Erstatning for urettmessig forfølging

Strafferettslig forfølgning begynner fra og med noen blir siktet for en straffbar handling. En person som politiet etterforsker som mistenkt, får som tidligere nevnt status som siktet etter straffeprosessloven § 82, når mistanken mot ham er såpass styrket at politiet erklærer ham for mistenkt, tiltale er tatt ut for retten eller automatisk når det er iverksatt tvangsmidler mot ham i etterforskningen som pågripelse, ransaking, beslag eller liknende.

Dersom forfølgningen har vært urettmessig har siktede (eventuelt tiltalte eller domfelte) krav på erstatning for økonomisk tap vedkommende lider som følge av urettmessig forfølgning etter straffeprosessloven kap 31 ”Erstatning i anledning av forfølging”. Det er et vilkår at forfølgelsen må ha ledet til frifinnelse eller innstilling av saken, eller så må vedkommedne ha vært pågrepet/fengslet. Dersom saken blir avvist på grunn av formelle feil, foreligger verken frifinnelse eller innstilling av saken. Dersom saken avvises vil siktede likevel eventuelt kunne tilkjennes erstatning etter en konkret vurdering av om det fremstår som rimelig å tilkjenne erstatning, jf. straffeprosessloven § 445. Krav om erstatning eller oppreisning etter strafforfølgning skal settes frem for det politidistrikt som har etterforsket saken. Påtalemyndigheten skal uttale seg om kravet, og det vil være Justis- og politidepartementet ved Justissekretariatene som avgjør kravet. Dersom man ikke er fornøyd med avgjørelsen fra departementet, kan kravet bringes inn for retten, jf. straffeprosessloven § 449. Siktede/domfelte har rett til gratis advokat gjennom reglene om fritt rettsråd etter rettshjelpsloven § 11, jf. straffeprosessloven § 451. Det følger av straffeprosessloven § 444 at siktede har rett til erstatning av staten for økonomisk tap som forfølgningen har påført ham 1. dersom han blir frifunnet, 2. dersom forfølgningen mot ham blir innstilt, eller 3. for så vidt han har vært pågrepet eller fengslet i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 5 eller FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 9. En rask oppsummering er gitt i Ot.prp.nr.77 (2001-2002) s. 79: ”I de tilfeller en person som har vært siktet frifinnes eller forfølgningen mot ham innstilles, skal han etter departementets forslag som utgangspunkt ha rettskrav på erstatning for tapet strafforfølgningen har påført ham – uavhengig av grunnlaget for frifinnelsen. Etter departementets forslag er siktedes rettskrav på erstatning også uavhengig av om tapet som er påført ham skyldes varetektsfengsling eller andre straffeprosessuelle inngrep. Dersom siktede selv uten rimelig grunn har foranlediget eller medvirket til forfølgningen eller skaden, skal imidlertid erstatningen etter en konkret vurdering falle bort eller settes ned, jf merknadene nedenfor til nedsettings- og bortfallsreglene i § 446. Som nevnt i punkt 7.5.1 og 9.4.2, skal avgjørelsesmyndigheten så vidt mulig søke å begrunne en eventuell nedsettelse eller bortfall av erstatningen ut fra forhold ved siktedes atferd som ikke direkte er knyttet til om siktede har begått selve det straffbare forholdet”. Straffeprosessloven § 447 har en egen bestemmelse for oppreisning som følge av pågripelse eller varetektsfengsling, dersom siktede blir frifunnet eller forfølgningen mot ham blir innstilt. Første ledd gir hjemmel til standardiserte satser, mens det i annet ledd er hjemmel for en mer skjønnsmessig oppreisning. Etter tredje ledd er det en egen bestemmelse ved frifinnelse etter fullbyrdet straff, og det kan da gis oppreisning etter forholdene i den enkelte sak. Ved oppreisning behøver man ikke å konstatere et økonomisk tap, jf. erstatningsloven § 3-6. Oppreisning er en pengesum som utbetales som et slags plaster på såret for tort og svie, og gis ved innesperring etter pågripelse, utholdt varetekt eller helt eller delvis fullbyrdelse av idømt straff, som det ikke var tilstrekkelig strafferettslig eller straffeprosessuelt grunnlag for.

I Ot.prp.nr.77 (2001-2002) s. 84 ble det sagt følgende generelt om retten til oppreisning etter uberettiget pågripelse og varetektsfengsling:

