Gjeldsansvar
Hovedregelen er at en ektefelle ikke kan stifte gjeld med virkning utad for den andre, hvilket følger av ekteskapsloven § 40:
”En ektefelle kan ikke stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen hvis det ikke er særskilt hjemmel for det”.
Dersom den ene ektefelle pådrar seg et lån eller erstatningskrav i eget navn, vil følgelig ikke den andre ektefelle være ansvarlig for gjelden overfor kreditor eller skadelidte. Den ektefellen som har tatt opp lånet må selv betale tilbake pengene under ekteskapet, og hefter for gjelden utad overfor kreditorene uavhengig av en eventuell skifteløsning ved samlivsbrudd.
Prinsippet om at hver ektefelle hefter for egen gjeld under ekteskapet, samsvarer med prinsippet i ekteskapsloven § 31 om at ekteskapet ikke medfører begrensning i en ektefelles rett til å råde som en eier under ekteskapet. Det vil kun være ved et eventuelt skifteoppgjør at pådratt gjeld vil få betydning for den annen ektefelle, ved at gjelden kan trekkes fra det som er til deling etter ekteskapsloven § 58 i den grad det ikke holdes midler utenfor deling som skjevdeling eller særeie.
Dersom en eiendel er i sameie mellom ektefellene, vil gjeld tilknyttet en sameiegjenstand som felles bolig måtte kreve ektefellens samtykke for å være gyldig, jf. NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II s. 103:
”Spørsmålet om den ene ektefelle (normalt hustruen) er medansvarlig for den annens (mannens) forpliktelser, har særlig oppstått hvor boligen er i sameie mellom ektefellene. I utgangspunktet kan en sameier bare pantsette sin ideelle andel i sameiegjenstanden. Men når en ektefelle skal pantsette felles bolig, kreves det etter ektefellelovens § 14 samtykke av den annen. Hvor det foreligger sameie i eiendommen, har det oppstått spørsmål om hustruens samtykke til pantsettelsen, er å oppfatte som et samtykke til pantsettelse av hele eiendommen eller bare av mannens andel”.
En ektefelle vil således ikke bli medansvarlig for gjeld utad for kreditorer, med mindre ektefellen selv har forpliktet seg som medlåntaker eller kausjonist. Noe annet er at kreditorer vil kunne søke utlegg i en ektefelles sameieandel i felles bolig eller andre felles eiendeler i sameie til dekning av gjeld. Kreditorer kan ta utlegg i alt som er registrert på og som tilhører ektefellen, også eiendeler i sameie. Dersom en ektefelle vil overføre eiendeler til den andre ektefelle, må det gjøres i ektepakts form for å være gyldig disposisjon.
Unntaket fra regelen om at hver ektefelle selv hefter for egen gjeld utad, er etter ekteskapsloven § 41, der ektefellen med felles gjeldsansvar for begge ektefellene har rett til å inngå ”vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna og vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefellens nødvendige behov”. Begrunnelsen er at ektefellene utad ofte fremstår som en enhet, slik at det anses naturlig at begge hefter for avtaler en av dem inngår i forbindelse med det daglige hushold m.v. Hva som vil være vanlige avtaler til det daglige hushold, vil avhenge av hva slags økonomi ektefellene vil ha, og det vil kunne være variasjoner i hva som vil anses som normalt. En nærmere beskrivelse er gitt i NOU 1987:30 s. 111
”Uttrykket det « daglige » hushold er brukt for å avgrense mot engangsanskaffelser f.eks. av varige forbruksgoder som dypfryser eller stuemøblement. Som eksempler på avtaler om oppfostringen av barna kan nevnes kjøp av klær. Selv om underholdsplikten ikke omfatter den annen ektefelles særkullsbarn, forutsettes legitimasjonsregelen i §8-1 å gjelde generelt for avtaler som angår barn som inngår i den felles husholdning. Den annen part i avtalen vil vanskelig kunne ha kjennskap til slektskapsforholdene innenfor en familie som utad fremstår som en enhet. Avtaleparten bør derfor kunne holde seg til begge ektefeller når det gjelder avtaler som angår de barn som faktisk blir forsørget i det felles hjem. Når det gjelder spørsmålet om en konkret avtale faller innenfor området for §8-1, er det videre av betydning om avtalen kan anses som vanlig på bakgrunn av ektefellenes økonomiske stilling. Utvalget vil peke på at loven er formulert som en rettslig standard. Omfanget av representasjonsretten vil derved over tid kunne bli noe endret som følge av endringer i den økonomiske utvikling. For øvrig bør de kvalitative og kvantitative grenser for representasjonsretten fastlegges gjennom rettspraksis og teori. Utkastet er formulert slik at felles ansvar bare inntrer ved inngåelse av en avtale som direkte angår det daglige hushold m.v. Derimot omfattes ikke opptak av lån for å foreta kontantkjøp.
