Offentlig skifte

Hvis partene ikke klarer å enes om verdier og fordeling privat, kan partene gå veien om offentlig skifte for domstolene eller eventuelt søksmål. Den som begjærer offentlig skifte må stille sikkerhet for skiftebehandlingen, men summen deles på begge ved sluttføringen. Man kan for øvrig ikke gifte seg på nytt før man har skiftet ferdig privat eller har åpnet offentlig skifte. Dersom partene ikke blir enige om en fullstendig fordeling av skiftet, må skiftet bringes inn for skifteretten ved den lokale tingrett som et såkalt offentlig skifte.

Offentlig skifte av felleseie mellom ektefeller foretas etter skifteloven § 8 av tingretten i den rettskrets der ektefellene hadde sin siste felles bopel, dersom noen av dem ved skiftets åpning bor i rettskretsen. Har ektefellene ikke hatt felles bopel i riket, eller bor ingen av dem i den rettskrets der de hadde sin siste felles bopel, foretas skiftet i den rettskrets der en av dem bor. Har ingen av ektefellene bopel i riket, foretas skiftet ved tingretten i den rettskrets der en av dem hadde sitt siste oppholdssted. Dersom mer enn én tingrett er kompetent til å forestå skiftet, foretas det ved den tingrett som først mottar skiftebegjæring.

Normalt avholdes et forberedende rettsmøte, før offentlig skifte eventuelt åpnes. Det er relativt dyrt å åpne offentlig skifte, og skifteretten stiller betingelse om sikkerhet på i overkant av kr. 30.000,- for kostnadene ved skiftebehandlingen. Kostnadene fordeles imidlertid på begge parter ved senere å trekkes fra hver av partenes boslodd, men den som begjærer offentlig skifte må likevel legge ut for gebyret og sikkerhet for kostnader. Man vil imidlertid få tilbake utlegget ved gjennomføringen av skiftet, dersom det er nok verdier til deling.

Ved offentlig skifte holdes særeie og midler som skal holdes utenfor deling, utenfor boet i det offentlige skifte, jf. skifteloven 54:

”§ 54. Tingrettens behandling omfatter de eiendeler som er felleseie, og eiendeler som ellers har betydning for oppgjøret mellom ektefellene.

At delingen foregår for retten, endrer ikke en ektefelles råderett over egne eiendeler, unntatt når det er truffet bestemmelse etter § 57 eller etter ekteskapsloven § 91”.

Man kan også fremme et vederlagskrav, utlegg eller annen fordeling under ektefellenes bo som vanlig søksmål, dersom det er nødvendig og retten samtykker. Eksempelvis vil mange ikke ha råd til å stille sikkerhet til skifteretten, og blir nødt til å fremme kravet som et vanlig økonomisk krav i søksmåls former, jf. skifteloven § 30:

”§ 30. En skiftetvist, som hører under tingretten, kan bringes inn for den gjennom søksmål, såfremt det på grunn av rettsspørsmålets art eller de opplysninger som kreves, anses hensiktsmessigst, at tvisten behandles i et søksmåls former, og retten gir samtykke. Under samme betingelser kan retten henvise tvisten til sådan behandling. Før retten gir samtykke eller beslutter henvisning, skal den gi partene anledning til å uttale sig. Rettens beslutning om å samtykke i eller henvise til søksmålsbehandling kan ikke angripes ved anke”.

Et offentlig skifte kan når som helst av retten henvises til søksmåls former gjennom å reise skiftetvist, dersom retten finner det nødvendig å henvise hele eller deler av det offentlige skifte til søksmålsformer, og retten vil da sette en frist for å reise en skiftetvist, jf. skifteloven §§ 30 og 31. Skifteloven § 31 har slik ordlyd:

”§ 31. Skal en tvist behandles som søksmål, fastsetter retten hvem som skal reise søksmålet, og innen hvilken frist det må anlegges.

Megling i forliksrådet foretas ikke, og hovedforhandling kan berammes uten saksforberedelse. Men ellers kommer de almindelige regler om søksmål i tvisteloven til anvendelse, hvis ikke annet følger av bestemmelsene i denne lov.

Retten kan av eget tiltak beslutte å fremme behandlingen av boet uten hensyn til tvisten, hvis søksmål ikke blir anlagt innen den frist som er satt, eller hvis avgjørelsen av søksmålet blir utilbørlig sinket ved feil av den part som har reist det.

Rettens beslutninger efter denne paragraf kan ikke angripes ved anke”.

Dersom skiftetvisten reises som søksmål, skal søksmålet reises ved saksøktes alminnelige verneting, jf. ekteskapsloven § 30c:

“Ekteskapssak anlegges ved saksøktes alminnelige verneting etter tvisteloven § 4-4. I saker som nevnt i § 30 annet ledd annet og tredje punktum, anlegges saken der en av de saksøkte har alminnelig verneting”.

Et offentlig skifte følger i hovedsak prosessen til en hovedforhandling i sivile saker med noen unntak, jf. skifteloven §§ 22 og 23:

”§ 22. Bestemmelsene i tvisteloven første, annen, fjerde, femte og sjette del, med unntak for kapittel 5, 6 og 16 III, samt § 9-6 får, for så vidt de passer, og ikke annet er bestemt, tilsvarende anvendelse på tvister for tingretten under offentlig skiftebehandling, dog således at det med hensyn til bevis og bevisførsel gjelder samme regler som under hovedforhandling i sivile tvister. For adgangen til å opptre som prosessfullmektig gjelder tvisteloven § 3-3 første til fjerde ledd. Ved behandling av tvister ved allmennprosess og ved anke gjelder tvisteloven § 3-3 første til tredje ledd.

Reises der tvist om krav som er fremsatt av en loddeier, er som hans motpart kun de å anse som har bestridt kravet. Besluttes det ellers ikke å reise skiftetvist om et anmeldt krav, er beslutningen ikke til hinder for at en loddeier som er uenig i beslutningen reiser tvist om kravet når dette skjer uten ugrunnet opphold. Tingrettens avgjørelse av kravet er i alle tilfelle bindende for samtlige loddeiere”.

En skiftetvist avgjøres ved enten kjennelse eller dom, men vil avgjøres som et vanlig søksmål med omkostningsansvar osv.

”§ 23. Rettens avgjørelser er dommer når de avgjør en rettstvist. De er kjennelser når avgjørelsen efter lov om domstolene eller tvisteloven vilde ha vært kjennelse om avgjørelsen var truffet under søksmål”.