Tilknytningskravet
Et av vurderingskriteriene i vurderingen av den rettslige interesse er etter tvisteloven § 1-3 annet ledd ” partenes tilknytning” til kravet. Man kan ikke gå til søksmål for å få dom for andres krav eller krav som ikke tilhører noen spesiell. Med mindre tvistegjenstanden gjelder rettigheter og plikter mellom partene (rettsforholdet mellom partene), vil spørsmålet om parten har tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden bero på partens praktiske interesse i å få en avklarende dom (behov for rettsavklaring). Det er uttalt at tilknytningen må være av en slik art at saksøkeren har en beskyttelsesverdig interesse i å få dom overfor den aktuelle saksøkte.
Om saksøkeren har den nødvendige tilknytning, skal normalt avgjøres ut fra det faktum som pretenderes i forhold til tvistegjenstanden. Hvis eksempelvis en part gjør gjeldende at motparten er eier av det som er tvistegjenstanden, og motparten i virkeligheten ikke er eier, vil kravet ikke avvises som følge av pretensjonen. Den omstendighet at motparten i virkeligheten ikke er eier, vil derimot kunne føre til frifinnelse. Ved andre tilknytningsforhold som organisasjoners tilknytning til tvistegjenstanden etter tvisteloven § 1-4, vil retten ikke bygge på saksøkers pretensjoner knyttet til om søksmålsvilkårene er oppfylt. Retten vil bare bygge på saksøkers pretensjoner om å ha et krav.
I privatrettslige forhold er hovedregelen at søksmålet må gjelde saksøkerens egne rettigheter og plikter overfor saksøkte. Utgangspunktet er at private ikke kan gå til søksmål om andres rettigheter og plikter, men det kan tenkes unntak når medhold i påstanden vil få direkte praktisk betydning for saksøker. Privat part med andel i bo kan eksempelvis ha tilstrekkelig tilknytning i en påstand om at midler skal bli tilbakeført et bo, jf. f.eks. Rt. 1996 s. 350 (s. 352):
”Lagmannsretten har tatt det utgangspunkt at en loddeier i en formuesmasse må kunne gå til søksmål med krav om dom til fordel for formuesmassen. Lagmannsretten presiserer det er en forutsetning at boet ikke selv vil reise søksmål, og at saksøker selv må bære risikoen for saksomkostningene. Kjæremålsutvalget kan ikke se at lagmannsretten her bygger på en uriktig lovtolking”.
I offentligrettslige forhold må private parter ha tilstrekkelig nær tilknytning til det vedtak som påstås ugyldig, eller tilstrekkelig interesse i den plikt som det offentlige påstås å være forpliktet til. Utgangspunktet er at parter etter forvaltningsloven § 2 e) vil ha rettslig interesse, der en part er ”person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder”. Offentligsrettslige forhold må videre avgjøres ved søksmål mot det offentlige organ, og ikke få rettskraftvirkning gjennom private tvister, jf. Rt-2000-1195 (sa. 1198):
”Hvorvidt en sak om gyldigheten av et forvaltningsvedtak kan avgjøres ved fastsettelsesdom i sak mellom private parter, er omtalt i juridisk teori, jf. Skoghøy: Tvistemål (1998), side 341 med henvisninger, og Schei: Tvistemålsloven (1998), 2. utgave, side 1144 flg. De konkluderer begge med at det ikke bør være adgang til dette. Utvalget slutter seg til dette syn. Det ville føre til uklare rettsforhold og generelt være uheldig om gyldigheten av forvaltningsvedtak ble fastslått ved dom i sak der det offentlige ikke var part, slik at dommen ikke hadde rettskraftsvirkning i forhold til det offentlige. Utvalget er videre enig med lagmannsretten i at § 435 siste ledd kan anføres til støtte for dette syn”.
