Privat skifte

Dersom partene blir enige om verdifastsettelse og fordeling, kan man lage en privat skifteavtale som blir bindende for skifteoppgjøret mellom partene. Blir partene enige om en privat skifteavtale må den gjennomføres innen tre år for at avtalen ikke skal miste sin virkning. Begge parter vil normalt tjene på et privat skifte.

Partene kan fritt inngå privat skifteavtale som vil regulere fordelingen av ektefellenes bo etter et samlivsbrudd, jf. ekteskapsloven § 65:

”§ 65. Avtalefrihet ved oppgjøret.

Reglene i denne loven er ikke til hinder for at ektefellene inngår avtale om oppgjøret. En avtale kan likevel helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene. I stedet for å sette avtalen ut av kraft, kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen.

Søksmål etter første ledd andre og tredje punktum må være reist senest tre år etter at avtalen ble inngått”.

Som en kjensgjerning vil det ved delingen normalt oppstå en del uenighet om hvem som skal få beholde de enkelte gjenstander eller den felles bolig, og hvor mye i rene verdier den enkelte ektefelle skal sitte igjen med etter at gjelden er trukket fra. Ved vurderingen av hvilke verdier som finnes, oppstår det i praksis ofte uenighet omkring verdsettelsen/takseringen av det som skal deles. Det er normalt å innhente takst for verdsettelse av større objekter som bolig, hytte og eventuelt bil. Dersom en gjenstand skal overtas an den andre, og man er uenig i taksten, er et vanlig kompromiss å innhente hver sin takst og legge til grunn gjennomsnittet av de to takstene.

Gjennomgående er det i fordelingen på skiftet snakk om rene verdiregler, slik at om man har unntatt noe fra deling som særeie eller har verdier som kan skjevdeles, så kan man holde beholdte verdier utenfor delingen, selv om man har solgt den opprinnelige tingen eller byttet den i noe annet av verdi. Har man avtalt særeie eller kan skjevdele, vil også avkastning av særeie- og skjevdelingsmidlene kunne holdes utenfor delingen; både kapitalavkastning og verdistigning.

De fleste klarer å fordele sin formue og inngå en privat skifteavtale, og man sier da at man har gjennomført et privat skifte. Det er viktig at skifteavtalen angir hvordan verdiene skal fordeles, og hvem som skal sitte igjen med de enkelte eiendeler. Partene har i utgangspunktet avtalefrihet, og står her fritt til å forhandle frem andre løsninger enn det som følger av ekteskapslovens regler, herunder andre løsninger enn det som følger av inngått ektepakt.

En nærmere redegjørelse av ektefellenes avtalefrihet er gitt i Rt. 2001 s. 716 (s. 721):

”Det følger av ekteskapsloven § 65 første ledd første punktum at partene ved delingen av felleseie ikke er bundet av ekteskapslovens delingsregler. Bestemmelsen slår fast at lovens delingsregler er deklaratoriske. I forarbeidene er det presisert at ektefellene « i utgangspunktet står fritt til å avtale oppgjør som mer eller mindre avviker fra det som ellers ville ha blitt resultatet hvis lovens regler ble lagt til grunn », se Ot.prp.nr.28 (1990-1991) om lov om ekteskap, side 124, jf. NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov del II, side 70”.

Det er ikke formkrav for en privat skifteavtale, men det vil være en fordel bevismessig å ha skriftlig dokumentasjon på avtalens innhold. Det er viktig å ha et punkt i skifteavtalen som angir at skiftet er oppgjort, og at ingen av partene kan kreve noe mer i skiftet fra hverandre. Et privat skifte er da i utgangspunktet bindende mellom partene. Man kan imidlertid etter avtale om privat skifte protestere i ettertid på den private skifteløsningen i en periode på tre år, jf. ekteskapsloven § 65 annet ledd. Dersom skifteavtalen er urimelig for den ene part på grunn av at man eksempelvis har vært ukjent med verdier, har latt seg presse til en dårlig avtale eller ikke har vært klar over hva man har krav på, så kan skifteavtalen i teorien revideres av domstolene innen tre år, dersom avtalen er urimelig for den ene part. Siden utgangspunktet er at en skifteavtale er bindende, vil det i praksis bare være kvalifisert grad av urimelighet og ubalanse av en viss størrelse, som vil føre frem til en revisjon av avtalen.

Noen velger også å la være å skifte etter et samlivsbrudd, og utgangspunktet er da at en tidligere ektefelle når som helst kan kreve skifte. Det løper ingen foreldelse på familierettslige forhold, slik at man i teorien kan komme tilbake og kreve et bo skiftet lang tid etter at partene gikk fra hverandre. Imidlertid vil man i ekstreme tilfeller risikere at kravet er bortfalt ved passivitet, dersom man ikke har hatt en god grunn for å unnlate å fremme krav tidligere.