Prosessdyktighet

Prosessdyktighet er en parts evne eller kompetanse til selv å opptre i rettssak, herunder reise og ta imot søksmål. Prosessdyktighet kalles også for prosessuell handleevne, og har fellestrekk med avtalerettens habilitetsregler ved at man gjennom alder og mental evne må ha autonom kompetanse til å reise og ta i mot søksmål. Umyndige og umyndiggjorte personer som på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å vareta sine egne interesser under saken, er ikke prosessdyktige. Prosessdyktighet vil bare få betydning i forhold til fysiske personer. Juridiske personer vil alltid være prosessdyktige.

Prosessudyktige kan imidlertid opptre som part gjennom samtykke fra verge eller hjelpeverge, der vergen eller hjelpevergen opptrer som stedfortreder etter tvisteloven §§ 2-3 og 2-4.

Prosessdyktighet er en absolutt prosessforutsetning, og saken skal avvises ex officio dersom en part ikke er prosessdyktig. Prosessdyktighet er ikke det samme som partsevne, som går på om andre enn fysiske personer slik som sameier, sammenslutninger mv. kan opptre som part for domstolene.

Prosessdyktighet er regulert i tvisteloven § 2-2:

“§ 2-2. Prosessdyktighet (1) Prosessdyktighet er evnen til selv å opptre i rettssak, herunder reise og ta imot søksmål.

(2) Myndige personer er prosessdyktige om ikke annet følger av paragrafen her. Det samme gjelder en utlending som etter sitt hjemlands lov ikke er myndig, dersom utlendingen ville ha vært myndig etter norsk lov.

(3) Umyndige er bare prosessdyktige når det følger av særlig lovbestemmelse.

(4) En myndig person som på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å vareta sine egne interesser under saken, er ikke prosessdyktig. Har ikke personen hjelpeverge, skal retten sørge for at slik verge oppnevnes.

(5) Saken kan avvises dersom den utvilsomt ikke kan ha et fornuftig formål og er anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker”.

Bestemmelsen er nærmere angitt i Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 369:

“Første ledd angir hva som menes med prosessdyktighet (prosessuell handleevne): evnen til selv å opptre i en rettssak og foreta prosesshandlinger, herunder å reise og ta i mot søksmål. Annet ledd første punktum slår fast at myndige personer er prosessdyktige. Unntak fra dette krever særskilt hjemmel. Annet punktum bestemmer at en utlending vil være prosessdyktig selv om han ikke anses som myndig etter hjemlandets rett. – Dette forutsetter at han kan bedømmes som myndig etter norsk rett.Tredje ledd slår fast at umyndige ikke er prosessdyktige med mindre annet følger av særlovgivning. Med umyndige menes mindreårige og umyndiggjorte. Fjerde ledd første punktum regulerer situasjonen der en myndig person er i en slik helsesituasjon at han ikke er i stand til å ivareta sine egne interesser under saken; personen er for eksempel psykotisk. Vedkommende vil da ikke være prosessdyktig. Ifølge annet punktum må domstolen i denne situasjonen sørge for at det oppnevnes hjelpeverge. Femte ledd er en meget snever hjemmel for domstolene til å avvise visse typer søksmål. Under høringen har både Høyesterett, Oslo tingrett og Regjeringsadvokaten sluttet seg til at det er behov for en slik regel. Bestemmelsen har to kumulative vilkår: For det første må saken utvilsomt mangle et fornuftig formål, og for det annet må saken være anlagt av en person som misbruker rettsapparatet ved gjentatte ganger å ha anlagt slike saker. Bestemmelsen kodifiserer unntak for prosessdyktighet som rettspraksis har knesatt i disse tilfellene. Det kan være behov for en slik regel når det er uklart om det foreligger slik rettslig interesse som omhandlet i §1-3”.

I Rt. 1995 s. 1113 ble et søksmål avvist som følge av manglende prosessdyktighet, der en mann gjentatte ganger reiste ugrunnede søksmål. I dag har man regelen i tvisteloven § 2-2 femte ledd:

”Når det reises spørsmål om en parts prosessdyktighet uten at vedkommende er umyndig, blir det gjerne knyttet til hvorvidt vedkommende har en alvorlig sinnslidelse som medfører at han mangler evnen til å vareta sitt tarv under saken. Det foreligger ikke noen sakkyndig psykiatrisk vurdering av A, og utvalget finner ikke å kunne ta standpunkt til om han har en alvorlig sinnslidelse i medisinsk forstand. Spørsmålet om han mangler prosessdyktighet, må imidlertid ses i relasjon til de hensyn kravet om prosessdyktighet skal vareta. Det fremgår etter utvalgets mening av As atferdsmønster som et varig trekk ved hans personlighet at han mangler evnen til å vareta sitt tarv ved på egen hånd å opptre som saksøker eller ankende/kjærende part i rettssaker. Både av hensyn til A selv, som utsetter seg for betydelige omkostninger i anledning av unødige søksmål, og av hensyn til et rettsapparat som påføres store belastninger til fortrengsel for viktige oppgaver, er det nødvendig å avvise søksmål og rettsmiddelerklæringer som er utslag av et slikt atferdsmønster”.

Det må bero på en konkret vurdering om parten er prosessudyktig som saksøker eller saksøkte. Prosessudyktige kan i enkelte saker nemlig saksøkes, selv om han ikke selv kan saksøke. I Rt. 1997 s. 726 ble en som namsretten hadde ansett som prosessudyktig saksøkt av sin kone, og Høyesterett aksepterte at vedkommende kunne saksøkes og uttalte der:

”Etter kjæremålsutvalgets syn må det, i slike spesielle forhold som her foreligger med hensyn til spørsmålet om prosessdyktighet, også kunne tillegges en viss vekt om han opptrer med den bistand han kan få gjennom f.eks. en prosessfullmektig. Hovedsynspunktet må være at den ankende parts rettssikkerhet må varetas”.