bort i den grad retten mener at inndragning vil være klart urimelig. Inndragning foretas selv om lovovertrederen ikke kan straffes fordi han var utilregnelig (§§ 44 eller 46) eller ikke utviste skyld. Som utbytte regnes også formuesgode som trer istedenfor utbytte, avkastning og andre fordeler av utbytte. Utgifter kommer ikke til fradrag. Kan størrelsen av utbyttet ikke godtgjøres, fastsetter retten beløpet skjønnsmessig. Istedenfor formuesgodet kan det inndras et beløp som svarer til formuesgodets verdi eller til en del av verdien. Det kan bestemmes i dommen at formuesgodet hefter til sikkerhet for inndragningsbeløpet. Inndragning foretas overfor den utbyttet er tilfalt direkte ved handlingen. Det skal legges til grunn at utbyttet er tilfalt lovovertrederen hvis han ikke sannsynliggjør at det er tilfalt en annen”.

I tillegg har man såkalt utvidet inndragning som reguleres av straffeloven § 34a:

”§ 34a. Utvidet inndragning kan foretas når lovovertrederen finnes skyldig i en straffbar handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, og han har foretatt a. en eller flere straffbare handlinger som samlet kan medføre straff av fengsel i 6 år eller mer, eller forsøk på en slik handling, eller b. minst én straffbar handling som kan medføre straff av fengsel i 2 år eller mer, eller forsøk på en slik handling, og lovovertrederen de siste 5 år før handlingen ble begått, er ilagt straff for en handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte. Forhøyelse av strafferammen ved gjentagelse kommer ikke i betraktning. Ved utvidet inndragning kan alle formuesgoder som tilhører lovovertrederen, inndras hvis han ikke sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte. § 34 tredje ledd gjelder tilsvarende. Ved utvidet inndragning overfor lovovertrederen kan også verdien av alle formuesgoder som tilhører lovovertrederens nåværende eller tidligere ektefelle, inndras hvis ikke a. de er ervervet før ekteskapet ble inngått eller etter at ekteskapet ble oppløst, b. de er ervervet minst fem år før den straffbare handling som gir grunnlag for utvidet inndragning, eller c. lovovertrederen sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på annen måte enn ved straffbare handlinger som han har begått. Når to personer bor fast sammen under ekteskapslignede1 forhold, likestilles det med ekteskap”.

Utvidet inndragning innebærer at ”alle formuesgoder som tilhører lovovertrederen, inndras hvis han ikke sannsynliggjør at formuesgodene er ervervet på lovlig måte”. Den som blir dømt for en alvorlig straffbar handling som nevnt i bokstav a og b i første ledd, og som har begått en handling av en slik art at den kan gi betydelig utbytte, må dermed bevise at alt han eier og har ervervet er kommet til ham gjennom lovlig atkomst eller lovlig erverv. Alt overskytende kan således inndras. Det sentrale med denne bestemmelsen er at bevisbyrden snus når man dømmes for alvorlige forbrytelser, slik at man forutsetter at utbytte stammer fra kriminell virksomhet dersom ikke tiltalte sannsynliggjør noe annet. Bestemmelsens krav om at den kun rammer handlinger som kan gi ”betydelig utbytte” er ment å ramme personer som har en kriminell livsstil, typisk organisert kriminalitet som narkotika, trafficking og organisert gjengvirksomhet. I motsetning til allminnelig inndragning etter straffeloven § 34, må tiltalte ved utvidet inndragning finnes skyldig, det vil si at de subjektive straffbarhetsvilkår må være oppfylt før bestemmelsen kommer til anvendelse. Mens allminnelig inndragning er en ”skal”-bestemmelse, er utvidet inndragning en ”kan”-bestemmelse, og det er således opp til retten å bestemme om utvidet inndragning bør skje eller ikke, selv om vilkårene for slik inndragning i det øvrige er oppfylt.

Man har også inndragning av ting for å unngå at de blir brukt i en straffbar handling etter straffeloven § 37b.I Rt. 1997 s. 27 ble det lagt til grunn at det var krav om fare for at gjenstanden «vil bli brukt til en straffbar handling,»og at det ikke var tilstrekkelig at gjenstanden»kan bli brukt til en straffbar handling «.

”Jeg minner om at vilkåret for inndragning av en ting etter straffeloven § 37b er at det på grunn av dens art og forholdene for øvrig er fare for at den vil bli brukt til en straffbar handling. Herredsretten har gjengitt vilkåret riktig i innledningen av sine bemerkninger, men flertallet har siden – i forhold til alle de tre siktede – uttrykt seg som om det er tilstrekkelig at det er fare for at våpnene «kan» bli brukt til en straffbar handling. Språklig innebærer flertallets uttrykksmåte – som altså er brukt nokså konsekvent – en klar nedbygging av lovens krav. Slik loven er utformet, kreves det en konkret og noenlunde nærliggende fare”.