”Første ledd gir siktede som blir frifunnet eller som får saken mot seg henlagt, rettskrav på oppreisning for pågripelse og varetektsfengsling. Oppreisningen skal utmåles etter satser som skal fastsettes av Kongen i forskrift, jf nærmere punkt 13.1 ovenfor. Standardsatsene bør avspeile den konkrete belastningen siktede må antas å ha vært utsatt for. Dette kan f.eks. gjøres ved at det gis en bestemt sats per frihetsberøvet dag, men slik at frihetsberøvelsens intensitet (om siktede har vært utsatt for brev- og besøksforbud, legemsundersøkelse mv.) og siktelsens alvor (typisk om siktelsen er av særlig infamerende karakter), blir avgjørende for satsens nærmere størrelse. Det bør også vurderes om standardsatsene bør være avtagende slik at man tar hensyn til at den første tiden av frihetsberøvelsen normalt fremstår som særlig dramatisk for siktede. Etter annet ledd første punktum skal oppreisning tilkjennes selv om siktede ikke har vært frihetsberøvet, dersom dette fremstår som rimelig. Kravet til « særlige grunner » i gjeldende § 446 videreføres ikke. Utgangspunktet må imidlertid fortsatt være at siktede må ha vært utsatt for inngrep av en viss betydning, for at oppreisning skal kunne tilkjennes. Etter annet punktum kan Kongen i forskrift gi retningslinjer både for når oppreisning må anses som rimelig, samt for hva som normalt vil være et passende beløp. På denne måten har man en mulighet til å foreta en ytterligere standardisering, og dermed forenkling av saksbehandlingen, i den grad dette fremstår som praktisk og forsvarlig sett i lys av erfaringene med de nye reglene”. Dersom en domfelt gis gjenåpning av straffesaken, følger det av straffeprosessloven § 444 annet ledd at domfelte da har rett til erstatning for økonomisk tap som skyldes fullbyrdet straff som overstiger den straff som idømmes etter gjenåpning. Etter straffeprosessloven § 445 kan siktede såfremt det fremstår som rimelig tilkjennes erstatning for økonomisk tap som følge av særlig eller uforholdsmessig skade som forfølgningen har påført ham, selv om vilkårene for erstatning etter § 444 ikke er oppfylt. Både etter straffeprosessloven § 444 og straffeprosessloven § 445 er det vilkår om at det kan konstateres et økonomisk tap, gjennom eksempelvis tapt arbeidsinntekt, tap av kontrakt i næring mv. Man kan dermed ikke kreve oppreisning I straffeprosessloven § 446 er det fastsatt en lempingregel for siktedes medvirkning der erstatning utmålt etter straffeprosessloven § 444 og straffeprosessloven § 445 skal settes ned eller falle bort dersom siktede uten rimelig grunn har medvirket til forfølgningen gjennom 1. å ha benyttet sin rett til å nekte å forklare seg eller har motvirket opplysning av saken, 2. har gitt foranledning til etterforskningstiltak eller den fellende dommen eller 3. har latt være etter evne å begrense skaden av forfølgningen eller dommen. I Rt. 2003 s. 251 avsnitt 22-24 ble erstatning for økonomisk tap etter uberettiget forfølgning tilkjent med fradrag på grunn av skadelidtes medvirkning:

“Det krav på erstatning som A har fremmet, er basert på tapte lønnsinntekter under varetektsfengslingen. A satt i varetekt i tre perioder: i England i 14 dager i 1991, i Tyskland i 162 dager etter pågripelse i Düsseldorf 12. november 1999, og deretter i Norge. Totalt er det opplyst at varetektsperiodene utgjorde 207 dager. Det bemerkes at As erstatningskrav er beregnet ut fra lønnsinntekt høsten 1999 og ut fra den samlete periode på 207 dager, mens det ikke er gitt opplysning om hvilket lønnstap A hadde i England i 1991, en periode da han har oppgitt at han studerte. Etter omstendighetene har utvalget ikke funnet grunn til å søke forholdet ytterligere opplyst. Spørsmålet blir da i hvilken grad A må sies selv å ha medvirket til det økonomiske tapet han har lidt. Mesteparten av varetektsperioden gjelder tiden i Tyskland etter at A ble pågrepet 12. november 1999 fordi han var ettersøkt av norsk politi. Selv om det hadde gått lang tid fra etterforskningen mot ham begynte og tiltale ble tatt ut 20. desember 1991, må A ha vært klar over at han var ettersøkt. Utvalget legger videre til grunn at han i de perioder han oppholdt seg i Norge mellom 1991 og pågripelsen i 1999, ikke meldte seg for politiet. På denne bakgrunn ligger det nær å se hans egne handlinger som årsak til at han ble pågrepet i Düsseldorf og satt i tysk, deretter norsk, varetektsfengsel. Han må således anses for selv å ha medvirket – å ha gitt foranledning – til disse varetektsoppholdene, jf. for så vidt den nye straffeprosessloven § 446 første ledd bokstav b. Det samme må gjelde for det kortere varetektsoppholdet i England i 1991, i forbindelse med at A ble søkt utlevert fra England til Norge. Etter utvalgets mening er det etter dette grunnlag for å sette ned erstatningen, eventuelt la den falle helt bort. Den konkrete vurdering kommer utvalget tilbake til”.

Dersom man ikke utsettes for pågripelse eller fengsling, men blir utsatt for andre tvangsmidler som granskning, ransaking, beslag, kommunikasjonskontroll etter kapittel 16 a eller annen forføyning under saken, kan det etter straffeprosessloven § 448 det tilkjennes erstatning «når dette fremstår som rimelig».

I straffeprosessloven § 451 er departementet gitt hjemmel til å kreve tilbakebetalt erstatning som er utbetalt siktede etter reglene i dette kapitlet, dersom forfølgningen mot siktede senere gjenopptas og siktede domfelles, og det følger av dommens innhold at erstatning ikke skulle vært utbetalt.