Felleseie og hovedregelen om likedeling

Når man gifter seg er hovedregelen etter ekteskapsloven § 58 første ledd at ektefellenes samlede formuer er felleseie og skal likedeles, dersom ikke gjenstanden eller alt unntas fra deling gjennom avtale om særeie ved ektepakt. Man kan likevel holde felleseiemidler utenfor deling dersom de kan kreves skjevdelt som arv eller gave eller fra før ekteskapet etter ekteskapsloven § 59 eller som personlig gjenstand etter ekteskapsloven § 61.

Har ikke ektefellene ved ektepakt har avtalt at deres formuesgjenstander skal holdes utenfor deling (særeie), eller arvelater ved testament har bestemt at pliktdelsarv skal være særeie, så har ektefellene det man kaller felleseie. Felleseie betyr ikke at ektefellene eier eiendelene sammen (såkalt sameie), men kun at verdiene av eiendelene ikke skal holdes utenfor delingen ved et skifte, men deles likt etter fradrag fra gjeld. Under ekteskapet kan gjenstander som er felleseie tilhøre den enkelte ektefelles rådighetsdel fullt ut som såkalt eneeie, men skal som felleseie normalt deles ved skiftet, såfremt det ikke er grunnlag for skjevdeling helt eller delvis. Tingene vil da være ektefellens eneeie under ekteskapet og etterpå, men vil som felleseie kunne bli gjenstand for deling av verdien ved skifte etter ekteskapets oppløsning.

Felleseie betyr dermed kun at verdien av tingen likedeles på et eventuelt skifte ved ekteskapets oppløsning etter at det er gjort fradrag for gjeld, i den grad det ikke er adgang til å skjevdele eller holde gjenstanden utenfor deling som personlig ting. Alt som er felleseie deles dermed likt etter fradrag for gjeld, uansett om tingen er i sameie mellom ektefellene eller i eneeie. Dersom en ting er i felleseie, er det uten betydning om det er eneeie eller sameie, da verdien uansett skal deles likt etter fradrag fra gjeld.

Tone Sverdrup forklarer den forvirring som ofte hersker rundt begrepet felleseie slik i Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2008 s. 227:

”Felleseie er som kjent lovens betegnelse på de delingsreglene som tilbys ektefeller som ikke har avtalt særeie, og felleseie er den formuesordning som det store flertallet benytter seg av. Mange advokater kan fortelle om klienter som møter opp på kontoret i forvissing om at økonomien er sikret etter en skilsmisse – « vi har jo felleseie ». Advokaten rydder kanskje opp i den utbredte – og helt naturlige – misforståelsen om at felleseie betyr sameie, og forklarer at begrepet felleseie bare innebærer at verdiene som hovedregel skal deles likt ved ekteskapets opphør. Så blir spørsmålet hva som skal likedeles i dette ekteskapet. Arv, gave og verdier som stammer fra midler som en ektefelle hadde ved ekteskapsinngåelsen, omfattes av den såkalte skjevdelingsregelen, og skal ikke deles. Det viser seg kanskje at det var den andre ektefellen som arvet landstedet fra en tante, kjøpte bilen for gaven fra mormor og brakte boligen med seg inn ved ekteskapets begynnelse med bare 20 % belåning. Pensjonsrettigheter opptjent under ekteskapet er heller ikke gjenstand for deling. Til slutt viser det seg kanskje at mesteparten av verdiene i ekteskapet holdes utenfor delingen. Klienten går slukøret fra sitt møte med advokaten – snakk om villedende navn på produktet!”

Ved verdier som er felleseie trekker du normalt fra gjelden fullt ut, slik at nettoverdien deles 50/50. Særeie kan avtales ved ektepakt eller gis av arvelater for pliktdelsarv ved testament etter arveloven § 31, og innebærer at verdien holdes utenfor delingen. Det kan avtales fullt særeie ved ektepakt mellom ektefellene, eller bare for enkelte formuesgjenstander (delvis særeeie). Det er også andre spesialregler som skjevdeling etter ekteskapsloven § 59 og personlige gjenstander etter ekteskapsloven § 61, som kan gjøre unntak fra lovens hovedregel om felleseie (at verdiene som utgangspunkt skal deles likt 50/50).

Det er viktig å skille mellom selve verdiene (aktiva minus passiva), og utleggelsen av gjenstandene (retten til å få overta gjenstandene), som følger egne regler for utlegg etter ekteskapsloven §§ 66 og 74, der man normalt må eie tingen i det vesentlige for å kunne kreve en ting utlagt til seg. Regelen om likedeling og gjeldsfradrag er nedfelt i ekteskapsloven § 58:

Ӥ 58. Likedeling og gjeldsfradrag.

Ektefellenes samlede formuer skal som utgangspunkt deles likt etter at det er gjort fradrag for gjeld etter andre og tredje ledd (felleseie). Er ektefellene sammen ansvarlig for gjeld, kan hver gjøre fradrag for den delen som faller på ham eller henne etter forholdet mellom ektefellene.

En ektefelle som bare har formue som er felleseie, og som ikke holder midler utenfor delingen etter § 59, kan i sin del fullt ut gjøre fradrag for den gjelden han eller hun har.