Utgangspunktet for intern fordeling av gjeld er at felles ansvar innad for en gjeld som den ene ektefellen er ansvarlig for utad, krever et særlig forpliktelsesgrunnlag. Det må foreligge en uttrykkelig avtale eller følge av en forutsetning mellom dem om at noe av gjeldsbyrden også skal falle på den andre ektefellen. I noen tilfeller kan varig innrettelse over lengre tid på samme måte som ved etablering av sameie, dokumentere at partene har hatt en ordning om internt gjeldsansvar, men normalt vil det måtte kreves en klar dokumenterbar avtale, jf. eksempelvis dom fra Borgarting lagmannsrett LB 2007 s. 79891:
”Det er på det rene at A utad, dvs. i forhold til Lånekassen, er ansvarlig for studielånet. Det som gjøres gjeldende, er at gjelden innad, i forholdet partene imellom, skal anses som felles. Utgangspunktet er at felles ansvar innad for en gjeld som den ene ektefellen er ansvarlig for utad, krever et særlig forpliktelsesgrunnlag. Det må foreligge en uttrykkelig avtale eller følge av en forutsetning mellom dem om at noe av gjeldsbyrden også skal falle på den andre ektefellen, jf. Vera Holmøy og Peder Lødrup, Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer, 2. utgave, side 239. Holmøy/Lødrup omtaler studielån spesielt på side 241:
Ektefelle A’s studielån vil normalt ikke kunne kreves fordelt mellom A og B, selv om låneopptakene fant sted under samlivet, og midlene gikk til felles forbruk. Noe annerledes kan dette stille seg hvis studentekteparet etter å ha drøftet sin økonomi, blir enige om at en av dem skal ta opp studielån for at de skal klare fellesutgiftene, og at det kanskje var noe tilfeldig hvem av dem som overfor lånekassen (eller annen långiver) står som låntaker.
Lagmannsretten legger til grunn at studielånet i dette tilfellet i stor utstrekning gikk med til felles forbruk, selv om også noe medgikk til å dekke særlige utgifter som oppsto i forbindelse med As studiesituasjon. At lånet for en stor del er anvendt til felles forbruk, er imidlertid ikke tilstrekkelig til å etablere felles ansvar for lånet.
Lagmannsretten legger til grunn at A ønsket å studere for å få bedre muligheter på arbeidsmarkedet. B var innforstått med dette ønsket. Hun aksepterte også at han tok opp studielån ut fra den tanke at de inntektene han ville oppnå etter endt utdanning, ville være tilstrekkelige til å betjene lånet. Lagmannsretten kan ikke se at B ved dette har påtatt seg noe medansvar for studielånet. Det er på det rene at studielånet ble tatt opp av A i forbindelse med hans studier. I tillegg til å finansiere de særlige behov som oppsto i forbindelse med studiene, bidro lånet til at han kunne oppfylle sin underholdsplikt overfor familien, jf. ekteskapsloven § 38.
Slik situasjonen var, var det ikke tilfeldig at det var A som tok opp lånet og ble ansvarlig for dette utad. Situasjonen skiller seg dermed vesentlig fra Holmøy/Lødrups eksempel, referert ovenfor, der to studenter beslutter at bare én av dem skal ta opp studielån til dekning av deres felles utgifter. Lagmannsretten er etter dette, som tingretten, kommet til at As krav ikke kan føre frem”.
I ekteskapsloven § 72 er det fastslått at det ikke kan tas dekning i eiendeler som skal deles for gjeld som er pådratt etter skjæringstidspunktet etter ekteskapsloven § 60:
Ӥ 72. Kreditorenes dekningsrett.
Det har ingen virkning for kreditorenes adgang til å inndrive sitt krav mot en ektefelle at det skal skje en deling av ektefellenes formue. Det kan likevel ikke tas utlegg i eiendeler som skal deles, til dekning av gjeld som en ektefelle har pådratt seg etter de tidspunktene som er nevnt i § 60”.