Tilknytningskravet for private vil også ha en passiv side, den såkalte passive søksmålskompetanse, der saksøkte må være tilknyttet tvistegjenstanden som eier, kontraktsmotpart, tidligere omsetningsledd, skadevolder, disponent, loddeier mv. Det er således partene på begge sider som må ha en mer eller mindre nær og direkte tilknytning til det som er tvistegjenstand, dvs. det krav som det nedlegges påstand om. Når et krav kan rettes mot flere – eksempelvis samskyldnerforhold og solidaransvar for skade, vil saksøker kunne velge hvem han skal gå på, og alle vil ha like sterk tilknytning til tvistegjenstanden.
For søksmål mot det offentlige, er det en regel i tvisteloven § 1-5 om hvem søksmål skal rettes mot:
”Søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans. Er dette et statlig organ, skal retten gi varsel om søksmålet til en kommune eller fylkeskommune som har truffet avgjørelse i saken i tidligere instans”.
I Rt. 1987.538 (Burhøns II s. 545) ble det sagt følgende om vurderingen av den passive søksmålskompetanse:
”Spørsmålet om hvem som er rett saksøkt må bedømmes i forhold til den påstand som er nedlagt. Søksmål med påstand om at den virksomhet en person driver i henhold til offentlig tillatelse er ulovlig og kreves bragt til opphør, må kunne reises mot den person som driver den påståtte lovstridige virksomhet, forutsatt at saksøkeren har den nødvendige tilknytning til saken. Utvalget tar med dette ikke stilling til om det kan tenkes tilfelle hvor spesielle forhold kan medføre at et slikt søksmål ikke bør tillates reist”.
Tidligere var det i rettspraksis flere dommer som gikk på om organisasjoner og foreninger hadde rettslig interesse i å få dom for en påstand som lå innenfor organisasjonens virke og arbeidsfelt, blant annet Rt. 1961 s. 451 (Havnås), Rt. 1992 s. 1618 (Fremtiden i våre hender), Rt. 1980.569 (Altakjennelsen)
Tilknytningskravet for organisasjoner og foreninger forutsetter naturligvis at organisasjonen har partsevne. I Rt. 2003 s. 833 (Stopp Regionfelt Østlandet) ble det uttalt følgende om forholdet mellom rettslig interesse for organisasjoner og vurderingen opp mot partsevne, og de formålsbetraktninger som gjøres gjeldende i vurderingen:
(Avsnitt 27):
”Spørsmålet om organisasjoner kan anlegge søksmål er dels et spørsmål om organisasjonen har partsevne, dels – hvor saken ikke gjelder organisasjonens egne rettigheter og plikter – et spørsmål om organisasjonen har rettslig interesse. For organisasjoner med mindre fast struktur vil imidlertid vurderingen av partsevne og rettslig interesse gli noe over i hverandre”.
(Avsnitt 30):
” Spørsmålet om organisasjonen har rettslig interesse i å fremme begjæringen om midlertidig forføyning, vil bero på en nærmere vurdering av om den har rimelig grunn til å kreve at spørsmålet blir prøvd av domstolene. Som redegjort for i NOU 2001:32 Rett på sak bind A side 193 med henvisning til rettspraksis, har det vært en betydelig rettsutvikling de seneste tiår når det gjelder organisasjoners adgang til å anlegge søksmål med krav som ikke direkte gjelder organisasjonens egne rettigheter og plikter. Dette er blant annet begrunnet med behovet for rettslig kontroll med den offentlige forvaltning. Men forutsetningen er at organisasjonen ut fra formål, virksomhet og representativitet har tilstrekkelig tilknytning til søksmålet. Det er nettopp dette tilknytningskravet – om SRØ har tilstrekkelig tilknytning til søksmålsgjenstanden – den foreliggende kjæremålssak gjelder. Det er ikke omstridt at sakens tvistetema gjelder et rettsforhold og at det foreligger aktuell interesse i søksmålet.”.
