Vederlagskrav etter § 73

Dersom en ektefelle gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad har medvirket til å øke midler som er den annen ektefelles særeie, kan det kreves vederlag etter ekteskapsloven § 73 fra den andre for verdiøkningen av særeiemidler, som har årsak i den ytende ektefelles innsats. Bestemmelsen har følgende ordlyd.

”§ 73. Vederlag til en ektefelle som har medvirket til å øke den andre ektefellens midler som er særeie.

Har en ektefelle gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad medvirket til å øke midler som er den andre ektefelles særeie, kan han eller hun tilkjennes vederlag fra den andre ektefellen”.

En nærmere gjennomgang av ektefellens krav på vederlag på grunn av innsats/bidrag som har medført økning av særeiemidler, er gitt i NOU 1987:30 s. 145:

”Bestemmelsen fastsetter at en ektefelle har krav på vederlag av den annen ektefelle, hvor den første gjennom bidrag til familiens underhold, ved arbeid eller på annen måte i vesentlig grad har medvirket til å øke midler som den annen kan unnta fra deling. Regelen omfatter både tilfelle hvor en ektefelle direkte har overført verdier til den annens særeie, f.eks. ved påkostninger på særeieeiendom, og hvor verdiøkningen har skjedd mer indirekte – ved at en ektefelle ved sin innsats har spart den annen for utgifter som ville vært belastet særeiet, eller gitt ham anledning til et større formuesopplegg. En gave som er overført den annen ved ektepakt og gjort til særeie, forutsettes imidlertid ikke å kunne begrunne vederlagskrav. En forutsetning for at rett til vederlag skal foreligge, er at ektefellen i vesentlig grad har medvirket til å øke verdien av den annens særeiemidler. F.eks, vil en arbeidsinnsats som eventuelt bare har gitt grunnlag for en mindre betydelig verdiøkning, ikke gi rett til vederlag”.

I Rt. 2003 s. 1127 ble det i avsnitt 21 slått fast at vederlaget som kan kreves, skal ta utgangspunkt i den samlede verdiøkningen av særeiemidlene, og ikke bare den del av verdiøkningen som direkte kan tilskrives den vederlagskrevende ektefelle:

”(21) Et spørsmål som opprinnelig var uklart etter den tidligere bestemmelsen i ektefelleloven § 25, var om det bare kunne kreves vederlag for den verdiøkning vedkommende ektefelle selv hadde medvirket til, eller om det var den samlede verdiøkningen, altså også den som skyldtes den annen ektefelle, som utgjorde rammen for kravet. Høyesterett la i dom inntatt i Rt-1990-1226 til grunn at det var den sistnevnte løsningen som var den riktige. Dette må være løsningen også etter ekteskapsloven § 73. Også inflasjonsgevinst som denne samlede innsats har medført, ved at eiendommen har steget i verdi, må tas i betraktning. Dette er forutsatt i Rt-1990-1226, der det uttales at det ikke kan kreves vederlag av verdistigning som finner sted etter ekteskapet men i tiden frem til kravet blir pådømt. Det samme er lagt til grunn av Kirsti Strøm Bull i TfR-1985-side 499 på side 518, og av Holmøy/Lødrup i Ekteskapsloven 2001 på side 506”.

Når det gjelder størrelsen (utmålingen) av vederlaget vil også den bero på en skjønnsmessig vurdering, der man tar utgangspunkt i berikelsen og ser hen til andre momenter under skifteoppgjøret, og lander ned på det som eventuelt finnes rimelig sett under ett. I Rt. 2003 s. 1127 avsnitt 25 til 27, ble vederlaget med grunnlag i berikelsen satt til kr. 800.000,-, der Høyesterett vurderte vederlagets størrelse på følgende måte:

”(25) Som nevnt er det på det rene – og ikke bestridt – at det skal tilkjennes vederlag etter ekteskapsloven § 73. Tvisten gjelder utmålingen av vederlaget. Loven gir her liten veiledning. For meg synes det riktig å ta utgangspunkt i de midler A har belastet sin rådighetsdel av felleseiet og tilført Bs særeie, og de verdier i X som kan tilbakeføres til disse ytelsene. Det er gitt en oversikt over de investeringer A har foretatt i eiendommen og de utlegg han har hatt på den med angivelse av tidspunkter for de ulike beløp. På en enkelt post nær, og med et lite forbehold for beløpet på en annen post, er det enighet om at disse utgiftene må ses som beløp som er tilført Bs særeie. Enigheten gjelder poster på til sammen knapt 1,2 millioner kroner. Videre har A krevd dekket 70.000 kroner som « administrasjonsutgifter ». Det skal være en kompensasjon for hans innsats i forbindelse med ervervet og senere avtaler om og oppfølgning av oppussings- og rehabiliteringsarbeider. Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å ta i betraktning slik innsats, iallfall ikke ut over helt ekstraordinære tilfeller. Jeg viser til Holmøy/Lødrup, Ekteskapsloven 2001 side 504, der det sies at bistand ved forvaltning av den annen ektefelles særeiemidler bare unntaksvis kan gi grunnlag for vederlag. (26) Investeringene og utleggene har også bidratt til en verdistigning på eiendommen ut over de nominelle beløp, blant annet gjennom økt inflasjonsgevinst. Korrigert for den nevnte posten på 70.000 kroner i administrasjonsutgifter, er det enighet om at dette beløper seg til omkring 650.000 kroner. (27) Samlet har etter dette As investeringer og utlegg i Bs særeieeiendom bidratt til en verdiøkning på denne på mellom 1,8 og 1,9 millioner kroner. Ved skjønnet over hvor høyt vederlaget skal settes, må det for det første tas i betraktning at de beløp A har ytet, er fra midler som ellers ville vært felleseie. Halvparten av det nevnte beløpet – altså omkring 950.000 kroner – synes derfor å kunne være et utgangspunkt for fastsettelsen av vederlaget. I skjønnet kan det være grunn til å vektlegge at eiendommen er bolig for B og de to yngste barna. På den annen side bør det også tas i betraktning at As medvirkning, blant annet ved at han sto ansvarlig for lån, var nødvendig for å få ervervet av eiendommen i stand. Ut fra en totalvurdering er jeg blitt stående ved ikke å burde endre på det skjønnsmessige beløp lagmannsretten har kommet frem til for vederlaget – nemlig 800.000 kroner”.