Partsevne

Partsevne er en absolutt søksmålsbetingelse. Med ”partsevne” menes de krav som må stilles til den som skal være part i en sak. Det rettssubjekt som saksøker eller saksøkes må etter reglene om partsevne, kunne saksøkes eller saksøke et annet rettssubjekt. Spørsmålet har blant annet betydning i forhold til saksomkostninger og tvangsgjennomføring av et krav gjennom at den dom eller omkostningsavgjørelse, som man får rettskraft for, må kunne inndrives og være forpliktende i forhold til den saksøkende eller saksøkte part.

Enhver fysisk person som er født, har partsevne, altså rett til å være part i en rettssak. I praksis får spørsmålet om en part har partsevne kun særlig betydning for om søksmålet skal tillates i forhold til sammenslutninger som sameier, foreninger, stiftelser, organisasjoner mv. Konkursboer og offentlige innretninger som stat, kommune og fylkeskommune har partsevne.

Partsevne er en absolutt prosessforutsetning. Foreligger ikke partsevne, skal saken avvises av retten på eget tiltak (ex officio). Motparten behøver således ikke anføre manglende partsevne, for at retten skal kunne avvise. Det er tilstrekkelig at det påpekes, dersom retten ikke selv har registrert det.

Tvisteloven § 2-1 angir hvem som har partsevne:

”(1) Partsevne har

a) enhver fysisk person b) stat, kommuner og fylkeskommuner c) selskaper, herunder aksjeselskaper, ansvarlige selskaper og kommandittselskaper d) samvirkeforetak, sparebanker og stiftelser e) konkursboer og dødsboer under offentlig skifte f) andre sammenslutninger og selvstendige offentlige virksomheter, når det er særlig bestemt I lov.

(2) Andre sammenslutninger enn etter første ledd har partsevne så langt dette følger av en samlet vurdering hvor det særlig legges vekt på

• om sammenslutningen har en fast organisasjonsform
• om det er et styre eller annet organ som representerer sammenslutningen utad
• om sammenslutningen har en formalisert medlemskapsordning
• om sammenslutningen har egne midler, og
• sammenslutningens formal og hva søksmålet gjelder”

Partsevne må ikke blandes sammen med prosessdyktighet. Selv om alle fysiske personer har evnen til å være part, så kan personen mangle prosessdyktighet på grunn av umyndighet eksempelvis på grunn av alder (under 18) sinnssykdom eller koma.

Partsevne må heller ikke blandes sammen med immunitet mot søksmål, som eksempelvis kan være gitt midlertidig i forbindelse med diplomatiske oppdrag. Noen få fysiske personer har immunitet, og kan ikke saksøkes, men de kan likevel opptre som part – som saksøkere. Dette gjelder hovedsakelig Kongen (etter Grunnloven § 5), utenlandske statsoverhoder og utledninger med diplomatisk immunitet som følge av Norges folkerettslige forpliktelser.

Første ledd i tvisteloven § 2-1 angir de som uten videre har rett til å opptre som part (alminnelig partsevne). Oppsummeringsvis er det snakk om følgende grupper: fysiske personer, stat, kommuner, fylkeskommuner, selskaper (herunder aksjeselskap, NUFere, ansvarlige selskaper og kommandittselskaper), samvirkelag, sparebanker, stiftelser, konkursbo og dødsbo under offentlig skifte, samt andre sammenslutninger og selvstendige offentlige virksomheter når dette følger av særlovgivningen.

Offentlige virksomheter som er selvstendige innretninger etter særlovgivningen, er egne parter med selvstendig partsevne, og opptrer i prosesser som selvstendig part, f.eks. Lånekassen, Statens pensjonskasse og Husbanken. Det samme gjelder offentlige innretninger som er organisert som aksjeselskaper eller stiftelser, eller som ved særlov eller vedtak etter statsforetaksloven § 7, jf. § 1, er organisert som selvstendige rettssubjekter, som Invanor (Innovasjon Norge).

For ansvarlige selskaper følger for øvrig også av selskapsloven § 2-1 at de har partsevne. Aksjeselskap, allmennaksjeselskap og samvirker har også partsevne.

Konkursboer og dødsboer under offentlig skifte kan være part i prosesser, eksempelvis i forhold til omstøtelse av disposisjoner eller verdsettelsestvister. Det samme gjelder dødsbo under offentlig skifte. Dødsbo under privat skifte har imidlertid ikke partsevne, med mindre annet er særlig bestemt i lov, jf. skatteloven § 2-2 mv. Familierettslige boer har ikke partsevne.

I Rt. 1933 s. 425 ble en sak reist av «kreditorene i det ugyldig stiftede aksjeselskap Tista» avvist fordi selskaper kreditorer «ikke utgjør noe særskilt rettssubjekt». I Rt 1988 s. 940 ble ‘»Tillitsmannsutvalget ved Ullersmo landsfengsel» ikke regnet som en sammenslutning med partsevne.