Spørsmålet om rettslig interesse i forhold til organisasjoners tilknytning til søksmålsgjenstanden er i dag slått fast i tvisteloven § 1-4:
”§ 1-4. Søksmålsadgang for organisasjoner mv.
(1) Foreninger og stiftelser kan reise søksmål i eget navn om forhold som det ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta, når vilkårene ellers i § 1-3 er oppfylt.
(2) Offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser kan på tilsvarende måte reise søksmål for å ivareta disse”.
Man ser således på hvor sterk og hvor nær interesse organisasjonen/foreningen/stiftelsen har i rettsspørsmålet, herunder om foreningen har partsevne i saken etter tvisteloven § 2-1 annet ledd, og om det er rimelig at foreningen får prøve rettsspørsmålet for domstolene.
Tilknytningskravet i tvisteloven § 1-3 annet ledd er nærmere drøftet i Ot.prp.nr.51 (2004-2005)s. 365 og 366:
”Annet ledd oppstiller som nevnt også krav til partenes tilknytning til tvistegjenstanden. Generelt kan det sies at tilknytningskravet krever at saksøkeren og saksøkte må ha en viss nærmere tilknytning til tvistegjenstanden, se utredningen s. 652. Tilknytningen må være av en slik art at saksøkeren har en beskyttelsesverdig interesse i å få dom overfor den aktuelle saksøkte. Om tilknytningskravet er oppfylt, må bero på en konkret vurdering. I praksis kan det ofte være hensiktsmessig å se hen til om en står overfor et privatrettslig eller offentligrettslig forhold, selv om grensen her ikke alltid er klar. I privatrettslige forhold vil saksøkeren ha tilstrekkelig tilknytning når søksmålet gjelder saksøkerens egen rett eller plikt overfor saksøkte, slik at saksøkeren påstår seg materielt forpliktet eller berettiget i forholdet overfor saksøkte, se til illustrasjon Rt-1989-338 og Rt-1996-500. Mer avledet interesse vil som et utgangspunkt ikke være tilstrekkelig, se for eksempel Rt-1994-524. Det gjelder unntak for de tilfeller hvor saksøkeren som deltaker i et rettsfellesskap, for eksempel et sameie, går til søksmål om rettsfellesskapets rettigheter eller plikter i forhold til saksøkte, se her Rt-1999-146. Videre må det oppstilles modifikasjoner når rettsforholdet har en ubestemt krets av rettighetshavere, se utredningen del II kap. 5.2 (s. 187) og for eksempel Rt-1918-449. Hvor søksmålet dreier seg om rettigheter som tilkommer en større, men nærmere angitt krets av rettighetshavere, vil normalt hver enkelt av de berettigede kunne gå til søksmål, se for eksempel Rt-1934-70, Rt-1934-74 og Rt-1934-81.
I offentligrettslige forhold vil den myndighetsutøvelsen retter seg mot, selvsagt ha tilstrekkelig tilknytning ved søksmål om rettmessigheten av den aktuelle myndighetsutøvelsen. Generelt vil saksøkeren ha tilstrekkelig tilknytning i sak om rettmessigheten av myndighetsutøvelse dersom saksøkeren er berørt i en slik grad at det framtrer som naturlig at vedkommende opptrer som saksøker og gjør gjeldende krav fundert på hensyn som ivaretas av den aktuelle forvaltningsbestemmelse, se utredningen del II kap 5.2 (s. 188). Også ellers hvor saksøkeren blir klart berørt av vedtaket, kan det foreligge en tilstrekkelig tilknytning. I dette ligger det en viss utvidelse av søksmålsadgangen sammenlignet med gjeldende rett, for eksempel sammenlignet med Rt-1982-908. Hvorvidt saksøkeren ville hatt rettslig klageinteresse etter forvaltningsloven §28, vil også kunne vektlegges, se Rt-1986-1164 og Rt-1993-445”.