Rettsspørsmål

Tvisteloven § 1-3 første ledds vilkår om at det kan reises sak for domstolene om ”rettskrav” innebærer at løsningen av tvisten må avgjøres ut fra rettsregler, og ikke kun gjelde faktiske forhold, eller avgjøres ut fra regler som ikke er rettsregler.

Søksmål skal gjelde om et rettsforhold er til eller ikke er til; ikke om et faktisk forhold er til eller ikke, eller om noen har rett og den andre tar feil på faktisk grunnlag osv., f.eks. avgjørelse av om et veddemål er oppfylt. Interessetvister, faktiske omstendigheter og faglige vurderinger kan dermed ikke gjøres til tvistegjenstand, jf. Rt. 1989 s. 377 og Rt. 1972 s. 1071.

Det som det kreves dom for (tvistegjenstanden), må på en eller annen måte reguleres av rettsspørsmål, der rettsregler anvendes, og man må normalt kreve dom for en bestemt rettsvirkning som fastslår, endrer, bringer til opphør eller etablerer et rettsforhold mellom partene. Man sier gjerne at påstanden må gjelde om partene har eller ikke har bestemte rettigheter eller plikter overfor hverandre, eller at parten plikter å gjøre noe eller må tåle noe.

Man kan derfor i utgangspunktet ikke få dom for rene interessetvister, karakteristikker og klarlegging av faktiske forhold. Unntak kan være fastsatt særskilt i lov i forhold til klarlegging av faktiske forhold. Det er eksempelvis adgang til å få dødsformodningsdom ved forsvunnede personer og nedstamningsdom etter lov 23. mars 1961 (dødsformodningsdom) og barneloven kap 4 A (om et slektskap består eller ikke). Tidligere kunne man etter tvistemålsloven §54 få dom for om et dokument er ekte eller ikke, men etter tvisteloven er det ikke lenger adgang til å få særskilt dom for om et dokument er ekte eller uekte.

Det har vært antatt at domstolene ikke kan avsi dom om den generelle gyldighet eller abstrakte rekkevidde av en lovbestemmelse, slik at rettsspørsmålet må ha en praktisk betydning, jf. Rt. 1984 s. 1488 (Burhøns I). Dommen må ha en viss materiell rettskraft både objektivt (ha et innhold som er forpliktende eller fritakende fra en påstått plikt) og subjektivt (kunne forplikte eller frita noen for plikt).

Reglene som skal anvendes må være rettsregler. Det kan dermed normalt ikke gis dom for forhold som bygger på sosiale konvensjoner, etikk/moral eller spilleregler, jf. Rt 1995 s.1111 (Bordtennisregler s. 1112):

”Den kjærende part vil ha prøvet gyldigheten av forbundsorganers vedtak om regler for seriesluttspill og krever dom for hvilke regler som skal gjelde for seriesluttspillet. Kjæremålsutvalget viser til at det er uklart i hvilken utstrekning tvister vedrørende foreningsforhold kan bringes inn for de vanlige domstoler. Det er på det rene at det i noen grad vil være en slik adgang. I det foreliggende tilfelle dreier tvisten seg imidlertid om fastsettelse av typiske spilleregler. Dette er forhold dom naturlig bør avgjøres innen idrettens organer, og hvor det ut fra rettssikkerhetsperspektiv er lite behov for domstolsprøving”.

Når det gjelder spørsmålet om forholdet overhodet reguleres av rettsregler, vil ikke saksøkers pretensjoner tillegges vekt, og retten må foreta en selvstendig vurdering av om det er rettsspørsmål som kravet bygger på.

