Prinsipper i sivilprosessen

Sivilprosessen bygger på en del sentrale prinsipper som man også finner i EMK art. 6, og som også reflekteres i de rettigheter og plikter retten og partene i et sivilt søksmål har i tvistelovens og domstollovens bestemmelser.

I tvisteloven § 1-1 annet ledd er det vist til de mest sentrale prinsippene, men det er presisert i forarbeidene at opplistingen ikke er uttømmende. Tvisteloven § 1-1 annet ledd har slik ordlyd:

”(2) For å oppnå formålene etter første ledd, skal

  • partene få argumentere for sin sak og føre bevis
  • partene få innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis
  • partene på ett trinn av saken kunne redegjøre muntlig for den og føre sine bevis umiddelbart for retten
  • saksbehandlingen og kostnadene stå i et rimelig forhold til sakens betydning,
  • ulikheter i ressurser hos partene ikke være avgjørende for sakens utfall,
  • viktige avgjørelser begrunnes, og
  • avgjørelser av vesentlig betydning kunne overprøves”.

De mest vanlige og sentrale prinsippene er blant annet kontradiksjonsprinsippet, disposisjonsprinsippet, forhandlingsprinsippet, muntlighetsprinsippet, likhetsprinsippet, umiddelbarhetsprinsippet, partsoffentlighet, fri bevisvurdering, offentlighet og habilitet/upartiskhet.

1. Kontradiksjonsprinsippet er en rett til å imøtegå motpartens anførsler og bevis gjennom blant annet rettidig innsyn i dokumenter og vitnebevis og rett til å være til stede under forhandlingene og forklare seg. Kontradiksjonsprinsippet må også holdes opp mot likhetsprinsippet om at partene i sivilprosessen anses som jevnbyrdige. Alle partene i en sivil sak skal ha like muligheter til å imøtegå det som er sagt fra den annen side. I Rt. 1990 s. 8 (Borettslagsdommen side 12) og i Rt 2005 s. 1590 (Lisa avsnitt 27) er det uttalt at prinsippet om kontradiksjon er ”en bærebjelke i vår prosessordning” og er en ”grunnsetning i vår rettergangsordning”. Formålet er at imøtegåelse av anførsler og bevis skal sikre en riktig avgjørelse. Prinsippet om kontradiksjon er et absolutt grunnprinsipp etter norsk rett, og er stadfestet i EMK art. 6, som har forrang fremfor nasjonal rett.

2. Disposisjonsprinsippet går ut på at domstolene i saker med fri rådighet ikke kan gå utenfor de påstander, anførsler og bevis som er fremsatt, jf. tvisteloven § 11-2 flg. Retten må etter disposisjonsprinsippet respektere at partene disponerer fritt over tvistegjenstanden (kravet), slik at dispositive saker er underlagt partenes frie rådighet. Her gjelder unntak om forhold, som partene ikke har fri rådighet over som barnefordelingssaker, barnevernssaker og saker om nedstamming/farskap (indispositive saker), jf. tvisteloven § 11-4. Etter ny tvistelov har retten adgang til såkalt aktiv saksstyring etter tvisteloven § 9-4 og § 9-13 og har en veiledningsplikt etter tvistetoven § 11-5, men det er til syvende og sist partene som skal foreta prosesshandlinger og legge til rette for rettens avgjørelsesgrunnlag i saker som ikke er indispositive.

3. Nært beslektet med disposisjonsprinsippet er forhandlingsprinsippet som er et prinsipp om frihet for partene til å fremlegge det faktiske grunnlaget for anførslene og ha ansvar for egne prosesshandlinger. Mens disposisjonsprinsippet gir uttrykk for en begrensning for domstolene til å avgjøre rettsspørsmål i saker der partene har fri rådighet, gir forhandlingsprinsippet uttrykk for den frihet partene har til selv å føre prosessen i samsvar med det som finnes hensiktsmessig. Forhandlingsprinsippet kommer som disposisjonsprinsippet til uttrykk i blant annet tvisteloven § 11-2.

Retten har etter tvisteloven § 11-5 en veiledningsplikt om ”regler og rutiner for saksbehandlingen og andre formelle forhold som er nødvendig for at de kan ivareta sine interesser i saken,” men domstolene kan ikke gi partene argumenter og anførsler. Retten må som følge av disposisjonsprinsippet og forhandlingsprinsippet være varsom med å styre partenes prosesshandlinger på en måte som sår tvil om rettens upartiskhet.

4. Prinsippet om partsoffentlighet er viktig for å sikre kontradiksjon, og innebærer blant annet rett for parten til å lese sakens dokumenter, og lese andres innlegg, samt at stevning skal forkynnes for saksøkte mv.

