Sameie

Når to eller flere personer eier noe sammen, foreligger sameie. Sameiere deler da selve eiendomsretten, men deler ikke nødvendigvis bruksretten som kan være atskilt. Sameie er i utgangspunktet et tingsrettslig begrep, som brukes for å forklare at to eller flere eier samme ting i fellesskap. Sameiere har i utgangspunktet samme rett til å råde over formuesgjenstanden, som en eier både faktisk og juridisk. Som sameier får man også forpliktelser til å holde tingen i hevd og være med på å dekke kostnader ved tingen.

Sameie må skilles fra de familierettslige begrepene felleseie og særeie, som avgjør om verdien av en formuesgjenstand skal likedeles eller holdes utenfor deling ved et skifte av et ekteskapelig bo, uavhengig av hvem som eier formuesgjenstanden.

Mens reglene om felleseie og særeie sier noe om hvilke verdier som skal deles ved deling etter oppløsning av ekteskap, som rene verdiregler, sier reglene om sameie noe om hvem som rent faktisk eier en gjenstand både før, under og ekteskapet. Særeie er derfor ikke til hinder for at en ektefelle kan oppnå sameie i den andre ektefelles særeie, og således være medeier i tingen, selv om tingen er avtalt ved ektepakt holdt utenfor deling.

Særeie og felleseie er således rene familierettslige begreper, som kun brukes for å forklare om verdien av en ting skal holdes utenfor regelen om likedeling etter ekteskapsloven §§ 57 og 58 eller ikke. Man må derfor ikke blande begrepene eneeie og sameie, som sier noe om hvem som har eiendomsrett til en ting, og begrepene særeie og felleseie, som sier noe om hva som skal holdes utenfor deling og hva som skal likedeles.

Verdier som er felleseie skal likedeles med 50% på hver uansett etter fradrag for gjeld, selv om partene eier tingen i sameie med ulik brøk, eksempelvis 75% mot 25%. For ektefeller med felleseie for tingen, har det derfor ikke betydning om tingen er i eneeie eller sameie, med mindre det også er grunnlag for skjevdeling.

Ved en eventuell deling av boet mellom ektefellene, vil imidlertid sameie som er opparbeidet under ekteskapet kunne få betydning for delingen av særeiemidler og verdien av eiendeler som den andre ektefellen krever skjevdelt etter ekteskapsloven § 59 første ledd. I forhold til spørsmål om skjevdeling kommer sameie i praksis ofte inn, dersom den ene ektefelle krever eksempelvis en eiendom skjevdelt. Da vil det ofte oppstå spørsmål om den andres ektefelles innsats i hjemmet eller på eiendommen, har medført at eiendommen helt eller delvis er i sameie mellom ektefellene. Selv om en ektefelle har ektepakt på ting som skal holdes utenfor deling som særeie, eller har eiendeler registrert på seg med nettoverdi fra før ekteskapets inngåelse eller fra arv eller gave, kan sameie oppnådd under ekteskapet gjennom felles erverv, avtale, husmorsameie, erverv muliggjort av sammenblandet økonomi mv. kunne medføre at det foreligger sameie innad for tingen som utad fremstår som kun den ene ektefelles etter en forholdsmessig brøk. Da har den ektefelle som har sameie i tingen rett til å få utbetalt verdien av sin sameieandel, uavhengig av eventuelt særeie. Vilkårene for skjevdeling vil da heller ikke være oppfylt for den del som den ene ektefellen eier i sameie med den andre, eventuelt kan rettspraksis nøye seg med å slå fast at hele eller deler av verdien som kreves skjevdelt på grunn av sammenblanding eller den annens innsats, ikke ”klart” kan føres tilbake til verdier som ikke er et resultat av ekteskapet. Den del av formuen som er i sameie kan ikke skjevdeles eller holdes utenfor delingen som særeie, da det kun er egen formue i eneeie, som kan kreves holdt utenfor delingen som særeiemidler eller skjevdelingsmidler.

