Rettskraft

En avgjørelse som er endelig avgjort gjennom at den ikke kan angripes lenger gjennom ordinære rettsmidler, vil ha såkalt rettskraft. Rettskraft er definert i tvisteloven § 19-5 første ledd:

”En rettskraftig avgjørelse er bindende for partene. Avgjørelsen er dessuten bindende for andre som på grunn av sitt forhold til parten ville være bundet av en tilsvarende avtale om tvistegjenstanden”.

Avgjørelsen vil bli rettskraftig, når saken er avgjort, og det ikke er adgang til å anke avgjørelsen videre innenfor norske domstoler, jf. tvisteloven § 19-14:

”§ 19-14. Når en avgjørelse er rettskraftig

(1) En avgjørelse er rettskraftig når den ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler. Tidspunktet for rettskraften bedømmes særskilt for hvert enkelt krav som behandles i samme sak.

(2) Angripes en rettskraftig avgjørelse ved rettsmidler, kan den rett som avgjørelsen bringes inn for, på begjæring beslutte at rettskraften foreløpig skal bortfalle”.

Når kravet er rettskraftig avgjort, må partene rette seg etter dommens innhold, og en dom som gir saksøker medhold i et krav kan gjennomføres ved tvang, dersom tapende part ikke retter seg etter den. På samme måte kan saksøkte se bort i fra saksøkers krav, dersom saksøkte frifinnes eller saken avvises.

Man skiller mellom formell og materiell rettskraft. Formell rettskraft betyr at rettsavgjørelsen er endelig i den forstand at den ikke kan gjøres gjenstand for ytterligere ordinære rettsmidler (anke, kjæremål, oppfriskning ved uteblivelsesdom). En rettskraftig dom er endelig, og man kan ikke reise nytt søksmål om samme rettsspørsmål ved en senere anledning. Et snevert unntak er såkalt gjenåpning av sak etter tvisteloven kap. 31 på grunn av blant annet nye fakta eller grove feil ved saksbehandlingen, men adgangen til å gjenåpne en sak er meget begrenset i praksis. Således er hovedformålet med sivilprosessen å løse tvister endeling.

Materiell rettskraft innebærer at en avgjørelse legges til grunn i senere saker, slik at dommens resultat ikke kan overprøves prejudisielt i en annen sak. Den materielle rettskraft betyr også at dommen blir bindende for tredjemann som utleder rett av parten, og tvisteloven § 19-5 første ledd annet punktum at ” Avgjørelsen er dessuten bindende for andre som på grunn av sitt forhold til parten ville være bundet av en tilsvarende avtale om tvistegjenstanden”.

Det er bare kravet/rettsforholdet som omfattes av rettskraften i henhold til den slutning som gis i dommen. Begrunnelsen har ikke rettskraftsvirkning. En endelig dom får positiv rettskraft ved at den legges prejudisielt til grunn ved andre avgjørelser i samme rettsforhold, og negativ rettskraft ved at rettsforholdet ved endelig dom er rettskraftig avgjort, slik at man ikke kan anlegge ny sak om samme rettsforhold, jf. tvisteloven § 19-15 tredje ledd. En endelig dom får også formell rettskraft ved at den ikke kan angripes ved anke etter at ankefristen er utløpt. Ved nye rettsfakta (facta supervenientes) vil det måtte begjæres gjenopptagelse av den tidligere saken, jf. tvisteloven kap. 31 og § 31-4.

Rettskraften har også en subjektiv grense ved at den formelt bare er bindende mellom sakens parter. I Rt. 1995 s. 91 (Bjerkviksaken) ble det slått fast at en dom mot et ANS ikke hadde rettskraftsvirkning overfor selskapsdeltakerne, jf. selskapsloven § 2-4. Det er likevel unntak for avgjørelser med virkning for og mot alle som rettsendringssøksmål om ekteskap, farskap, forsvunne personer mv. I tvisteloven § 19-15 er den subjektive rettskraftsvirkningen regulert:

”§ 19-15. Hva rettskraft innebærer

(1) En rettskraftig avgjørelse er bindende for partene. Avgjørelsen er dessuten bindende for andre som på grunn av sitt forhold til parten ville være bundet av en tilsvarende avtale om tvistegjenstanden.

