Disposisjonsprinsippet

Disposisjonsprinsippet går ut på at domstolene i saker med fri rådighet ikke kan gå utenfor de påstander, som er fremsatt. Her gjelder et unntak om forhold, som partene ikke har fri rådighet over som barnefordelingssaker, barnevernssaker og saker om nedstamming/farskap (indispositive saker). Retten må etter disposisjonsprinsippet respektere at partene disponerer fritt over tvistegjenstanden (kravet), slik at dispositive saker er underlagt partenes frie rådighet.

Disposisjonsprinsippet finnes i blant annet i tvisteloven § 11-2 som lyder

Ӥ 11-2. Rettens forhold til partenes prosesshandlinger

(1) Retten kan bare avgjøre de krav som er reist i saken. Avgjørelsen må ligge innenfor rammen av de påstander partene har nedlagt, og retten kan bare bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt. Påstandsgrunnlagene er de rettsstiftende faktiske forhold en part bygger sin påstand på.

(2) Partene har hovedansvaret for å sørge for bevisføring. Retten kan sørge for bevisføring hvis ikke partene motsetter seg dette. Retten er ikke bundet av partenes argumentasjon om bevisspørsmål”.

Begrunnelsen for prinsippet er blant annet at partene har fri rådighet over tvistegjenstandene utenfor prosessen og ivaretar egen tarv der selv, og således bør de også tilsvarende ha det i prosessen. Tanken er også at retten ikke skal umyndiggjøre partene, men rettens oppgave er å ta stilling til de krav og tvistetemaer som partene fremlegger for domstolene.

Disposisjonsprinsippet og tvisteloven § 11-2 er nærmere forklart i Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 404 og 405:

”Første ledd angir for det første at retten blir bundet av partenes krav og påstander. Disse rammene for rettens kompetanse omtales som disposisjonsprinsippet. For det annet er det uttrykt en regel om at retten bare kan bygge på de påstandsgrunnlag som er påberopt. Regelen kan betraktes som en del av forhandlingsprinsippet. Som utvalget påpeker i sine merknader i utredningen s. 703-704, er det mange begreper som er blitt brukt i juridisk teori for å beskrive den sistnevnte regelen, blant annet at retten ikke kan gå utenfor de anførsler eller rettsfakta som er blitt påberopt. Om den nærmere forståelsen av første ledd vises til utvalgets merknader, der det blant annet framgår at disse reglene ikke tar sikte på å endre gjeldende rett. Det understrekes i denne sammenheng, slik det også er blitt framhevet av utvalget og i juridisk teori, at det ikke er nødvendig at retten legger til grunn et faktum som fullt ut er i samsvar med det en part har bygd sin påstand på, men at det er tilstrekkelig at det faktum retten bygger på, i hovedsak er i samsvar med påstandsgrunnlaget til en av partene. Annet ledd omhandler i hvilken grad retten blir bundet av partenes bevisføring. I likhet med utvalgets forslag til bestemmelser om dette viderefører annet ledd gjeldende rett. Annet ledd bygger dels på NOU §5-2 annet ledd, dels på NOU §24-3 annet ledd annet punktum. Departementet mener det også er hensiktsmessig å la hovedregelen om partenes ansvar for bevisføringen komme mer direkte til uttrykk, en regel som utgjør en sentral del av forhandlingsprinsippet. Departementet har ikke sett grunn til å ta regelen i utvalgets forslag NOU §5-2 annet ledd første punktum inn i §11-2. Den samme regel følger av §21-2 annet ledd første punktum sammenholdt med §11-1 første og annet ledd. Om forståelsen av første og annet punktum i annet ledd vises det ellers til utvalgets merknader til NOU §24-3 annet ledd annet punktum i utredningen s. 946. Regelen i tredje punktum har nær sammenheng med prinsippet om fri bevisvurdering, jf 16.2 og §21-2 første ledd”.