Krav om rettslig interesse

For at en skal kunne ta ut søksmål må man ha såkalt ”rettslig interesse ”i å få dom for den påstand eller de påstander som nedlegges i et søksmål. Uttrykk for kravet om rettslig interesse finnes i regelen i tvisteloven § 1-3:

”§ 1-3. Søksmålsgjenstand, partstilknytning og søksmålssituasjon

(1) Det kan reises sak for domstolene om rettskrav.

(2) Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det”.

Rettslig interesse innebærer at gjenstanden for søksmålet må være et krav eller rettsforhold, og at partene må ha en slik tilknytning til søksmålsgjenstanden at saksøkeren må ha et reelt og aktuelt behov for å få dom overfor saksøkte. Kravet om rettslig interesse er også formulert som krav om ”reell rettsuvisshet av aktuell betydning for saksøkeren”, jf. forarbeidene til tvisteloven § 1-3 annet ledd Ot. prp. nr.5 1 (2004-2005) s. 365.

Nærmere bestemt utleder dette tre kumulative vilkår i krav om rettslig interesse som alle må være oppfylt samtidig ved at det er snakk om:

1. Avgjørelsen av et rettsforhold 2. Tilknytning hos partene til det som det kreves dom for (søksmålsgjenstanden) og 3. Krav om reelt behov for aktuell avklaring (aktualitet).

Tvistegjenstanden (det som det bes om dom for) må for det første være et rettsforhold. Det innebærer at løsningen av tvisten må avgjøres ut fra rettsregler, og ikke kun gjelde faktiske forhold. Man kan dermed ikke få dom for faktiske påstander, slik som hvem som har rett eller om noe skal gis en bestemt karakteristikk, med mindre annet er bestemt i lov. Det må være rettslig det som det kreves påstand for, og ikke kun faktisk, slik at påstanden gir en bestemt rettsvirkning mellom partene, og endrer eller etablerer et rettsforhold mellom partene.

Både saksøker og saksøkte må ha tilstrekkelig nær tilknytning til tvistegjenstanden, altså det som det kreves dom for. I privatrettslige forhold er hovedregelen at søksmålet må gjelde saksøkerens egne rettigheter og plikter overfor saksøkte. I offentligrettslige forhold må man ha tilstrekkelig nær tilknytning til det vedtak som påstås ugyldig, eller tilstrekkelig interesse i den plikt som det offentlige påstås å være forpliktet til. Kravet om aktualitet innebærer videre at det normalt ikke kan fås dom for fremtidige eller fortidige rettsspørsmål, som partene i dag ikke har et aktuelt behov for å få avklart.

Kravet om aktualitet innebærer også at om behovet for dom bortfaller underveis, eksempelvis av at et vedtak omgjøres mv., vil saken måtte avvises. Kravet om rettslig interesse må således som en absolutt prosessforutsetning foreligge på ethvert trinn i saken. Unntak kan imidlertid skje i svært prinsipielle saker, jf. f.eks. Rt 1990 s. 874 (Fusa-dommen).

Avgjørelsen av om saksøkeren har tilstrekkelig rettslig interesse i søksmålet må skje ut fra en samlet helhetsvurdering av alle disse momentene.

Det er i tvilstilfelle vektlagt om saksøkeren har en ”reell og beskyttelsesverdig interesse” i å få avklart foreliggende rettsuvisshet, jf. Rt. 1958 s. 1290 (Oslo Politiforening s. 1294), Rt. 1997 s. 580 (OFS-saken s. 586) og Rt. 2001 s. 1413 (Norsk folkehjelp s. 1425). Tradisjonelt vil derfor også den praktiske betydning av søksmålet og prinsipielle viktighet tillegges vekt i tvilstilfeller.

Man sier gjerne at påstanden må gjelde om partene har eller ikke har bestemte rettigheter eller plikter overfor hverandre (fastsettelsessøksmål), eller at parten plikter å betale noe, levere noe mv. som kan fullbyrdes med tvang (fullbyrdelsessøksmål). Å reise et fullbyrdelsessøksmål fordrer alltid at kravet er forfalt. Tvistemålsloven av 1915 § 54 talte om spørsmål om « et rettsforhold eller en rettighet er til eller ikke er til » i forhold til fastsettelsessøksmål.

Et særskilt spørsmål er i hvilken grad saksøkers pretensjoner (det saksøker hevder) skal legges til grunn for vurderingen av om rettslig interesse foreligger, eller om retten skal legge til grunn de reelle forhold slik retten ser det.

