Verdistigning, verdireduksjon og avkastning av skjevdelingsmidler

Lovens utgangspunkt er at det kun er nettoverdier som klart kan føres tilbake til før ekteskapet, arv eller gave, som kan kreves skjevdelt. Dersom en gjenstand som er anskaffet for skjevdelingsmidler stiger i verdi på grunn av alminnelig prisstigning, vil eier kunne kreve hele nåverdien skjevdelt, dersom hele verdistigningen kan føres tilbake til skjevdelingsmidlene som var grunnlag for kjøpet. Hvis skjevdelingsmidler investeres i en gjenstand (eks. en bil) som taper seg i verdi, vil det selvfølgelig også være kun den reduserte nåverdien som er i behold og som kan kreves skjevdelt. Dette utgangspunktet slås klart fast i Rt. 2004 s. 108:

”Det er på det rene og ikke omtvistet at verdien av et formuesobjekt som kan kreves holdt utenfor likedelingen, vil omfatte den verdistigningen som er en følge av en alminnelig prisstigning i samfunnet. Jeg viser til Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 121. Formuesobjektet kan også ha fått en redusert verdi i tidens løp. Det er den aktuelle verdien som skal legges til grunn”.

Hvis det skjer en sammenblanding ved at verdistigningen delvis skyldes ektefellenes innsats gjennom eget arbeid på tingen, eller gjennom påkostninger som er finansiert av midler som ikke skal holdes utenfor delingen, vil man kun kunne kreve skjevdelt den del av verdistigningen som klart kan føres tilbake til skjevdelingsmidlene. Det samme gjelder dersom det er opparbeidet sameie, som følge av at skjevdelingsmidlene har gått inn i ny bolig o.l. (ombytting). Da vil man kun kunne skjevdele de forholdsmessige verdier fra før ekteskapet, arv eller gave, som det ikke er opparbeidet sameie for.

Hvis ektefellene i fellesskap påkoster og restaurerer en arvet bolig, skal verdistigningen fra merverdien som skyldes påkostningene likedeles, mens den ektefelle som fikk arve boligen kun kan kreve skjevdelt den nominelle verdi av boligen pluss den alminnelige verdistigningen som ikke skyldes påkostningene. Man skal foreta en beregning av hvor stor andel av formuesgodets verdi skjevdelingsmidlene utgjorde da ekteskapet ble inngått, og foreta en fordeling av merverdien forholdsmessig etter de to andeler. Den del av verdistigningen som skyldes påkostninger, investeringer eller lån på formuesgodet da ekteskapet ble inngått, skal inngå i delingen, mens den andel av verdistigningen som klart og påviselig er finansiert av skjevdelingsmidler, kan holdes utenfor delingen.

Ettersom skjevdelingsregelen er en ren verdiregel, vil påviselig avkastning av den kapitalverdi som kan skjevdeles, også holdes utenfor deling, dvs. skjevdeles. Nettoverdien av renteinntekter fra bankinnskudd, utbytte og verdistigning av aksjeportefølje, verdistigning på fast eiendom, leieinntekter fra eiendom som kan skjevdeles osv., kan således skjevdeles sammen med nettoverdien av selve kapitalgjenstanden.

I Rt. 2002 s. 1596 ble det slått fast at det er den forholdsmessige verdistigning, slik forholdet var mellom verdi og gjeld ved ekteskapets inngåelse som skal legges til grunn. Dersom lånet er på 1.000.000,- og boligen er verdt 2.000.000,- før ekteskapet, får man således bare skjevdelt halvparten av verdistigningen under ekteskapet, siden man kun hadde nettoverdier for halvparten av boligens verdi ved ekteskapets inngåelse. Prinsippet om at det er den del av verdistigningen som kan tilbakeføres til den forholdsmessige verdi ved ekteskapets inngåelse som skal skjevdeles, ble slått fast i Rt. 2002 s. 1596, der førstvoterende viste til følgende begrunnelse fra mindretallet i Rt. 2001 s. 1434 som dekkende for sitt syn:

”Etter min mening taler de beste grunner for å ta utgangspunkt i den del av verdistigningen som kan tilbakføres til den forholdsmessige verdi ved ekteskapets inngåelse. Dette støttes for det første av skjevdelingsregelens formål: At en ektefelle skal kunne holde utenfor delingen verdier som kan tilbakeføres til verdier vedkommende brakte inn i ekteskapet. Dersom ektefellen godskrives hele verdistigningen, vil vedkommende oppnå avkastning av en høyere verdi enn den som ble brakt inn i ekteskapet. Dette vil gi en uheldig prioritering av ektefeller som bringer belånte gjenstander inn i ekteskapet. Og urimeligheten ville normalt øke proporsjonalt med belåningsgraden og ekteskapets varighet. I mange ekteskap blir dessuten gjelden betjent og nedbetalt ved felles innsats selv om den ene ektefellen har brakt eiendommen inn i ekteskapet. Dersom det da utelukkende ble gjort fradrag for opprinnelig gjeld med tillegg av eventuelle påkostninger, ville den ektefellen som brakte gjenstanden inn i formuesfellesskapet, i realiteten høste fordeler av verdier som kan tilbakeføres til den annens innsats. Jeg kan ikke se at denne beregningsmåten skulle medføre så store problemer med å beregne skjevdelingskravet at den motsatte løsningen bør velges. Konsekvensen av å se bort fra den forholdsmessige verdien vil lett kunne bli at det med hjemmel i § 59 annet ledd blir fremmet flere velbegrunnede krav om reduksjon av skjevdelingskravet. Dette kunne bringe en langt større usikkerhet inn i skifteoppgjørene enn den som følger av en beregning av den forholdsmessige verdi ved ekteskapets inngåelse. Regelen kunne dermed virke prosesskapende slik at også rettstekniske hensyn taler mot løsningen”.

