Erstatning ved borgerlig rettskrav

I forbindelse med en straffbar handling vil ofte fornærmede, men også andre personer, som følge av den straffbare handling kunne bli skadelidte i erstatningsrettslig forstand for både et erstatningskrav for økonomisk tap, eller for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-6. Allmennpreventive hensyn og rettferdighetshensyn taler for at gjerningsmannen gjør opp for seg overfor offentlige og private interesser samtidig under ett i forbindelse med straffesaken. I tillegg slipper den fornærmede eller skadelidte å belastes med byrden av å føre en ny sak om det sivile krav. Påtalemyndigheten vil da også ta jobben for fornærmede/skadelidte, og man slipper da å betale egen advokat for jobben. I Rt. 2004 s. 321 ble det sagt følgende om ordningen:

”Etter straffeprosessloven § 3 kan blant annet rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede, pådømmes i straffesaken såfremt kravet springer ut av samme handling som straffesaken gjelder. Adgangen til å behandle erstatningskravet i straffesaken har klare prosessøkonomiske fordeler, og sparer fornærmede for den økonomiske og følelsesmessige belastning det er å gjennomgå to rettssaker. Beviskravene i sivile saker er mindre strenge enn i straffesaker. En nødvendig konsekvens av dette er at en person som er frifunnet for straff, i samme sak kan bli dømt til å betale erstatning, basert på at han har foretatt den handling han er frifunnet for. For at dette skal kunne skje uten at det skapes tvil om frifinnelsen, må det stilles strenge krav til begrunnelsen i erstatningsdommen”.

I Rt. 2003 s. 1671 ble det sagt følgende om rettskrav etter straffeprosessloven § 3:

Begrunnelsen i avgjørelsen av et borgerlig rettskrav i en straffesak må dermed ikke få en ordlyd som klart angir at siktede er skyldig i straffesaken, dersom siktede likevel ikke blir kjent skyldig i den straffbare handling, som han blir idømt erstatning for. Uskyldspresumsjonen etter EMK art. 6 nr. 2 er imidlertid ikke til hinder for at fornærmede kan få tilkjent erstatning, selv om tiltalte blir frifunnet for straff, slik som i Karmøy-saken. Uskyldspresumsjonen vil kunne ivaretas også i forhold til det boreliger rettskrav eller i en separat erstatningssak, så lenge domstolen ved avgjørelsen av erstatningsspørsmålet ikke uttrykker seg på en måte som skaper tvil om en eventuell frifinnelse i straffesaken, hvilket Høyesterett la til grunn også i Rt. 2003 s. 1671:

”Etter straffeprosessloven § 3 kan blant annet rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede, pådømmes i straffesaken såfremt kravet springer ut av samme handling som straffesaken gjelder. Ved Høyesteretts dom i Rt-1999-1363 (Karmøysaken) ble det fastslått at det etter denne bestemmelsen ikke er noe vilkår for at borgerlige rettskrav skal kunne pådømmes i straffesaken, at retten ved avgjørelsen av straffekravet har funnet det bevist at tiltalte har begått den handling saken gjelder. Beviskravene i sivile saker og straffesaker er forskjellige, og det er etter vår straffeprosesslov ikke noe til hinder for at en person som er frifunnet for straff, i samme sak blir dømt til å betale erstatning, selv om erstatningsdommen forutsetter at tiltalte har begått den handling han er frifunnet for”.

For å kunne få oppreisning (erstatning for ikke-økonomisk skade) er det et vilkår at skaden er gjort forsettlig eller grovt uaktsomt. De fleste straffbare handlinger krever forsett, slik at man som oftest vil ha krav også på oppreisning dersom vedkommende i straffesaken finnes skyldig i å ha begått en handling forsettlig.

Vilkåret for å fremme et borgerlig rettskrav i en straffesak, er at ”rettskravet springer ut av samme handling som saken gjelder,” jf straffeprosessloven § 3. Bestemmelsen innebærer normalt krav om årsakssammenheng mellom den straffbare handling og eventuell skade. I forarbeidene er det brukt betegnelsen ”har en klar sammenheng med den straffbare handling” og ”så vidt de følger av samme handling som saken gjelder,” jf. Ot.prp.nr.35 (1978-1979) s. 100. I Rt. 1999 s. 1363 (Karmøy) ble det slått fast at det med uttrykket « samme handling » siktes til den handling som danner gjenstanden for tiltalebeslutningen, samt at erstatning kunne idømmes selv om det ikke var bevist strafferettslig at vedkommende hadde utført handlingen. Ved oppreisning er det ikke nødvendig å påvise en økonomisk skade eller annen skade.