I såkalte fullbyrdelsessøksmål der man går til sak for å kunne fullbyrde en eksisterende fordring (typisk påstand om utbetaling av pengekrav, erstatningskrav, kontraktskrav mv.) skal saksøkers pretensjoner om de faktiske forhold normalt legges til grunn for bedømmelsen om det foreligger rettslig interesse. Hvis parten mener at han er i et rettsforhold eller i et faktisk forhold som gir ham et krav mot saksøkte, skal det saksøker pretenderer (hevder) i slike tilfelle legges til grunn for vurderingen. Hvis forholdet ikke er slik som hevdet (saksøkte er f.eks. ikke eier av tvistegjenstanden), vil saksøkte måtte frifinnes, men saken skal ikke avvises som følge av at saksøker må ta feil i sin pretensjon. I praksis vil spørsmålet om rettslig interesse foreligger bare være aktuelt i forhold til såkalte fastsettelsessøksmål.

I fastsettelsessøksmål er situasjonen noe mer komplisert. Man skiller her mellom pretensjoner om saksøker har et krav og pretensjoner om søksmålsvilkårene er oppfylt. Pretensjoner om saksøker har et krav mot saksøkte, vil normalt måtte følges uten etterprøvelse av bevisene, når man ser om parten har rettslig interesse. I forhold til pretensjoner om søksmålsvilkårene er oppfylt, er det i rettpraksis derimot lagt til grunn at pretensjoner om søksmålsvilkårene er oppfylt kan etterprøves, slik at uriktig pretensjon om at tvisten gjelder rettsspørsmål, parten har tilstrekkelig tilknytning til tvistegjenstanden eller aktualitet/behov, vil kunne medføre avvisning.

I Rt. 1986 s. 733 ble det lagt til grunn at saksøkerens pretensjoner bare skal legges til grunn for spørsmålet om det foreligger rettslig interesse så langt det krav han vil ha pådømt, bygger på disse pretensjonene. Saksøkerens pretensjoner om andre forhold enn de kravet bygger på i tilknytning til søksmålet er derimot underlagt prøvelse.

En rekke dommer bekrefter ovennevnte i forhold til pretensjon, jf. Rt 1980 s. 569 (Alta), Rt. 1985 s. 1302 (Forsikringskrav), Rt. 1986 s. 733 (Ringnot), Rt. 1996 s. 1051 (Bingodrift), Rt. 1998 s.607 (Professorlønn), Rt. 2001 s.1505 (Veivesenets Arbeiderforening) og Rt. 2005 s. 999 (Overdratt erstatningskrav).

Imidlertid dersom saksøkers pretensjon ”klart” er feilaktig, følger av tvisteloven § 9-6 tredje ledd i.f at retten kan avsi frifinnelsesdom fremfor å avsi avvisningskjennelse:

”Er det klart grunnlag for det, kan retten frifinne saksøkte uten å ta stilling til et tvilsomt spørsmål om avvisning”.

Som nevnt er vurderingen en helhetlig skjønnsmessig samlet vurdering av kriteriene rettsforhold, tilknytning til tvistegjenstanden og aktuelt og reelt behov for avklaring. Dersom interessen og behovet for dom er sterk nok og beskyttelsesverdig, kan det medføre at kravene til om det er et rettsforhold, tilknytningskravet og aktualitetskravet modifiseres som følge av behovet for avklaring. Man kan således også vektlegge den praktiske eller prinsipielle betydningen av at partene får avklaring på spørsmålet i grensespørsmål, der behandling av tvistespørsmålene finnes naturlig og rimelig, jf. eks. Rt. 1986 s. 308 (Båtforeningsdommen s. 310).

”Begrepet rettslig interesse kan ikke avgrenses ved klare og entydige kriterier og avgrensninger vil måtte bero på et skjønn. I grensetilfelle vil det være avgjørende om det er naturlig og rimelig at den tvist det gjelder skal kunne bringes inn for domstolene, jfr. Rt-1979-468. Lagmannsretten har lagt til grunn at utelukkelse fra foreningen medfører tap av adgang til båtplass. Slik saken foreligger kan utvalget ikke se at det er noen feil ved lagmannsrettens lovforståelse for så vidt det er lagt til grunn at kjæremålsmotpartene i lovens forstand har den nødvendige rettslige interesse i å få prøvet eksklusjonsvedtaket”.