Det er nå alminnelig antatt at man også kan anlegge søksmål om noen har en bestemt kompetanse med eksempelvis påstand om at saksøkte ”er uberettiget til,” dersom saksøker har et reelt praktisk behov og tilknytning til spørsmålet, og dersom spørsmålet om noen er ”berettiget/uberettiget” er regulert av rettsregler, jf. Rt. 1979 s. 572, Rt. 1995 s. 758 og Rt. 1998 s. 300. Videre at noe er ”rettsstridig” mv. kan også normalt gis påstand for. Imidlertid vil man normalt ikke få medhold i en påstand om kompetanseforhold, dersom medhold i påstanden ikke vil få noen praktisk betydning for saksøker, jf. Rt. 1994 s. 1244 (Kvinnefengsel-dommen s. 1249):

”Som påpekt av lagmannsretten, har man imidlertid i rettspraksis vært meget restriktiv når det gjelder å akseptere krav om dom for at et bestemt forhold er rettsstridig. Utgangspunktet er at det som det kan kreves dom for, er virkningene av at det foreligger rettsstrid, slik det i denne sak er gjort i påstandens post 6 og 7”.

I Rt 1972 s. 1071 (Bakteriologisk kontroll) var det påstand om at en bestemt metode for bakteriologisk kontroll (metode nr. 59) skulle kjennes uberettiget og settes til side. Høyesterett tiltrådte da lagmannsrettens vurdering:

”Det er ikke et rettsforhold eller en rettighet, men en faktisk kjensgjerning Engesæter krever dom for, når han vil ha fastsatt at metode nr. 59 « må anses som ubegrunnet og misvisende »”.

I Rt 1998 s. 607 (Professorlønn s. 611 og 612) var krav om å bli innplassert i et bestemt lønnstrinn ikke et rettskrav, da det ikke kan baseres på rettsregler.

”Slik jeg ser det, er krav om lønnsplassering i et bestemt lønnstrinn for fremtiden etter lokale lønnsforhandlinger ikke et rettskrav – det kan ikke baseres på rettsregler. Ved lokale forhandlinger er det tale om løsning av interessetvister hvor det må tas en rekke ulike hensyn. Jeg er således ikke enig med lagmannsretten når den uttaler at «de nødvendige overveielser må sies å være av rettslig art». A hevder som nevnt at han har vært utsatt for usaklig forskjellsbehandling. At han underbygger sitt krav med argumenter som etter sin art må anses som rettslige, kan etter min mening ikke medføre at tvisten gjelder en rettighet eller et rettsforhold. Tvisten vil også under denne forutsetning i helt overveiende grad ha karakter av interessetvist. Jeg legger også vekt på at saken åpenbart ikke egner seg for domstolsbehandling”.

I Rt 1997 s.596 (Folketeatret s. 606) var det imidlertid adgang til å gi en rettslig karakteristikk med grunnlag i behovet for en dom om at ” Andelsselskapet Folketeaterbygningen er å anse som et aksjeselskap underlagt aksjelovens bestemmelser:

”Når jeg likevel er blitt stående ved at det bør kunne gis dom for det skisserte prinsipp om status quo, legger jeg vekt på selskapets – og kommunens – behov for å ha klarlagt dette spørsmål i det videre tilpasningsarbeid med vedtektene. Videre anser jeg at domskonklusjonen kan gis en såvidt klar utforming at partene kan anvende den i den konkrete situasjon”.

Vilkåret om at tvisten må omhandle rettskrav innebærer at domstolene vil være varsomme med å avgjøre krav utelukkende ut fra foreningers selvdømmeregler og andre private forhold, som nevnt i Rt. 1995 s.1111. I Rt. 1979 s. 468 (Norsk Balalaikaorkester s. 471) ble krav om at ekskludering skulle kjennes ugyldig ikke ansett som et rettskrav, da spørsmålet om eksklusjon var indre anliggender:

”Det antas å måtte følge av en rimelig og naturlig tolking av begrepet « rettslig interesse » og av den foreliggende rettspraksis at indre anliggender i dette orkester må ligge utenfor hva domstolene rimeligvis bør prøve”.

