Bortfall av rett til skjevdeling ved urimelig resultat

Dersom skjevdeling vil føre til et urimelig resultat sett under ett i skiftet, vil retten som den ene ektefelle har til å kreve skjevdeling kunne bortfalle helt eller delvis, etter ekteskapsloven § 59 annet ledd:

”Vil retten til å utta midler etter første ledd føre til et åpenbart urimelig resultat, kan den helt eller delvis falle bort. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien”.

Ekteskapsloven § 59 annet ledd er en sikkerhetsventil, som skal brukes i unntakstilfeller, men som i unntakstilfeller kan brukes helt eller delvis slik at sluttresultatet blir rimelig ektefellene i mellom sett hen til ektefellenes økonomiske stilling i forhold til hverandre, ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien.

Høyesterett har i flere avgjørelser gitt uttrykk for at ekteskapsloven § 59 annet ledd er en snever unntaksregel, jf. blant annet Rt. 1999 s. 177 (s. 183):

”Det følger både av ordlyden og lovforarbeidene at bestemmelsen er ment som en snever unntaksregel, se blant annet NOU 1987:30 side 130. Ønsket om å begrense antallet tvister som er basert på tvil om skjønnsmessige kriterier, taler for en slik snever anvendelse av bestemmelsen. Partene er enige om at den økonomiske konsekvensen av lagmannsrettens resultat i vår sak er at B får netto 525.000 kroner på skiftet, A 125.000 kroner. To forhold er uttrykkelig nevnt i lovteksten som relevante for vurderingen av om skjevdeling gir et åpenbart urimelig resultat. Det ene er ekteskapets varighet. I vår sak varte ekteskapet i ti år, og det kan jeg ikke se kan ha betydning i noen retning. Heller ikke det andre momentet som loven nevner – ektefellenes innsats for familien – gir her grunnlag for å gjøre unntak fra den retten til skjevdeling som følger av § 59 første ledd. Ektefellene synes å ha bidradd på like linje – han med større inntekt, hun i større grad med arbeid med hjem og barn”.

Det samme ble gjentatt i Rt. 2008 s. 769 (avsnitt 81):

”I Rt-1999-177 på side 183 er bestemmelsen omtalt som en snever unntaksregel. Det er vist til forarbeidene, og til at dette også følger av ønsket om å begrense antallet tvister som er basert på tvil om skjønnsmessige kriterier. Jeg er enig i denne forståelsen og finner det klart at bestemmelsen ikke kan gis anvendelse i vår sak. Det må på bakgrunn av tilleggsavtalen til ektepakten legges til grunn at årsaken til at hytta skulle være Bs særeie, var at den « i det vesentlige » var ervervet for midler som hun hadde mottatt som gave/arv fra sine foreldre. At A ved dette ikke har fått noen kompensasjon for den arbeidsinnsats han ytte ved oppføringen av hytta mv., gjør det ikke « åpenbart urimelig » at B gjør gjeldende sin lovbestemte rett til å holde utenfor likedelingen nedbetalingen av boliglånet som hun foretok i 1993”.

Det er nok oftest i de mest langvarige ekteskapene at bestemmelsen benyttes, og et middels langt ekteskap som 10 år, har ikke vært ansett som tilstrekkelig i seg selv sett opp mot øvrige momenter som innsats og økonomisk stilling, til at det ble gitt unntak fra retten til skjevdeling, jf. RG 2007 s. 1258:

”Partene er enige om at aksjene og utbyttet som utgangspunkt omfattes av skjevdelingsbestemmelsen i ekteskapsloven § 59. Det kan i medhold av paragrafens annet ledd gjøres unntak hvis uttaksretten etter første ledd ville føre til et « åpenbart urimelig » resultat. Ifølge Rt-1999-177 og Rt-2002-1596 er det tale om en snever unntaksregel. I teorien er det antatt at uttrykket « åpenbart urimelig » ikke skal forstås strengere enn betingelsen « urimelig » i ekteskapsloven § 46 og § 65, jf. Holmøy og Lødrup, Ekteskapsloven, 2. utg. s. 399 og Lødrup og Sverdrup, Familieretten, 5. utg. s. 268. I bestemmelsen er det nevnt at det ved vurderingen særlig skal legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien. De vurderingsmomenter som loven selv nevner, ekteskapets varighet og ektefellenes innsats i familien, kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke tillegges noen vesentlig vekt. Partene var gift i 10 år. Selv om man tar hensyn til et forutgående samboerskap på 2 år, er det ikke tale et så langt samliv at dette kan tas hensyn til i den ene eller annen retning. Heller ikke adskiller partenes innsats for familien seg i noen nevneverdig grad. Det er ikke godtgjort at den ekstrabelastning A måtte ha blitt påført ved omsorgen for særkullsbarnet D, setter henne i en slik kvalifisert særstilling i forhold til den innsats B har foretatt, at det er grunn til å fravike lovens hovedregel. Når lagmannsretten likevel er kommet til at det er grunnlag for å gjøre unntak fra skjevdeling, har dette sammenheng med den forskjellige økonomiske situasjon partene vil bli stående i med full skjevdeling og karakteren av de verdier som skjevdeles”.