(2) En rettskraftig avgjørelse av et krav skal uten realitetsbehandling legges til grunn i en ny sak der retten må ta stilling til kravet for å avgjøre saken.

(3) Retten skal avvise en ny sak mellom samme parter om et krav som er rettskraftig avgjort, om ikke saksøkeren på grunn av tvist om avgjørelsens bindende virkning eller andre særlige forhold likevel har søksmålsinteresse etter § 1-3.

(4) Har en domstol eller offentlig myndighet innen ti år truffet en endelig avgjørelse som rokker vesentlig ved det som er lagt til grunn i en rettskraftig dom, kan dette likevel gjøres gjeldende i ny sak om samme eller andre krav”.

Rettskraft får også den virkning at en rettskraftig dom på at noen skal gjøre noe, tåle noe eller unnlate noe kan fullbyrdes etter at dommen er rettskraftig. Dommen kan således kreves oppfylt etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven når oppfyllelsesfristen i medhold av tvisteloven § 19-7 er gått ut, jf. tvisteloven 19-13.

Ӥ 19-13. Fullbyrdelse

(1) Rettslige avgjørelser som pålegger noen en plikt til å foreta, unnlate eller tåle en handling, kan fullbyrdes etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven.

(2) En avgjørelse som pålegger andre enn partene plikt til å gi forklaring eller forsikring, utlevere bevis eller gjøre tjeneste som sakkyndig, kan ikke fullbyrdes før den er rettskraftig.

(3) Angripes en tvangskraftig avgjørelse med rettsmidler, kan retten på begjæring beslutte at adgangen til å fullbyrde eller håndheve avgjørelsen helt eller delvis skal utsettes til spørsmålet er avgjort. Retten kan beslutte sikkerhetsstillelse som vilkår for å gjennomføre eller utsette fullbyrdelsen.

(4) Beslutning om å utsette fullbyrdelsen etter tredje ledd treffes av den domstol som behandler saken. Avgjørelsen kan omgjøres av overordnet domstol hvis saken bringes inn for den”.

Av hensyn til rettskraften, er det krav om at et tvangsgrunnlag gjennom sin slutning klart må angi det som kreves tvangsfullbyrdet, jf. Rt. 1996 s. 150 (s. 154):

”Det helt uomtvistelige utgangspunkt er at en dom bare gir tvangsgrunnlag for de krav som det er gitt dom for. Behovet for klarhet gjør det nødvendig at kravene presiseres i domsslutningen”.

Ved overtagelse av tvistegjenstanden etter domsavsigelse etter tvisteloven kan man Ikke overdra større rett enn man har etter en rettskraftig dom.

Videre er det viktig å påpeke at dersom det inngås rettsforlik, vil det ha virkning og rettskraft som en dom, jf. tvisteloven § 19-12:

”§ 19-12. Virkninger av rettsforlik. Adgang til å sette rettsforlik til side

(1) Rettsforlik har rettskraftvirkning etter § 19-15.

(2) Rettsforlik kan ved dom kjennes ugyldig eller endres etter de samme regler som gjelder for ugyldighet og endring av avtaler.

(3) Søksmål etter annet ledd reises ved tingrett. Det kravet forliket gjelder, kan bringes inn i saken for pådømmelse etter reglene i § 15-4.

(4) Søksmål må reises innen seks måneder fra parten ble kjent med det forhold ugyldighet er begrunnet med, eller burde ha skaffet seg kunnskap om dette. Det kan gis oppfriskning for oversitting av denne fristen etter reglene i kapittel 16 III. Etter ti år fra inngåelsen av rettsforliket kan det ikke reises søksmål om gyldigheten basert på forhold som forelå da forliket ble inngått”.

En utenrettslig avtale om forlik vil være et såkalt utenrettslig forlik som ikke får virkning som en dom, men som vil være en avtalerettslig forpliktelse mellom partene om at saken/kravet er forlikt og avgjort. Partene må derfor eventuelt be om at saken heves ved felles prosesskrift, dersom saken forlikes utenfor rettsmøte som et utenrettslig forlik.