Besøksforbud

Et besøksforbud er et forebyggende tiltak som går ut på at den forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg på et bestemt sted, eller å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person. Reglene for å ilegge besøksforbud med eventuelt tilliggende kontaktforbud følger av straffeprosessloven § 222a:

”§ 222a. Påtalemyndigheten kan nedlegge besøksforbud dersom det er grunn til å tro at en person ellers vil a) begå en straffbar handling overfor en annen person, b) forfølge en annen person, eller c) på annet vis krenke en annens fred. Forbudet kan nedlegges dersom den som forbudet skal beskytte, har begjært det, eller allmenne hensyn krever det. § 170 a gjelder tilsvarende. Besøksforbudet kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys a) å oppholde seg på et bestemt sted, eller b) å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person. Er det nærliggende fare for en handling som nevnt i første ledd bokstav a, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Besøksforbudet kan begrenses på nærmere angitte vilkår. Besøksforbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Besøksforbud kan bare opprettholdes så lenge vilkårene er oppfylt. Påtalemyndighetens beslutning om å ilegge et besøksforbud skal være skriftlig og angi den forbudet er rettet mot, den det skal beskytte og grunnlaget for forbudet. Tilsvarende gjelder en beslutning om ikke å ilegge et besøksforbud. Den forbudet er rettet mot og den det skal beskytte, skal underrettes om påtalemyndighetens beslutning ved en kopi av beslutningen. En beslutning om å ilegge et besøksforbud skal likevel forkynnes for den som forbudet er rettet mot. Den et forbud er rettet mot, skal også gjøres kjent med følgene av å bryte forbudet, jf. straffeloven § 342. Avslår påtalemyndigheten en begjæring om besøksforbud, skal det opplyses om retten til å bringe avslaget inn for retten etter sjette ledd tredje punktum. Er det fare ved opphold, kan beslutningen etter første og annet punktum gis muntlig, men den skal da snarest mulig nedtegnes. Den som forbudet er rettet mot, kan straks eller senere kreve beslutningen brakt inn for retten. Påtalemyndigheten sørger for at han blir gjort kjent med denne rett. Dersom beslutningen kreves brakt inn for retten, skal påtalemyndigheten snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at kravet ble fremsatt, oversende saken til retten. Oversittes fristen, skal grunnen opplyses i rettsboken. Dersom den som forbudet er rettet mot ikke er avhørt av politiet, skal det opplyses om grunnen i påtegningen til retten. Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen 5 dager etter at en beslutning om å ilegge en person besøksforbud i eget hjem er forkynt, bringe beslutningen inn for retten. Sjette ledd fjerde og femte punktum gjelder tilsvarende. En beslutning om ikke å ilegge besøksforbud kan bringes inn for retten av den et forbud skal beskytte. Den et besøksforbud er rettet mot, og den det skal beskytte, skal varsles om rettsmøter. Begge parter har rett til å være til stede og til å uttale seg. Bistandsadvokat oppnevnt etter § 107 a første og fjerde ledd kan også uttale seg selv om den forbudet skal beskytte, ikke møter. Rettens avgjørelser treffes ved kjennelse. Reglene i §§ 184 og 243 gjelder tilsvarende så langt de passer”.

Grunnvilkåret for å ilegge besøksforbud er at det på grunn av særlige forhold antas å foreligge risiko for at den det begjæres besøksforbud mot, ellers ville begå en straffbar handling eller forfølge eller på annet vis krenke den som begjærer besøksforbudet sin fred. Begjæring må foreligge fra den som ønsker beskyttelsen, ellers så kan Påtalemyndigheten gjøre det selv ut fra allmenne hensyn.

Momenter som etter gjeldende rett inngår i vurderingen av om det foreligger særlige forhold for å nedlegge et besøksforbud, er blant annet tidligere straffbare handlinger, tidligere anmeldelser og fremsatte trusler, jf. NOU 1992: 16 s. 69 og 77.

Det følger av straffeprosessloven § 170a at et tvangsmiddel bare kan brukes når det er tilstrekkelig grunn til det, og det etter sakens art ikke ville være et uforholdsmessig inngrep. Formuleringen ”grunn til å tro” krever bare en objektiv basert mulighet, i forhold til å bevise grunnlag i medhold av bokstav a), b) eller c). For ileggelse av besøksforbud kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at straffbar handling, forfølgelse eller privat fredskrenkelse skal ansees som bevist, som ellers ved tvangsmidler, der beviskravet eller er skjellig grunn. Det er tilstrekkelig med en realistisk påregnelig mulighet. Høyesteretts kjæremålsutvalg har i kjennelsen i Rt. 1998 side 1638, jf. Rt. 2001 side 672 slått fast at det ikke kreves sannsynlighetsovervekt for risikoen for at handlingen skal skje. Det må foretas en helhetsvurdering av om besøksforbud kan nedlegges, jf. Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt. 1998 side 1638. Det kan også vises til Rt. 2001 s. 672 og forarbeidene i Ot.prp. nr. 109 (2001-2002) side 21.

For å ilegges besøksforbud mot noen, slik at vedkommende nektes besøk i eget hjem er imidlertid vilkårene strengere enn vilkårene for besøksforbud annetsteds. Besøksforbud mot eget hjem kan bare nedlegges når det foreligger sannsynlighetsovervekt for at vedkommende vil begå en straffbar handling, jr. Rt. 2004 s. 507 og Rt. 2004 s. 1658.

Etter straffeprosessloven § 222b kan påtalemyndigheten ved fare for voldsutøvelse som ledd i et gjensidig oppgjør mellom grupper av personer der det på begge sider brukes voldelige midler (typisk såkalte gjengoppgjør), forby en eller flere personer som tilhører eller har tilknytning til en av gruppene å oppholde seg på en eller flere eiendommer som er tilholdssted for en av gruppene, dersom det på grunn av vedkommendes opphold der er grunn til å frykte at voldsutøvelsen kan føre til skade på personer som bor eller oppholder seg i nærheten av tilholdsstedet. Når særlige grunner taler for det, kan forbudet som nevnt i første punktum også gjelde for en annen bestemt eiendom. § 170 a om forholdsmessighet gjelder tilsvarende, selv om besøksforbud ikke formelt regnes som et tvangsmiddel.

Straffeprosessloven § 170a slår fast at besøksforbud kan brukes ”bare når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep”.

Når særlige grunner taler for det, kan et forbud etter første ledd rettes mot enhver som tilhører eller har tilknytning til grupper som nevnt i første ledd. Forbudet kunngjøres ved oppslag. Forbudet skal gjelde for en bestemt tid, høyst for ett år av gangen. Påtalemyndigheten må snarest råd og så vidt mulig innen fem dager etter beslutningen bringe saken inn for tingretten, som avgjør spørsmålet ved kjennelse.

Straffeprosessloven § 222c gir Påtalemyndigheten hjemmel til å forby en person under 15 år å oppholde seg på et bestemt sted dersom det er grunn til å tro at opphold på stedet øker faren for at personen begår en ellers straffbar handling. § 170 a gjelder tilsvarende. Øvrige regler om forholdsmessighet og tidsbegrensning mv. gjelder her tilsvarende.