Hovedregel om rådighet

Ekteskapsloven bygger på at hver av ektefellene har sin egen formue under ekteskapet, og at de derfor erverver hver sine formuesgoder under ekteskapet, såfremt aktiva ikke erverves av begge, jf. ekteskapsloven § 31 første ledd. Så lenge ekteskapet består, har ektefellene fullt ut rådighet og eierskap for egne eiendeler. Det er under ekteskapet uten betydning om det er avtalt særeie, eller andre unntak fra hovedregelen om felleseie. Hver ektefelle rår som en eier over egne ting under ekteskapet, med unntak av de begrensninger som gjelder for felles bolig og innbo etter ekteskapsloven §§ 32 og 33. Således rår hver enkelt ektefelle over egne gjenstander som en eier, og kan fritt selge egen bil, båt, hytte osv. som eies i sin helhet av ektefellen.

En ektefelle eier dermed alene (som eneeie) det som er kjøpt av ektefellen selv, både før og under ekteskapet. Formuesgoder kan være felleseie, men det betyr bare at verdien av formuesgodene med eventuell verdiøkning skal deles likt ved et skifte etter samlivsbrudd. Eiendomsretten berøres ikke under ekteskapet. Dersom ektefellene erverver noe i fellesskap, blir det sameie etter ekteskapsloven § 31 annet ledd. Sameie kan også erverves i eksempelvis felles bolig, gjennom arbeid i hjemmet mv., jf. ekteskapsloven § 31 tredje ledd. Dersom gjenstanden er i sameie mellom ektefellene, kan hver ektefelle fritt avhende eller pantsette sin sameieandel til andre, såfremt det ikke er vanlig innbo, løsøreting som barna skal bruke eller felles eiendom.

I ekteskapsloven § 31 første ledd er dette prinsippet formulert slik:

”Ekteskapet medfører ingen begrensning i en ektefelles rett til å råde over det han eller hun eier når ekteskapet blir inngått eller senere erverver, dersom ikke noe annet er bestemt”.

En ektefelle kan imidlertid ikke uten den andre ektefelles samtykke råde over eiendom som blir brukt som felles bolig, og vanlig innbo i det felles hjemmet eller gjenstander som er bestemt til bruk for barna, jf. ekteskapsloven §§ 32 og 33. Ektefellens råderett kan likevel også være begrenset av avtale eller av begrensning satt som vilkår for arv eller gave, jf. Ot.prp.nr.28 (1990-1991) s. 103:

”En ektefelles frie råderett over egne eiendeler kan, som i gjeldende rett, være begrenset hvis noe annet er bestemt. §§ 32 og 33 har regler om rådighetsbegrensninger ved visse disposisjoner over felles bolig og vanlig innbo. Partene kan avtale ytterligere begrensninger. Også en giver eller arvlater kan bestemme at gaven/arven skal være underlagt visse rådighetsbegrensinger, f.eks at den bare skal kunne avhendes hvis mottakerens ektefelle samtykker i dette”.

Rettsvirkningen av at samtykke mangler er imidlertid ikke at en transaksjon avtalerettslig er ugyldig stiftet. Derimot gir ekteskapsloven § 35 den ektefelle som ikke har samtykket i transaksjonen adgang til å få transaksjonen (handel, pantsettelse mv.) omstøtt ved dom innenfor fristene i ekteskapsloven § 35.

”§ 35. Omstøtelse av ulovlige disposisjoner.

Har en ektefelle handlet i strid med § 32 eller § 33, kan den andre ektefellen kreve avtalen omstøtt ved dom. En avtale som omfattes av § 33, kan likevel ikke omstøtes dersom den andre parten ved overleveringen hadde rimelig grunn til å tro at ektefellen hadde rett til å inngå avtalen.

Søksmål må reises innen seks måneder etter at ektefellen fikk kunnskap om avtalen, og senest innen ett år etter tinglysingen dersom avtalen gjelder fast eiendom, eller etter overleveringen dersom den gjelder andre eiendeler”.

Dersom disposisjonen blir omstøtt, kan kjøper eventuelt kreve erstatning av den disponerende ektefellen etter alminnelige erstatningsrettslige regler, jf. NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov – del II s. 109:

”Spørsmålet om hvem som skal bære eventuelle omkostninger i forbindelse med den omstøtte disposisjon, påkostninger medkontrahenten har hatt på gjenstanden m.v., må etter utvalgets oppfatning avgjøres etter alminnelige erstatningsregler. I utgangspunktet vil derfor den godtroende erverver kunne få dekket slike omkostninger m.v. av eierektefellen, eller eventuelt av den ektefelle som krever omstøtelse dersom denne kan bebreides for ikke å ha grepet inn tidligere. Dersom medkontrahenten var klar over at disposisjonen var i strid med § 7-1 og § 7-2, vil dette kunne stille seg annerledes”.

Etter ekteskapsloven § 34 er det fastslått at rådighetsbegrensningene for eiendom som blir brukt som felles bolig, og vanlig innbo i det felles hjemmet eller gjenstander som er bestemt til bruk for barna, også gjelder etter separasjon og skilsmisse frem til det er bestemt hva som skal skje med eiendelene.

Som hovedregel består disse rådighetsbegrensningene for felles bolig, vanlig innbo og ting som skal brukes av barna, frem til skiftet er gjort opp. Hvor lenge disse rådighetsbegrensningene består er nærmere beskrevet i Ot.prp.nr.28 (1990-1991) s. 105:

”Det kreves ikke at hele boet er gjort opp; det avgjørende er om det er bestemt hva som skal skje med den konkrete eiendelen eller rettigheten det er tale om å disponere over. En slik bestemmelse kan være truffet ved avtale mellom partene eller av skifteretten. Også etter at det er avgjort hva som skal skje med en eiendel, kan det være at rådigheten for den av ektefellene som har eid gjenstanden, blir begrenset eller at den faller helt bort. Det kan f.eks være tilfellet hvis den andre ektefellen skal overta eiendelen eller skal ha bruksrett, eller hvis gjenstanden skal selges”.