En ektefelle som har særeie, eller som holder midler utenfor delingen etter § 59, kan gjøre følgende fradrag for gjeld i formue som er felleseie: a. Gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er felleseie, kan det kreves fullt fradrag for hvis ikke noe annet følger av bokstav b.

b. Gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er særeie eller verdier som holdes utenfor delingen etter § 59, kan det bare kreves fradrag for når den totale verdien av særeie og skjevdelingsmidlene ikke er stor nok til å dekke gjelden. Tilsvarende gjelder gjeld som ektefellen har pådratt seg ved erverv eller påkostninger av eiendeler som er unntatt fra deling etter § 61 bokstav b eller c, eller ved utilbørlig atferd i forhold til den andre ektefellen.

c. For annen gjeld kan det kreves fradrag for en forholdsmessig del”.

Felleseie får også betydning for gjenlevende ektefelles rett til å sitte i uskifte etter arveloven, idet gjenlevende ektefelle ikke kan sitte i uskifte med særeiemidler. Det er derfor vanlig for de som ønsker å sikre ektefellen rett til uskifte ved død å avtale særeie i live, og felleseie ved død, jf. ekteskapsloven § 42 tredje ledd. Ektefeller kan også etter ekteskapsloven § 43 ved ektepakt avtale at den lengstlevende skal ha rett til å sitte i uskiftet bo med særeie, eller med deler av særeie.

Prinsippene om likedeling av felleseie etter ekteskapsloven § 58 første ledd er nærmere gjengitt i NOU 1987:30 s. 127:

”Bestemmelsen angir hovedregelen om delingen: Ektefellenes samlede formue etter fradrag av gjeld deles likt mellom dem. Om begrunnelsen for likedelingsregelen vises til fremstillingen ovenfor i avsnitt V.8.2. Retten til uttak til dekning av gjeld er nærmere behandlet i avsnitt V.8.6. Likedeling er også hovedregelen i gjeldende lov, jfr. ektefellelovens § 12, se også skiftelovens § 47 og ekteskapslovens § 54 første ledd. Likedelingsregelen er imidlertid undergitt en rekke unntak. For det første kan det følge av loven at enkelte eiendeler skal holdes utenfor delingen, se f.eks. § 12-5 som gjelder unntak for bestemte aktivaposter. Et mer generelt og prinsipielt viktig unntak er skjevdeling etter § 12-3. Etter flertallets forslag skal som utgangspunkt formue som kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller som senere er ervervet ved arv eller gave, holdes utenfor delingen. Dette er verdier som ikke er skapt gjennom ektefellenes felles innsats under ekteskapet. Men da det i flertallet av ekteskap vil være klar overvekt av verdier som ektefellene har ervervet under ekteskapet på annen måte enn ved arv eller gave, er det fremdeles riktig å si at likedeling er formuesordningens grunnprinsipp og hovedregelen også i praksis. Likedelingsregelen kan videre fravikes ved avtale mellom ektefellene, se kapittel 9. En slik avtale krever ektepakts form, jfr. kapittel 11. Endelig kan en giver eller arvelater bestemme at gaven eller arven ikke skal være gjenstand for deling, se § 9-6, jfr. arvelovens § 31”.

Felleseieverdier omfatter enhver formuesverdi som kan verdsettes som en positiv omsettbar verdi. Også goodwill, opsjoner, bonuser, derivater og annet omfattes som ektefellens ”formue,” dersom den er opptjent før skjæringstidspunktet under ekteskapet, jf. Rt. 2001 s. 572 (s. 579):

”Det er uttalt i Ekteskapslovutvalgets innstilling til ekteskapsloven at dersom en næringsvirksomhet omfattes av felleseiet, « skal også dens goodwill (forretningsverdi) i utgangspunktet inngå i delingsgrunnlaget », se NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov del II, side 141. Med « goodwill » mener utvalget « den merverdi en virksomhet har ut over den samlede verdi av de enkelte aktiva virksomheten omfatter, f.eks på bakgrunn av opparbeidet kundekrets og virksomhetens renommé ». Utvalget gjør imidlertid unntak for goodwill som « i særlig grad er knyttet til ektefellen personlig, f.eks har grunnlag i ektefellens spesielle kvalifikasjoner innen sitt yrke som advokat, konsulent e.l. ». I den utstrekning goodwillen er « direkte knyttet til ektefellen personlig », bør den etter utvalgets oppfatning « ikke tillegges betydning ved verdsettelsen medmindre virksomheten må antas å ville bli solgt etter at oppgjøret er avsluttet », se NOU 1987:30 side 141.

I det foreliggende tilfellet solgte B ved virksomhetsomdanningen ved årsskiftet 1994/95 goodwill til aksjeselskapet for kr 1.400.000. Goodwillen ble av selskapets revisor beregnet som en funksjon av meravkastning i selskapet utover det som ble tatt ut som normal lønn. Statsautorisert revisor Thor Erik Taraldsen har forklart at beregningen forutsatte at B fortsatte å arbeide i selskapet, og at det således er tale om goodwill som er knyttet til Bs person og hans fremtidige arbeidsinnsats i selskapet. Etter min oppfatning må man imidlertid se det slik at selv om den goodwill som ble beregnet ved omdanningen av virksomheten, i stor utstrekning er knyttet til Bs person, ble goodwillen ved omdanningen konvertert til et pengekrav. B har fremholdt at formålet med omdanningen var å spare skatt, og at det ved omdanningen ikke ble frembrakt nye verdier. Selv om det ikke ble skapt nye verdier ved omdanningen, må man imidlertid ved den rettslige bedømmelse av forholdet legge til grunn at aksjeselskapet er et selvstendig rettssubjekt, og at B ved omdanningen fikk et pengekrav på aksjeselskapet. Etter mitt syn må dette pengekravet inngå i delingsgrunnlaget”.