Rettens avgjørelser

Rettens avgjørelser deles inn i dommer, kjennelser og beslutninger. Dommer er avgjørelser over realiteten i krav som er fremmet for domstolene i søksmåls former, og vil gå ut på at saksøker gis helt eller delvis medhold for kravet, eller at saksøkte frifinnes helt eller delvis for kravet. Kjennelser vil normalt være prosessuelle avgjørelser som avviser, stanser eller hever en sak, slik at det ikke kommer til realitetsavgjørelse, det vil si dom i saken. Imidlertid skal også avgjørelser om fremme av bevis, midlertidige avgjørelser mv. også treffes ved kjennelse, når det er særlig bestemt.

Alle andre avgjørelser som ikke krever formen kjennelse, skal fattes som beslutning. Avgjørelser om å samtykke til eller nekte anke fattes alltid som beslutning. Det er kun kjennelser og dommer som kan danne grunnlaget for bruk av rettsmidler gjennom anke. Man kan ikke anke en domstols beslutning, men rettens beslutninger kan danne grunnlag for anke over saksbehandlingen, der beslutningen fører til feil i innholdet til dommen eller i en kjennelse som avgjør saken. Selv om en avgjørelse er truffet i uriktig form, vil det være uten betydning for dens rettsvirkninger eller for adgangen til overprøving. Ved anke følges reglene for den avgjørelsestype som retten skulle ha brukt.

En beskrivelse av de ulike typer avgjørelser i sivile saker dommer, kjennelser og beslutninger er gitt i tvisteloven § 19-1:

Ӥ 19-1. Dommer, kjennelser og beslutninger

(1) Ved dom treffes avgjørelse av a) krav som er tvistegjenstand i søksmål, b) tvist som nevnt i § 16-1 annet ledd tredje punktum, eller c) anke over dom.

(2) Ved kjennelse treffes avgjørelser a) som avviser en sak fordi vilkår for å ta den under behandling ikke er oppfylt, eller som fremmer saken etter særskilt behandling av en påstand om avvisning, b) som hever en sak som av andre grunner enn nevnt i bokstav a bortfaller uten realitetsavgjørelse, c) av anke over kjennelse eller beslutning, d) ved tvist om bevis, eller e) som etter loven skal treffes i denne form.

(3) Ved beslutning treffes avgjørelser om a) saksbehandlingen som ikke etter loven krever kjennelse, eller b) å samtykke til eller nekte anke.

(4) At en avgjørelse er truffet i uriktig form, er uten betydning for dens rettsvirkninger eller for adgangen til overprøving. Ved anke følges reglene for den avgjørelsestype som retten skulle ha brukt”.

Dommer og kjennelser skal være skriftlige, og skal ha begrunnelse (domsgrunner) i tillegg til en slutning som sier hva avgjørelsen går ut på i saken, og en avgjørelse av saksomkostningene. Beslutninger behøver ikke begrunnelse, men det er nå fastslått EMK at beslutninger om å nekte samtykke krever begrunnelse, idet det avslutter behandlingen. Kravene til utforming og begrunnelse av dommer og kjennelser er blant annet gitt i tvisteloven § 19-6:

Ӥ 19-6. Utforming og begrunnelse

(1) Rettens avgjørelser skal angi domstolen, tiden og stedet for avsigelsen, rettens medlemmer, partene og sakens nummer.

(2) Avgjørelsen skal være skriftlig og undertegnet av rettens medlemmer. I småkravprosessen kan dom avsies etter reglene i § 10-4 tredje ledd.

(3) Det skal opplyses om avgjørelsen er enstemmig. Ved dissens skal det opplyses hvem som er uenig, og hvilke punkter uenigheten gjelder.

(4) Dommer og kjennelser skal begrunnes. Begrunnelsen skal omfatte a) framstilling av saken, b) partenes påstander med påstandsgrunnlag, og c) rettens vurdering.

