Familieretten

Familieretten omfatter reglene for inngåelse og oppløsning av ekteskap, og de økonomiske forhold mellom ektefeller. Det er vanlig å også ta med rettsreglene for de økonomiske forhold mellom samboere (ugift samliv). Reglene for forholdet mellom barn og foreldre anses også som en del av familieretten i vid forstand, men betraktes som oftest som et eget fagfelt barnerett. Familieretten omfatter i vid forstand alle rettsregler som omfatter familieforhold. Det vil si forholdet mellom ektefeller, samboere, foreldre og barn mv. Familieretten får også en grensedragning mot arveretten ved den ene ektefelles eller samboers død, men det vil da ofte være nødvendig å anvende regler fra begge regelsett ved for eksempel sammensatte skifter.

Reglene for inngåelse og oppløsning av ekteskap, og de økonomiske forhold mellom ektefeller reguleres av lov 4. juli 1991 nr. 47 om ekteskap (ekteskapsloven). Fra 1. januar 2009, da felles ekteskapslov trådte i kraft, ble partnerskapsloven opphevet og det er ikke lenger mulig å registrere partnerskap i Norge.

Å inngå ekteskap gir rettsvirkninger som ektefelles arverett og rett til uskifte etter arveloven kap II og III, samt at ektefellene blir underlagt blant annet gjensidig underholdsplikt og formuesordningen for ektefeller etter ekteskapsloven. Ektefellenes økonomi må da innrettes etter et utgangspunkt om at alt som erverves under ekteskapet blir å anse som felleseie og gjenstand for likedeling ved oppløsning av ekteskapet, med mindre annet ikke er avtalt ved ektepakt, eller formuen klart kan føres tilbake til arv eller gave fra andre enn ektefellen, slik at slik formue kan skjevdeles. Ekteskap får også andre borgerlige rettsvirkninger utad som sivilstatus som gift, samordning av pensjon og skattemessige virkninger, ved at ektefeller skal lignes under ett for begges samlede formue og inntekt.

I forarbeidene til ekteskapsloven Ot.prp.nr.28 (1990-1991) s. 39 ble det sagt følgende om formålet med ekteskapslovens formuesordning for ektefeller:

”Hele utvalget understreker at hensynet til likestilling og økonomisk selvstendighet mellom ektefellene fremdeles bør være grunnprinsipper for utformingen av ekteskapslovgivningen. Men prinsippene kan ikke gjennomføres uavkortet i lovgivningen. På mange punkter vil de krysses av hensynet til det nære fellesskapet som består mellom ektefeller. I praksis er det store variasjoner i ektefellers formuesstilling. Den faktiske likestilling og selvstendighet mellom ektefeller kan variere. Det er også ulike oppfatninger om hvilke forhold som best fremmer en reell likestilling og selvstendighet i forholdet mellom ektefeller. Utvalget mener på denne bakgrunn at man ikke bør bruke ekteskapslovgivningen som direkte påvirkningsfaktor. Siktemålet bør heller være å skape en formuesordning som fører til resultater som er rimelige og rettferdige i det store antall tilfeller”.

Under temaet skilsmisser skal reglene for ekteskap gjennomgås, med hovedvekt på formuesordningen mellom ektefellene og løsningen ved det økonomiske oppgjøret ved separasjon og skilsmisse. Ved det økonomiske oppgjøret ved separasjon og skilsmisse, skal de økonomiske verdiene som er skapt i løpet av ekteskapet deles i henhold til den formuesordningen som gjelder mellom ektefellene, der det kan tas hensyn til ektefellenes økonomiske situasjon etter ekteskapet. Hvilke verdier som blir tatt inn i delingsgrunnlaget og hvilke gjenstander du får sitte igjen med vil dermed være avhengig av flere ting; blant annet om dere har ektepakt, om midler kan skjevdeles, om en ektefelle i hovedsak har stått for anskaffelsen fremfor den andre, om noen har sterkere tilknytning til tingen enn den andre. I tillegg vil et krav den ene ektefelle formelt har etter ovennevnte regler, kunne justeres til fordel for den part som står svakere økonomisk etter ekteskapet, dersom ekteskapet har vært langvarig og/eller den svakere part har gjort en betydelig innsats for husholdningen og den felles økonomi. I særlige tilfeller kan en ektefelle gis rett til å overta vanlig innbo selv om verdien overstiger det han eller hun ellers kunne kreve ved oppgjøret.