Dersom det foreligger sameie, vil den ene ektefelle måtte løse ut den andre dersom vedkommende vil sitte igjen med tingen eller eiendommen i stedet for å selge tingen/eiendommen og dele overskuddet. Overskuddet vil da måtte fordeles etter sameieandel hvis tingen er særeie eller verdien delvis kan skjevdeles, eller dersom sameietingen er felleseie, skal overskuddet etter fradrag fra gjeld likedeles.

Ved særeie vil det imidlertid normalt kreves betraktelig mer av innsats, eller bidrag ved erverv, sammenblanding, varighet osv. for å konstatere sameie, og det vil normalt bli vanskelig å oppnå sameieandel i noe annet i enn felles bolig, jf. Rt. 1980 s.1403 (s.1409 og 1410):

”Utgangspunktet i særeieforhold er imidlertid den ektepakt som er opprettet. Når ektepakten bestemmer at hver ektefelles fremtidige erverv skal være særeie, vil den omstendighet at en eiendom er anskaffet i den ene ektefellens navn, trekke i retning av at den er ment å skulle være vedkommende ektefelles særeie. For så vidt antar jeg at den formelle side må tillegges større vekt enn i felleseieforhold. Nettopp den omstendighet at eiendommen er satt i én bestemt ektefelles navn, kan i særeietilfelle ses som en oppfølgning av ektepakten, mens det under felleseie kan være mer tilfeldig, ofte gammel vane, at den faste eiendom står i én ektefelles, vanlig mannens, navn.

Det er imidlertid intet i veien for at også ektefeller som har særeie, kan erverve eiendeler i fellesskap. De vil da bli sameiere i gjenstanden, og sameieandelene vil bli hver ektefelles særeie. Slikt felles erverv kan avtales. Om ektefellene ikke har inngått uttrykkelig avtale, kan sameie være forutsatt. Jeg antar også at det av selve den måte ektefellene har innrettet seg på, kan følge at de blir sameiere. Ganske særlig må dette gjelde det felles hjem. Når rettspraksis i felleseieforhold har lagt til grunn at en hjemmearbeidende ektefelle kan bli medeier i den bolig som den annen ektefelle har finansiert anskaffelsen av, er det nettopp på grunn av den måte ektefellene har innrettet seg på – med en bjemmearbeidende ektefelle hvis arbeid etter omstendighetene må anses som en medvirkning til anskaffelsen. Dette synspunkt kan ikke være uten gyldighet i særeieforhold. Jeg antar dog at det må noe mer til for å fastslå sameie når partene har opprettet ektepakt. For det første må – som nevnt – det rent formelle tillegges større vekt når partene har særeie enn når de har felleseie. Men heller ikke i særeieforhold kan det være avgjørende at eiendommen er anskaffet i den ene ektefelles navn. For det annet må det få betydning at etablering av sameie har en ganske annen rekkevidde i særeieforhold enn i felleseieforhold. Når partene har felleseie, vil sameie i første rekke ha betydning for retten til å få eiendommen utlagt på skifte. Ektefellene skal likevel dele likt. I særeieforhold innebærer etablering av sameie en deling av verdier som ellers ikke skal deles. Jeg antar derfor at det må vises større varsomhet med å fastslå sameie i disse forhold. På den annen side ser jeg det slik at spørsmålet om felles erverv av felles bolig må stå i en særstilling når omstendighetene i forbindelse med ervervet skal vurderes”.

Dersom en ektefelles innsats eller sammenblanding ikke er tilstrekkelig til at det oppnås sameie (hvilket ofte krever svært langvarig og betydelig innsats eller ordning), vil en ektefelle ofte kunne få vederlag for innsatsen, dersom innsatsen har beriket den andres formue som holdes utenfor skiftet, og det finnes rimelig sett under ett.

