Rett til skjevdeling som følge av urimelig resultat

Selv om en ektefelle ikke har rett til skjevdeling etter ekteskapsloven § 59 første ledd, gis det i ekteskapsloven § 59 tredje ledd adgang til å gi en ektefelle adgang til å holde midler utenfor deling (skjevdeling) ved ”sterke grunner”:

”Dersom sterke grunner taler for det, kan en ektefelle gis rett til å holde utenfor delingen hele eller deler av verdien av felleseie som ikke omfattes av første ledd”.

Ekteskapsloven § 59 tredje ledd og termen ”sterke grunner” er etter ordlyden ment å være en snever unntaksregel fra kravet om klar tilbakeføring av midler til før ekteskapets inngåelse, arv eller gave for å kunne skjevdele, og benyttes betydelig sjeldnere enn unntaksregelen som nekter skjevdeling i de urimelige tilfellene etter ekteskapsloven § 59 annet ledd. Det er kun i de mest kvalifiserte tilfellene den benyttes, jf. Rt. 2001 s. 572 (s. 581 og 582):

”Det fremgår både av ordlyden og forarbeidene at bestemmelsen er ment som en snever unntaksregel, se blant annet NOU 1987:30 side 130. Dette er også lagt til grunn i rettspraksis, se for eksempel Rt-1999-177. Det som kan tale for å gjøre unntak fra likedelingsregelen, er at B har brukt betydelige særeiemidler ved etableringen av legepraksisen, og at den største delen av As krav knytter seg til fordringen på vederlag for goodwill. Som jeg tidligere har fremholdt, må goodwillfordringen for en stor del anses knyttet til Bs person, og som følge av dette ville A, dersom virksomhetsomdanningen ikke hadde funnet sted, neppe kunne ha gjort krav på at noen andel av opparbeidet goodwill skulle inngå i delingsgrunnlaget. Til støtte for ikke å gjøre unntak fra likedelingsregelen kan imidlertid anføres at omdanningen av virksomheten til aksjeselskap innebærer en rettslig realitet. Ved dette har B realisert den goodwill som knyttet seg til virksomheten, og denne er da konvertert til et pengekrav. B har hatt betydelige skattemessige fordeler av denne omdanningen. Det virker da ikke urimelig at omdanningen også må legges til grunn i forhold til ektefellen. Videre må det legges vekt på at ekteskapet har vart i 23 år, og at A de første 3 1/2 år etter at legepraksisen ble etablert, arbeidet i klinikken, og på den måten var med på å bygge opp legepraksisen. Etter en samlet vurdering har jeg kommet til at det ikke er tilstrekkelig grunn til å anvende skjevdelingsregelen i ekteskapsloven § 59 tredje ledd”.

Ofte benyttes heller adgangen til vederlag eller nektelse av å la den andre ektefellen skjevdele etter ekteskapsloven § 59 annet ledd, fremfor å bruke ekteskapsloven § 59 tredje ledd som snever unntaksregel. Prinsippet om at det kun er i de mest sjeldne tilfelle en utvidet skjevdelingsadgang gis, ble lagt til grunn i Rt. 2002 s. 1596 (s. 1602):

”Det er etter mitt syn ikke tvilsomt at det ikke er grunnlag for en utvidet skjevdeling etter ekteskapsloven § 59 tredje ledd i dette tilfellet. Denne bestemmelsen gir – dersom « sterke grunner taler for det » – hjemmel for å skjevdele verdier som er ervervet under ekteskapet på annen måte enn ved arv og gave. Høyesterett har i flere avgjørelser gitt uttrykk for at § 59 annet ledd er en snever unntaksregel, jf. blant annet Rt-1999-177. Det er ikke tvilsomt at dette i minst like høy grad gjelder bestemmelsen i tredje ledd, jf. NOU 1987:30 side 130, Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 122, Innst.O.nr.71 (1990-1991) side 15, og Holmøy og Lødrup: Ekteskapsloven med kommentarer 2. utg side 402. B vil – også med den lovtolking jeg bygger på – etter skjevdelingen motta ca. 4/5 av felleseiet. Det er ikke tale om et helt kortvarig ekteskap. Jeg finner det klart at de forhold som B i denne sammenheng har påberopt, ikke kan tilsi at lovens normalordning på dette punkt skal fravikes til hans fordel”.