Tingsrettslige sameier (dvs. et sameie bestående av fysiske og juridiske personer som eier en ting eller fast eiendom sammen) har for eksempel ikke partsevne, jf. blant annet Rt. 1999 s. 146. Søksmål må her anlegges av hver enkelt sameier i fellesskap. Imidlertid har boligsameier normalt partsevne etter eierseksjonsloven § 43 tredje ledd i ”saker som gjelder sameiernes felles rettigheter og plikter”:

”Styrelederen kan saksøke og saksøkes med bindende virkning for alle sameierne i saker som nevnt i første ledd første punktum. Er styreleder ikke valgt, kan ethvert styremedlem saksøkes med samme virkning”.

Etter tvisteloven § 2-1 annet ledd, kan også andre sammenslutninger enn de som er opplistet i første ledd (som foreninger, forbund mv.) også ha partsevne, dersom organisasjonen oppfattes som en mer eller mindre fast og strukturert organisasjon med en viss varighet og stadighet. Nokså generelt har foreninger og forbund mv. partsevne så langt det gjelder sammenslutningens egne rettigheter og plikter, dersom sammenslutningen anses som en mer eller mindre fast organisasjon med styre eller annet organ som forestår forvaltningen av foreningen og som representerer foreningen utad. I Rt. 2010 s. 257 (avsnitt 4-6) ble foreningen Bynære Landbruksorganisasjoner ikke ansett for å ha tilstrekkelig fast struktur til å ha partsevne:

”Etter tvisteloven § 2-1 annet ledd beror spørsmålet om hvorvidt en forening har partsevne på en samlet vurdering. Det skal legges særlig vekt på om foreningen har en fast organisasjonsform, om foreningen har styre eller annet organ som representerer den utad, om foreningen har en formalisert medlemskapsordning, om foreningen har egne midler og foreningens formål sammenholdt med hva søksmålet gjelder. Det følger av Ot.prp.nr.51 (2004-2005) side 369 at momentene og dels skal bidra til å gjøre det enklere for domstol og motpart å forholde seg til foreningen, og dels sikre motpartens muligheter til å inndrive eventuelle sakskostnader. I forarbeidene er det videre fremhevet at det normalt vil tale for manglende partsevne om en forening er dannet med søksmålet for øye. Interesseforeningen for Bynære Landbruksorganisasjoner ble stiftet tre dager før erklæringen om partshjelp ble fremsatt. Foreningens formål er i følge vedtektene å ivareta interessene til jordeiere og gårdbrukere i og i nærheten av norske byer og utbyggingsstrøk, herunder bistå grunneiere i forhold knyttet til grunnavståelse til offentlige formål. Den ene av de ankende parter var en av stifterne. Foreningen har per i dag åtte medlemmer. Det fremgår av vedtektene at foreningen har et styre og at medlemmene plikter å betale foreningens driftsutgifter gjennom en årlig medlemsavgift fastsatt av styret. Medlemsavgiften kan settes forskjellig for passive medlemmer og medlemmer som er involvert i en regulerings- og ekspropriasjonsprosess. Foreningen har for øvrig ingen egne midler. Etter en samlet vurdering har utvalget enstemmig kommet til at foreningen ikke har tilstrekkelig fast struktur til at kravet til partsevne er oppfylt. Det legges da særlig vekt på sammenhengen mellom stiftelsen av foreningen og ankesaken, den korte tid foreningen har eksistert, det beskjedne antall medlemmer og mangelen på egne midler. Sammenholdt med hensynet til domstolens og motpartens interesser som er fremhevet i forarbeidene, tilsier disse forhold at foreningen på det nåværende tidspunkt ikke har tilstrekkelig fast organisasjonsform til å kunne opptre i søksmål”.

«Ad hoc»-organisasjoner som er etablert med det formål å fremme søksmålet og «døgnflueorganisasjoner», vil ikke uten videre selv ha partsevne. Medlemmer i løse sammenslutninger og ad hoc organisasjoner kan likevel alltid reise søksmål som egne parter, dersom de har rettslig interesse. I rettspraksis har man her i stor utstrekning akseptert at sammenslutninger opptrer under en fellesbetegnelse, jf. Rt. 1998 side 677.

Spørsmålet om partsevne for organisasjoner må sees nært sammen med spørsmålet om rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3 og tilknytning til tvistegjenstanden etter ulovfestet rett. Hovedregelen er i dag at foreninger og stiftelser kan reise søksmål i eget navn om forhold som det ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta, jf. tvisteloven § 1-4:

§ 1-4. Søksmålsadgang for organisasjoner mv.

(1) Foreninger og stiftelser kan reise søksmål i eget navn om forhold som det ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta, når vilkårene ellers i § 1-3 er oppfylt.

(2) Offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser kan på tilsvarende måte reise søksmål for å ivareta disse”.