I Ot.prp.nr.28 (1990-1991). Om lov om ekteskap s. 58 og 59 gis det en gjennomgang av sameie mellom ektefeller, og betydningen av sameie for delingen av ektefellenes formuer:

”Systemet med atskilte rådighetsdeler forhindrer ikke at det kan oppstå sameie mellom ektefeller etter andre prinsipper. Sameie kan for det første etableres som følge av vanlige formuerettslige prinsipper: Sameie kan være avtalt mellom partene (begge ektefellene har f.eks deltatt i finansieringen av nye eiendeler) eller bestemt av tredjemann (f.eks en giver eller arvelater). Sameie kan også oppstå ved at det har foregått en slik sammenblanding av ektefellenes økonomi at det ikke er mulig å skille ut hva som er anskaffet av den enkelte. Det samme gjelder hvis den ene ektefellen har dekket alle familiens løpende utgifter, mens den andre har brukt sine inntekter til å kjøpe varige kapitalgjenstander. En ektefelles arbeid i hjemmet kan også danne grunnlag for medeiendomsrett til eiendeler som den andre ektefellen har anskaffet ved egne inntekter eller arbeidsinnsats. Dette synspunktet ble første gang slått fast i Rt-1975-220 « Husmordommen », der en husmor i relasjon til skifteloven § 50 første ledd ble ansett som medeier i en boligeiendom som var anskaffet ved hjelp av ektemannens inntekter. Førstvoterende uttalte med støtte av to dommere: « Men ikke enhver innsats i hjemmet vil her være relevant. Det må vurderes konkret om den hjemmearbeidende etter arten og omfanget av innsatsen må sies å ha medvirket til anskaffelsen av boligen. I det foreliggende tilfelle mener jeg at den konkrete vurdering må falle ut til hustruens fordel. Jeg legger da vekt på at ingen av ektefellene hadde formue da de giftet seg. Eiendommen er anskaffet under ekteskapet og anskaffelsen er ikke for noen del skjedd ved arv, gave eller annen tilfeldig atkomst. Ektefellene var enige om anskaffelsen av egen bolig for familien, og den var familiens bolig inntil ekteskapet gikk i stykker. Anskaffelsen har skjedd ved mannens arbeidsinntekt og hans direkte innsats under byggingen, men hustruen hadde for sin del dagen fullt opptatt med stell av hus og tre små barn. Jeg ser det slik at det er dette som har gjort det mulig for mannen å legge så meget arbeid i byggingen. Når ektefellene praktiserer en slik arbeidsdeling, fører den med seg at hustruen har vært avskåret både fra inntektsgivende arbeid og fra synderlig fysisk deltakelse i byggevirksomheten. Men ved sin innsats må hustruen sies å ha bidradd til at familien fikk egen bolig, og rettslig sett finner jeg det ikke riktig å anse denne innsats som uvesentlig i relasjon til mannens innsats når det gjelder innbringelse av eiendommen. » Se nærmere om husmordommen i delinnstilling II s 64 til 65. Prinsippet i husmordommen har senere vært videreutviklet gjennom høyesterettspraksis og i underrettsdommer, se blant annet Rt-1977-876, 1980 s 1403, 1982 s 1269 og 1983 s 1146. De dommene hvor Høyesterett har godtat sameie på grunn av hjemmearbeid, gjelder alle felles bolig og innbo. Men praksis Side 59 kan tyde på at det i prinsippet også kan oppstå sameie i andre eiendeler som har nær tilknytning til privatlivet, som fritidseiendom, bil og båt. Det kan imidlertid se ut som om Høyesterett stiller strengere krav her, se nærmere Lødrup, Materiell skifterett (7. utg.) s 137. Høyesterett har godtatt sameie på grunn av arbeid i hjemmet også der partene har særeie. Fremdeles er rettstilstanden usikker på enkelte punkter. Det skyldes langt på vei at det ikke kan angis noen helt faste retningslinjer. Spørsmål må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Det gjelder blant annet spørsmål om: – hvor omfattende arbeidet i hjemmet må være for at det skal kunne tillegges betydning som eget ervervsgrunnlag, og hvor stor andel av sameiet denne innsatsen kan danne grunnlaget for

• i hvilken utstrekning arbeid i hjemmet kan være ervervsgrunnlag for andre eiendeler enn ektefellenes felles bolig, og

– i hvor stor grad sameiesynspunkter basert på hjemmearbeid kan gjøres gjeldende der ektefellene har særeie”.