I tillegg nevner bestemmelsen i nr. 1-7 andre typer borgerlige krav som kan reises:

”§ 3. Rettskrav som fornærmede eller andre skadelidte har mot siktede, kan etter reglene i kap 29 fremmes i forbindelse med sak som nevnt i § 1 eller § 2, såfremt rettskravet springer ut av samme handling som saken gjelder. På vilkår som nevnt kan også fremmes: 1) krav mot siktedes foreldre etter § 1-2 i lov 13 juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning, 2) krav mot Norsk rikskringkasting eller annen institusjon som driver kringkasting, eller mot eier eller utgiver av trykt skrift etter § 3-6 i nevnte lov, 3) krav mot forsikringsselskap etter kap II i bilansvarslova 3 februar 1961 og krav ellers mot forsikringsselskap når siktede har tegnet ansvarsforsikring og skadelidte kan gjøre gjeldende krav direkte mot selskapet, 4) regresskrav som forsikringsselskap eller annen som har betalt erstatning, trygd eller pensjon i anledning av skaden, har mot siktede, 5) krav om forbrytelse av arverett etter § 73 i arveloven 3. mars 1972 nr. 5, 6) klage over vedtak om omplassering, salg eller avliving av hund eller om forbud mot å ha med hund å gjøre etter hundeloven §§ 22 første ledd og 24, jf. § 25 tredje ledd. 7) Krav fra den ene ektefellen mot den andre ektefellen om at ekteskapet er ugyldig eller om skilsmisse uten forutgående separasjon, jf. lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap § 16 tredje og fjerde ledd og § 23 i sak etter straffeloven § 222 annet ledd. I forbindelse med straffesak mot en offentlig tjenestemann kan det offentlige gjøre gjeldende krav om avskjed etter § 10 i lov om straffelovens ikrafttreden. De krav som er nevnt i første og annet ledd anses som sivile krav og behandles etter reglene i kap 29. Med uttrykket fornærmede forstås i denne lov også andre skadelidte som nevnt i første ledd. Dette gjelder likevel ikke §§ 72, 80, 229, 273, 289 a, 295, 397 og 398 og ikke kapitlene 9 a og 28”.

De nærmere regler for hvordan sivile krav fremmes, hvem og når slike krav kan fremmes i anledning en straffesak, er regulert i straffeprosessloven kap. 29.

Det er fornærmede, men også andre skadelidte i som kan kreve et borgerlig krav pådømt under en straffesak. Noen ganger er hvem som er fornærmet angitt i loven. I de fleste straffebud fremgår imidlertid ikke hvem som skal anses som fornærmet. Dersom loven er taus om hvem som skal anses som fornærmet, løses spørsmålet etter en ”interesseteori”, ut fra hvem straffebudet er ment å beskytte. Er bestemmelsen hovedsakelig satt til vern om private interesser, vil den privatperson som rammes av lovbruddet, få stilling som fornærmet under straffesaken, jf. Rt. 1911 s. 637 (s. 638). Dersom straffebestemmelsen er ment å verne om offentlige interesser, vil ikke en privatperson kunne få status som fornærmet, jf. Rt. 1965 s. 821. I straffeprosessloven ’ 3 fjerde ledd er det uttrykkelig fastslått at det ikke kan kreves borgerlige krav for skadelidte som nevnt i §§ 72, 80, 229, 273, 289 a, 295, 397 og 398 og ikke kapitlene 9 a og 28”.

Det følger av straffeprosessloven § 427 at den som ønsker å få behandlet et borgerlig krav i forbindelse med en straffesak må fremme begjæring, og begjæringen må gi nærmere opplysninger om grunnlaget for og størrelsen av kravet og om hvilke bevis han kan oppgi. Om kravets forberedelse gjelder straffeprosessloven § 252 tredje ledd annet punktum, § 264 b første ledd og § 265 annet ledd. Dersom det er oppnevnt bistandsadvokat for fornærmede, skal kravet fremmes etter § 428.

Før hovedforhandlingen er satt i gang, kan fornærmede trekke kravet om pådømmelse tilbake og i stedet søke kravet avgjort i en sivil sak, jf. straffeprosessloven § 433. Etter at hovedforhandlingen er begynt, kan fornærmede ikke trekke kravet uten samtidig å oppgi kravet endelig også i forhold til en eventuell sivil prosess, med mindre saksøkte (siktede) eller retten samtykker.

Borgerlige krav ellers mot siktede fra den som er umiddelbart skadelidende ved den straffbare handling kan etter straffeprosessloven § 427 bare nektes tatt med dersom kravet er åpenbart ugrunnet, eller dersom det ville være til uforholdsmessig ulempe for påtalemyndigheten om kravet ble fremmet i forbindelse med straffesaken. Den umiddelbart skadelidende skal straks underrettes om en slik beslutning og har klagerett etter straffeprosessloven § 59 a første ledd nr. 6. Det samme gjelder krav mot siktedes foreldre etter lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 1-2 nr. 2 og en ektefelles krav som nevnt i § 3 nr. 7.

Ved anke over dom i straffesaken kan partene etter straffeprosessloven § 434 kreve ny behandling også av de sivile krav dersom vilkårene i §§ 427 til 433 er oppfylt og anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, avgjørelsen om straff eller rettsfølge som nevnt i § 2 første ledd nr. 1, og det ikke er til vesentlig ulempe å behandle kravet under ankeforhandlingen, eller andre ankegrunner, og ankedomstolen samtykker i samlet behandling.

I HR-2008-00581-A var spørsmålet om lagmannsretten i en straffesak kan ta til behandling anke over et borgerlig rettskrav dersom anke over straffekravet nektes fremmet, og Høyesterett kom da til at lagmannsretten ikke kunne ta til behandling anken over det borgerlige rettskravet når anken over straffekravet ble nektet fremmet. Etter straffeprosessloven § 435 skal særskilt anke over avgjørelse av borgerlige rettskrav behandles etter tvistelovens regler, og det må da inngis særskilt sivil anke dersom straffesaken ikke påankes, eller dersom straffesaken blir avvist.