5. Muntlighetsprinsippet er et prinsipp om at sakene skal føres muntlig, og at avgjørelsesgrunnlaget av påstand, anførsler og gjennomgåtte bevis er lest opp eller uttalt muntlig for den dømmende rett i rettsmøte. Muntlighet sikrer en effektiv kontradiksjon. Muntlighetsprinsippet kan leses ut av tvisteloven § 9-9 første ledd, § 9-14 og § 9-15. Hovedforhandlinger og ankeforhandlinger skjer derfor muntlig, og parter og vitner avhøres derfor normalt muntlig. Muntlighet kan fravikes ved avtale om avgjørelse etter skriftlige innlegg etter tvisteloven § 9-9 annet ledd.

6. Prinsippet om bevisumiddelbarhet går ut på at alle bevisene skal fremføres umiddelbart for den dømmende rett. Det vil si at man tar med bevisene til rettssalen og fører dem der. Ved befaring og andre undersøkelser utenfor rettssalen, settes derfor rett formelt før befaringen skjer. Prinsippet er nedfelt i tvisteloven § 21-9, der også unntakene fra prinsippet er nevnt: ”I saker som behandles muntlig, skal bevisene føres direkte for den dømmende rett med de unntak som følger av §§ 21-10 til 21-12 og andre bevisregler. For bevisføringen i saker som behandles muntlig i Høyesterett, gjelder § 30-11 første ledd”.

7. Habilitet/upartiskhet er sentralt for domstolenes virke og partenes tillitt til prosessen og avgjørelsene. Prinsippet er nedfelt i blant annet domstolloven § 55 tredje ledd: ” En dommer er uavhengig i sin dømmende virksomhet. En dommer skal utføre sin dommergjerning upartisk og på en måte som inngir alminnelig tillit og respekt”. I domstolloven kap. 6 Om ugildhet er det gitt nærmere regler om når en dommer blir inhabil i en sak. I tillegg til spesifikke slekts-, forenings- og yrkesforhold kan en dommer heller ikke være habil, etter bestemmelsen i domstolloven § 108 dersom andre ”særegne omstendigheter” foreligger, som er skikket til å svekke ”tilliten til hans uhildethet”.

8. Offentlighet i prosessen er også et viktig prinsipp, og er ment å sikre gjennomsiktighet og kontroll av retten til en rettferdig rettergang, jf. EMK art. 6s krav om ”public hearing”. I domstolloven § 124 er utgangspunktet om åpen rett lagt til grunn, og det kan bare besluttes lukkede dører i saker etter domstolloven § 125 i barne- og familierettslige saker, når hensynet til privatlivets fred eller til ærbarhet krever det, rikets sikkerhet mv. Hovedregelen i domstolloven § 124 lyder slik: ”Rettsmøtene er offentlige og forhandlingene og rettsavgjørelsene kan gjengis offentlig, hvis ikke annet er bestemt i lov eller av retten i medhold av lov”. man får se selve dommen og rettsboken, men i utgangspunktet ikke prosesskrivene og andre dokumenter i saken, med mindre det foreligger ”rettslig interesse”.

9. Prinsipp om fri bevisbedømmelse, det vil si at retten selv bedømmer hvilke bevis som er relevante, og hvilken vekt som bevisene skal tillegges.

10. Rettens ansvar for sakens opplysning i sivile prosesser. I saker med fri rådighet påhviler partene i hovedsak å sørge for sakens opplysning, men det følger av av tvisteloven § 11-5 annet ledd at retten skal gi veiledning for å sikre ”en riktig avgjørelse ut fra de faktiske forhold”. Videre har retten ansvar for rettsanvendelsen etter tvisteloven § 11-3. I saker uten fri rådighet har derimot retten ansvar for at saken er så godt opplyst som mulig, og retten er ikke bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn forenlig med offentlige hensyn, jf. tvisteloven § 11-4: ” I saker om personstatus, barns rettsforhold etter barneloven, administrative tvangsvedtak etter kapittel 36 og i andre saker hvor offentlige hensyn begrenser partenes rådighet i søksmålet, er retten ikke bundet av partenes prosesshandlinger lenger enn dette er forenlig med de offentlige hensyn. Retten kan likevel bare avgjøre de krav som er reist i saken”.

11. Parts- eller likhetsprinsippet innebærer at partene skal være likestilte og være utrustet med de samme beføyelser i prosessen (« equality of arms »), som er nedfelt i EMK art. 6.

12. Prinsippet om legfolks deltakelse gjelder for enkelte sakstyper, men i hovedsak vil man innenfor sivilprosessen normalt sette rett med bare fagdommere. En part kan imidlertid begjære at rett settes med legfolk etter tvisteloven § 9-12 første ledd: ”I tillegg til fagdommeren eller fagdommerne settes retten under hovedforhandlingen med to meddommere dersom en av partene krever det eller retten finner det ønskelig”.

13. Proporsjonalitetsprinsippet ble lovfestet i tvisteloven og innebærer at saksbehandlingens omfang kostnadsmessig, tidsmessig og behandlingsmessig skal stå i forhold til tvistens betydning. Småkravsprosessen er et utslag av dette prinsippet, samt regler om at bevisføringen skal være forholdsmessig mv.