Det samme prinsippet får anvendelse når en gjenstand delvis er anskaffet med skjevdelingsmidler, og delvis er anskaffet gjennom felles lån eller innsats. Hvis skjevdelingsmidlene sammenblandes med andre midler, for eksempel at man kjøper en bolig med 1.000.000 skjevdelingsmidler, og 2.000.000 i felles lån, er regelen slik at man bare kan skjevdele 1/3 av boligens verdi, og man får da naturligvis bare 1/3 av verdistigningen også. I Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 121 uttales at verdistigning ”holdes utenfor delingen dersom den skyldes innsats med midler som ellers er unntatt fra deling”. Verdiene av den del som ikke finansieres ved innskudd av skjevdelingsmidler (lån, egne oppsparte midler eller gjennom arbeidsinnsats) skal således likedeles

Imidlertid kan saken stille seg annerledes, dersom den ene ektefelle ikke bidrar med penger, men skyter inn en tomt som bebygges av ektefellene. Rt. 2004 s. 108 gjaldt hvordan verdien av en skjevdelingsformue i form av en råtomt som den ene ektefellen hadde arvet, skal beregnes i et tilfelle der ektefellene i fellesskap senere har bygget en felles bolig på tomta, med investeringer fra dem begge. Problemet var hvordan skjevdelingskravet knyttet til tomten skulle beregnes som følge av at den nå var bebygd, hvilket i seg selv gir en høyere tomteverdi. Førstvoterende la til grunn at i denne sak måtte tomten og boligen behandles som « to atskilte formuesobjekter » (premiss 24 og 25):

”Tomta ble ikke ervervet av ektefellene i fellesskap, jf. ekteskapsloven § 31 annet ledd, og tilhørte i utgangspunktet ubestridt A. At en tomt bebygges av en annen enn eieren, er helt vanlig. Det foreligger da normalt et festeforhold, og utbyggingen medfører ikke i seg selv at det oppstår et sameie i grunnen. Lovgivningen skiller mellom eier av tomtearealet og eier av bygninger m.v. på tomta. Dette er to atskilte formuesobjekter, og må etter mitt syn behandles som det, også der ektefeller bygger hus på den enes tomt. Jeg er altså ikke enig i at tomten kan anses « inkorporert » i boligeiendommen”.

Et særskilt spørsmål er om man kan få skjevdelt verdistigningen av å ”kjøpe seg inn” i en felles bolig, ved å nedbetale felles gjeld. Den verdi man da får, er jo i form av mindre gjeld, som er knyttet til et formuesgode som helt eller delvis hører til ektefellens rådighetsdel. Spørsmålet er da om man har rett til en andel av verdistigningen av den gjenstand som gjelden finansierer. Det har vært reist spørsmål om slik nedbetaling av gjeld i det hele tatt kan gi grunnlag for skjevdeling etter ekteskapsloven § 59 første ledd, siden man formelt sett ikke erverver noen eiendel gjennom nedbetalingen, men kun reduserer gjelden på boligen, som allerede er ervervet. Imidlertid øker nedbetaling nettoverdien av eiendelen, og medfører dermed en verdiøkning av felleseiemidler som er i behold og « klart kan føres tilbake » til gjeldsnedbetalingen. Det kan også i slike saker bli spørsmål om nedbetalingen har medført noen endring i sameieandel mellom ektefellene, ved at den betalende ektefellen har kjøpt seg inn med en større del. Normalt kreves imidlertid relativt sikre holdepunkter for en slik avtale, for at sameiebrøken skal være endret i favør av den betalende part.