I ovennevnte dom i Rt. 1986 s. 308 som gjaldt eksklusjon fra en privat båtforening, ble imidlertid spørsmålet om eksklusjonen var gyldig ansett som et rettskrav, da medlemskapet også ga rett til båtplass. Som nevnt i Rt. 1986 s. 308 kunne det i grensetilfeller legges vekt på om ”det er naturlig og rimelig at den tvist det gjelder skal kunne bringes inn for domstolene,” og i den saken var det avgjørende at tap av båtplass hadde stor praktisk betydning for partene.

I Rt 2001 s.136 (Fremskrittspartiet s. 141) oppsummeres vurderingskriteriene for tvilstilfeller om det foreligger et rettsforhold og vektleggingen av praktiske forhold:

”Det er i rettspraksis lagt til grunn at det ved vurderingen av om et forhold skal anses som rettsforhold, i tvilstilfeller må legges vekt på om det ut fra rettssikkerhetsmessige betraktninger er rimelig og naturlig at forholdet skal kunne bringes inn for domstolene til prøvelse, se for eksempel Rt-1979-468, Rt-1986-308 og Rt-1995-1111. I de tilfeller hvor søksmål om gyldigheten av vedtak om eksklusjon fra foreninger har vært fremmet, har det vært tale om eksklusjon fra fagforeninger eller andre yrkesmessige sammenslutninger eller fra andre foreninger hvor medlemskapet gir medlemmene fordeler av praktisk eller økonomisk art, jf. Skoghøy: Tvistemål (1998), side 293 med henvisninger til rettspraksis”.

I saken ble den praktiske betydningen av å få være med i et politisk parti for å kunne påvirke i samfunnet tillagt avgjørende vekt (s. 141):

”Det at medlemskap i et politisk parti ikke har som formål å ivareta medlemmenes egne interesser, kan imidlertid ikke være til hinder for at medlemskapet kan anses som et rettsforhold. For den enkeltes muligheter til å delta i den politiske debatt og påvirke samfunnsstyringen er det av vesentlig betydning å være medlem av et politisk parti. Etter kjæremålsutvalgets oppfatning må derfor gyldigheten av vedtak om eksklusjon fra eller suspensjon av medlemskapet i slike partier kunne bringes inn for domstolene til prøvelse. Ved avgjørelsen av hvor langt domstolenes prøvelseskompetanse rekker, må partienes behov for indre selvstyre i politiske spørsmål avveies mot medlemmenes behov for beskyttelse mot overgrep fra partiorganene”.

Domstolene vil tilsvarende være varsomme med å overprøve krav som skal ta stilling til normative vurderinger hos religiøse organisasjoner som følge av deres selvråderett, men kan prøve rimeligheten av utestegning, så langt det ikke medfører en bedømning av religiøse spørsmål, jf. Rt. 2004 s. 1613 (Islamsk Kultursenter Avsnitt 32 og 33):

”Retten til å danne autonome religiøse samfunn må innebære at samfunnet selv har den fulle rådighet over religiøse spørsmål forbundet med virksomheten. Domstolene kan på ingen måte blande seg inn i det religiøse samfunns trossuverenitet. Av dette følger den prosessuelle konsekvens at søksmål mot samfunnet som forutsetter en bedømmelse av religiøse spørsmål, må avvises. Autonomien for det religiøse samfunn kan imidlertid ikke gå så langt at vedtak om nektelse av medlemskap og utestengning fra trosfellesskapet ikke i noe tilfelle kan prøves for domstolene, uavhengig av hva som pretenderes av saksøkerne som grunnlag for det materielle krav som fremsettes. Trossamfunn er av ulik karakter, men vil uansett kunne ha stor velferdsmessig betydning for medlemmene. Ikke sjelden driver de også virksomhet av kulturell, sosial eller økonomisk karakter der troselementet kan være fraværende eller lite fremtredende. Tilsvarende gjelder virksomhet med sikte på å påvirke politiske og andre beslutninger i samfunnet”.