Opplysningsplikt om økonomiske forhold

Etter ekteskapsloven § 39 har ektefellene plikt til å gi hverandre “de opplysningene som er nødvendige for å vurdere deres økonomiske stilling”. En ektefelle kan av den grunn “kreve at den andre ektefellen og ligningsmyndighetene gir opplysninger om eller kopi av den felles eller den andre ektefellens selvangivelse og ligning.” Ektefellen kan også kreve opplysninger om den andre ektefelles økonomiske forhold av “selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet eller forsikringsvirksomhet, og av andre som har midler til forvaltning”.

Ektefellene kan dermed få personlige økonomiske opplysninger fra banker, aksjefond, opplysninger om livsforsikring og annet hos forsikringsselskap, opplysninger om eierforhold i selskaper, oversikt over oppført inntekt og formue i likningene og selvangivelse mv.

Formålet med bestemmelsen er at den andre ektefelle skal ha full tilgang til opplysninger om den andre ektefelles økonomi, ettersom man vil være integrert i en felles formuesordning. Den ene ektefelles økonomiske stilling ved et skifte, vil være avhengig av full kjennskap til den andre ektefelles økonomi. Plikten gjelder selv om man har avtalt seg bort fra formuesordningen ved ektepakt, slik at det foreligger fullt særeie.

Opplysningsplikten gjelder også i separasjonstiden, eller i forbindelse med et ekteskapelig skifte, dersom opplysningene har betydning for spørsmål i forbindelse med skifteoppgjøret og økonomiske forhold før formuesfelleskapets opphør. Retten til å få innsyn i ektefellens økonomiske forhold gjelder også opplysninger for tiden før inngåelsen av ekteskapet i den utstrekning de har betydning for vurderingen av ektefellens aktuelle økonomiske situasjon, jf. Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 107 og 108:

”Separerte er ektefeller i bestemmelsens forstand. Opplysningsplikten gjelder dermed også i separasjonstiden. Forutsetningen er at opplysningen har betydning for spørsmål mellom ektefellene som sådanne, som spørsmål i forbindelse med skifteoppgjøret og økonomiske forhold før formuesfelleskapets opphør. Departementet vil bemerke at selv om bestemmelsen har fått plassering i et kapittel med overskriften « Ektefellenes gjensidige underholdsplikt m v », innebærer dette ikke noen innholdsmessig begrensning av opplysningspliktens omfang i forhold til utvalgets forslag”.

Hvilke opplysninger ektefellen selv, banker, forsikringsselskap, andre finansieringsselskaper og selskaper mv. må gi til en ektefelle eller tidligere ektefelle, er nærmere beskrevet i Ot.prp.nr.28 (1990-1991) s. 108:

”Etter andre punktum plikter en ektefelle og ligningsmyndighetene å gi opplysninger om, eller kopi av, selvangivelse og ligning. I forhold til utvalgets utkast har departementet føyd til at en ektefelle kan kreve opplysninger om eller kopi av partenes felles selvangivelse og ligning. Tilsvarende er uttrykkelig sagt i gjeldende lov. Departementet antar at utvalget har lagt til grunn at felles selvangivelse og ligning omfattes av begrepet « den andre ektefellens selvangivelse og ligning ». Etter departementets syn vil det være mer oppklarende om dette blir sagt uttrykkelig i loven. Det er imidlertid ikke noe stort spørsmål. Ektefellen vil langt på vei være hjulpet med reglene i ligningsloven § 3-4 om adgang til saksdokumenter. Tredje punktum er nytt. Etter denne bestemmelsen kan en ektefelle kreve opplysninger av blant annet banker og andre finansinstitusjoner. Bestemmelsen retter seg mot « selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet eller forsikringsvirksomhet » og « andre som har midler til forvaltning ». Uttrykket « selskaper, foretak eller andre institusjoner som driver finansieringsvirksomhet » tilsvarer innledningen til definisjonen av « finansinstitusjon » i finansieringsvirksomhetsloven ( lov 10 juni 1988 nr 40) § 1-3. Dette innebærer at også de foretak m.v som i § 1-3 første ledd nr 1-6 er unntatt fra finansieringsvirksomhetsloven, likevel kan omfattes av opplysningsplikten etter ekteskapsloven. Begrepet « finansieringsvirksomhet » viser i finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 tilbake til lovens definisjon av begrepet i § 1-2. Selv om begrepet er gjentatt i den foreslåtte § 39, kan det likevel ikke forstås slik at det fullt ut tilsvarer definisjonen i finansieringsvirksomhetsloven. De unntakene som er oppstilt i § 1-2, kan ikke automatisk oppfattes som unntak også i forhold til ekteskapsloven § 39. Unntakene i § 1-2 vil på den annen side til en viss grad også falle inn under ekteskapslovens alternativ « andre som har midler til forvaltning ».Opplysningsplikten omfatter også selskaper m.v som driver forsikringsvirksomhet. Det vises til lov 10 juni 1988 nr 39. Alternativet « andre som har midler til forvaltning » har antagelig mindre betydning ved siden av de andre alternativene i bestemmelsen, da et foretak e l som forvalter midler, vanligvis også vil drive virksomhet som går ut på å yte og formidle kreditt, noe som utvilsomt må anses som finansieringsvirksomhet, jf finansieringsvirksomhetsloven § 1-2. Alternativet er på den annen side ikke uten praktisk betydning. Advokaters forvaltning av klienters midler er et eksempel på virksomhet som omfattes av alternativet. Uttrykket « midler » omfatter blant annet penger, aksjer og andre verdipapirer. Opplysningene kan kreves hos både foretak og enkeltpersoner, jf uttrykket « andre ». Hvilke opplysninger som kan kreves etter bestemmelsen i tredje punktum, følger av første punktum. Opplysningene må være nødvendige for å vurdere ektefellenes økonomiske stilling. Det kan blant annet kreves opplysninger om innestående på konti, gjeldsansvar, kausjonsansvar og sikkerhetsstillelse for tredjepersoner, og for vilkår, blant annet om renter og terminer, for slike forhold. Bestemmelsen pålegger en lovbestemt plikt til å gi opplysninger. Det kan ikke kreves betalt for oppfyllelse av plikten. Reglene om opplysningsplikt slår gjennom i forhold til regler om taushetsplikt, blant annet i sparebankloven § 21 og forretningsbankloven § 18”.