Høyesterett kom i Rt. 2008 s. 769 til at en ektefelle som hadde brukt arv til å nedbetale boliglånet, kun hadde rett til ta ut beløpet hun hadde betalt inn, dog oppjustert etter inflasjon. Verdistigningen på boligen gikk inn i den delen av formuen som skulle likedeles, slik at den betalende ektefelle ikke fikk del i den forholdsmessige verdistigning, men kun ”fikk tilbake” det som var skutt inn i boligen med tillegg av inflasjonsjustering (avsnitt 72-79):

” Som nevnt er det enighet mellom partene om at gjeldsnedbetalingen utgjorde 42,1 % av eiendommens verdi i 1993. Tingretten kom, under henvisning til Rt-2002-1596, til at B derfor hadde krav på å kunne skjevdele for 42,1 % av boligens salgsverdi, med fradrag av salgskostnader. B har nedlagt påstand om at tingrettens dom på dette punkt stadfestes. Spørsmålet er således om den løsning som Høyesterett kom til i Rt-2002-1596, også kan gjøres gjeldende i et tilfelle som vårt, der skjevdelingsmidlene går til nedbetaling av gjeld på eiendom som partene tidligere har anskaffet. I sin artikkel i Festskrift til Peter Lødrup side 693 har Tone Sverdrup tatt til orde for at det ved slik bruk av skjevdelingsmidler som utgangspunkt bare kan kreves skjevdeling for det nominelle beløp. Med henvisning til ordlyden i ekteskapsloven § 59 første ledd uttaler hun: « Som oftest vil bare den nominelle verdien av arvebeløpet klart kunne føres tilbake til arv mv. Verdistigningen på en eiendom kan jo vanligvis føres tilbake til anskaffelsen, dvs. til låneopptaket. Det er irrelevant for størrelsen på verdistigningen om dette lånet senere nedbetales med arvemidler eller lønnsmidler. Men i noen tilfeller er det en sammenheng mellom skjevdelingsposten og anskaffelsen. Det gjelder tilfeller hvor låneopptaket bare utgjør en mellomfinansiering – en midlertidig forskuttering – i påvente av investering av for eksempel arv. Ektefellen vet ved anskaffelsen at arven vil bli tilgjengelig, og dette vil normalt ha betydning for hvor mye som anskaffes, og derved også for størrelsen på verdistigningen. I slike tilfeller kan en forholdsmessig del av verdistigningen tilbakeføres til arven, selv om den bare brukes til nedbetaling av lånet. »Jeg er enig i det Sverdrup her uttaler så langt det gjelder betydningen av en verdistigning som skyldes endring i eiendommens markedsverdi. En slik verdistigning vil normalt ikke kunne tilbakeføres til gjeldsnedbetalingen. Selv om det også i disse tilfelle kan anføres argumenter for at skjevdeling bør omfatte verdistigningen, slik ankemotparten har gjort, er det vanskelig å forene en slik regel med lovens ordlyd. Heller ikke lovens forarbeider gir støtte for en slik regel. I Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 121 uttales at « (s)tigningen holdes utenfor delingen dersom den skyldes innsats med midler som ellers er unntatt fra deling ». Også forarbeidene forutsetter kausalitet mellom anvendelsen av skjevdelingsmidlene og verdistigningen. Det er i vår sak ingen opplysning som tyder på at partene ved anskaffelsen hadde konkret forventning om arv eller gave som kunne bidra til finansieringen for boligens vedkommende, og som derfor kunne ha hatt betydning for omfanget av boliganskaffelsen, jf. Sverdrups betraktninger vedrørende en slik situasjon. Siden vi her står overfor en verdistigning som ikke « klart kan føres tilbake til » gjeldsnedbetalingen, er lovens vilkår for å godskrive B en skjevdelingsadgang for verdistigningen ikke til stede. Lagmannsretten fant at partenes forutsetning var at B skulle godskrives en avkastning av nedbetalingsbeløpet. Det er vist til at avtalen av 1993 omtaler beløpet som et « egenkapitalinnskudd ». Jeg finner det vanskelig å trekke noen sikker konklusjon av denne begrepsbruken. Andre deler av avtalen kan dessuten sies å peke i motsatt retning. Jeg er derfor kommet til at det ikke av avtalen kan utledes noen rett for B til skjevdeling av en avkastning av nedbetalingsbeløpet.

Sverdrup angir i artikkelen at det er den nominelle verdi av skjevdelingsmidlene som benyttes til nedbetaling av lån, som klart vil kunne tilbakeføres til arv mv. Dersom hun med dette mener at beløpet ikke skal justeres for inflasjon, er jeg av en annen oppfatning. I motsetning til hva jeg ovenfor har uttalt med hensyn til skjevdeling av en verdistigning som følge av økning i boligens markedsverdi, vil en inflasjonsjustering av skjevdelingsmidlene ikke stride mot lovens ordlyd. Tvert imot er lovens utgangspunkt nåverdien av formuen, hvilket taler for en justering for fall i pengeverdien (realverdien). I Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 121 gis det for øvrig generelt uttrykk for at skjevdelingsretten omfatter den verdistigning som er en følge av den alminnelige prisstigning (inflasjonen), jf. også Rt-2004-108 avsnitt 19. Dette må som utgangspunkt også gjelde ved nedbetaling av gjeld. Det er mulig det må gjøres unntak for gjeld som knytter seg til formuesgoder som har falt i verdi, men dette er det ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på. Det er enighet mellom partene om at en inflasjonsjustering per salgstidspunktet utgjør 25 % av gavebeløpet i 1993, det vil si 100 000 kroner. B vil således kunne holde 500 000 kroner utenfor likedelingen”.