(5) Saksframstillingen og redegjørelsen for påstandsgrunnlagene skal konsentrert beskrive det rettsforhold som er tvistegjenstand, sakens bakgrunn og partenes rettslige og faktiske anførsler så langt det er nødvendig for å forklare avgjørelsen. Deretter gjør retten rede for den bevisvurdering og rettsanvendelse avgjørelsen er bygd på. Overordnede domstoler kan i sin begrunnelse henholde seg helt eller delvis til de underordnede domstolers begrunnelse i saken.

(6) Avgjørelser av Høyesterett som avsies ved muntlig avstemning, begrunnes ved dommernes stemmegiving.

(7) Dommer og kjennelser skal inneholde en slutning som nøyaktig angir resultatet for de avgjørelser som treffes”.

Dersom det avholdes muntlige forhandlinger, og saken ikke avgjøres etter skriftlig behandling eller avvises, er regelen at retten skal bygge sine avgjørelser på det som er kommet frem av anførsler, påstander og bevis under et rettsmøte. Regelen er et utslag av muntlighetsprinsippet og umiddelbarhetsprinsippet, og innebærer at det som retten skal legge til grunn både faktisk og rettslig må ha kommet frem under rettsmøtet. Det faktum, den anførsel eller påstand som retten bygger på må da være uttalt muntlig eller henvist til muntlig innenfor rettsmøtet under innledningsforedraget, bevisføringen og prosedyren, jf. tvisteloven § 11-1:

”§ 11-1. Grunnlaget for rettens avgjørelser

(1) Avgjørelser etter hovedforhandling, ankeforhandling, sluttbehandling i småkravprosess og § 9-5 fjerde ledd treffes på grunnlag av behandlingen i rettsmøtet. Skriftlige redegjørelser inngår i avgjørelsesgrunnlaget bare i den utstrekning dette er bestemt i loven.

(2) Andre avgjørelser treffes på grunnlag av sakens dokumenter og behandlingen i rettsmøter.

(3) Retten kan ikke bygge avgjørelsen på et faktisk grunnlag partene ikke har hatt foranledning til å uttale seg om. Retten må i tilfelle gi partene veiledning etter § 11-5 og om nødvendig fortsette behandlingen etter § 9-17 annet ledd”.

Praktisk viktig ved søksmål som går ut på at saksøkte skal betale noe eller gjøre noe, er at retten etter tvisteloven § 19-7 plikter å sette en oppfyllelsesfrist for når kravet må oppfylles. Ved pengeforpliktelser skal fristen være to uker fra forkynnelsen når ikke kravet forfaller senere

Ӥ 19-7. Oppfyllingsfrist

(1) Kan avgjørelsen fullbyrdes når den er avsagt, skal retten sette en frist for å oppfylle forpliktelsen. Fristen settes til en bestemt dato eller til et bestemt tidsrom regnet fra forkynnelsen. For pengeforpliktelser skal fristen være to uker fra forkynnelsen når ikke kravet forfaller senere.

(2) For øvrig fastsetter retten en frist regnet fra avgjørelsen er rettskraftig, dersom rettsmiddelfristen ikke gir tilstrekkelig tid til å oppfylle pålegget.

(3) Hvis en forpliktelse er betinget, fastsetter retten hvilken betingelse som må inntre før avgjørelsen kan fullbyrdes”.

Dommer og kjennelser samt beslutninger som avslutter saken skal etter tvisteloven § 19-5, forkynnes for partene og eventuelle partshjelpere. Ved rettsforlik kan partene velge å frafalle forkynnelse. Vanlige beslutninger meddeles dem, og forkynnelse etter domstolloven er således ikke nødvendig. Den som har gitt innlegg etter § 15-8 eller § 30-13, skal meddeles avgjørelsen som avslutter saken. Avgjørelser som avsies muntlig, er etter tvisteloven § 19-5 annet ledd forkynt for de parter som er innkalt. Når en avgjørelse forkynnes ved opplesning for parter som er til stede i rettsmøte, kan en muntlig framstilling av hovedpunktene i avgjørelsesgrunnene tre i stedet for opplesning av disse. Den nedtegnede avgjørelsen skal meddeles partene senest dagen etter at den er avsagt.