Om sivilprosess

Sivilprosessen regulerer prosessformen i saker som gjelder såkalte sivile tvister, som reises som søksmål for domstolene. En sivil tvist oppstår når det er rettslig uenighet mellom to eller flere parter om hvilke rettigheter og plikter som består innenfor et konkret faktisk forhold. Partene kan være både private og offentlige, og rettsspørsmålene kan både være privatrettslige og offentligrettslige, men prosessformen avgrenses mot straffeprosessen, som gjelder straffesaker, og tvangsprosessen som gjelder tvangsgjennomføring av etablerte tvangsgrunnlag.

Domstolsbehandling av sivile krav er i de fleste tilfeller en forutsetning for håndheving av materielle rettsregler (med unntak når tvangsgjennomføring er vedtatt på forhånds gjennom avtale), og skal tilrettelegge for konfliktløsning på tillitsvekkende måte.

Man sier gjerne at domstolene skal avgjøre om et rettsforhold er til eller ikke mellom partene. I tvisteloven § 1-3 første ledd er virkeområdet for sivile tvister definert slik:

“Det kan reises sak for domstolene om rettskrav”.

En tvist oppstår normalt av at en part krever noe med grunnlag i en rett han mener å ha, som den andre part ikke etterkommer helt eller delvis. Den ene part mener dermed at han har eller ikke har et rettskrav overfor den andre part, og kan be om domstolenes hjelp for å avgjøre rettskravet. Tvist oppstår når det er rettslig uenighet mellom to eller flere parter om hvilke juridisk bindende rettigheter og plikter som består innenfor et konkret faktisk rettsforhold.

Sivile søksmål kan deles inn i fastsettelses-, fullbyrdelses- og rettsendringssøksmål. Fastsettelsessøksmål er et søksmål om en rettighet eller plikt er til eller ikke er til. Fullbyrdelsessøksmål er et søksmål som går ut på at noen skal gjøre, tåle eller unnlate en handling, f.eks. betale en sum penger i erstatning. Slike søksmål kan gjennomføres ved tvang gjennom tvangsprosessen. Ved fullbyrdelsessøksmål om en fordring, er det vilkår om at kravet er forfalt. Rettsendringssøksmål er søksmål om forandring i partens rettslige status og rettsforhold, som skilsmisse og umyndiggjøring, eller om et gjeldsbrev eller forvaltningsrettslig vedtak skal anses som ugyldig eller uforbindtlig. I tillegg behandles administrative straffreaksjoner som disiplinærstraff, tilleggsskatt og gebyrer som sivile forvaltningskrav (vedtak), selv om disse formelt kan anses som straffereaksjoner etter EMK art. 6.

Sivilprosessen skal innenfor rammene i tvisteloven og domstolloven avgjøre tvister, og gi en rettskraftig avgjørelse med mindre saken avvises, trekkes, heves eller forlikes. Domstolene er gjerne siste utvei, når andre former for tvisteløsning som forhandlinger, klagebehandling, nemnder ol. ikke har avgjort tvisten endelig, eller gitt en løsning begge parter kan leve med. Domstolene driver også rettsskapende virksomhet ved å skape ny rett gjennom å avgjøre vanskelige spørsmål og grensedragninger som ikke er klart nok trukket opp i lovverket. Tvistemålsutvalget oppsummerer domstolenes ansvar for rettsavklaring og rettsutvikling på denne måten: Man kan si det slik at domstolene – Høyesterett – supplerer Stortingets lovgivningsmyndighet selv om det selvfølgelig i omfang og betydning skjer i en langt mer beskjeden grad, og bare fragmentarisk i tilknytning til de enkeltsaker som kommer opp.

Sivilprosessen reguleres av lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven), som avløste den gamle tvistemålsloven av 1915. Lovens formål og hovedformålene i sivilprosessen er angitt i § 1-1:

«(1) Loven skal legge til rette for en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler. Loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister og samfunnets behov for å få respektert og avklart rettsreglene.

(2) For å oppnå formålene etter første ledd, skal

• partene få argumentere for sin sak og føre bevis
• partene få innsyn i og mulighet for å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis
• partene på ett trinn av saken kunne redegjøre muntlig for den og føre sine bevis umiddelbart for retten
• saksbehandlingen og kostnadene stå i et rimelig forhold til sakens betydning,
• ulikheter i ressurser hos partene ikke være avgjørende for sakens utfall,
• viktige avgjørelser begrunnes, og
• avgjørelser av vesentlig betydning kunne overprøves».

I forarbeidene til tvisteloven Ot.prp.nr.51 (2004-2005) s. 363 er det sagt om bestemmelsen:

”I første ledd er de helt grunnleggende hensyn og hovedformål angitt. Bestemmelsen fanger opp sentrale elementer i kravet til en rettferdig rettergang, jf EMK artikkel 6 nr. 1. Videre framheves samfunnets behov for sivil tvisteløsning, både for å få den materielle retten gjennomført og respektert og for å få en rettslig avklaring. Departementet har også tilføyd en passus om at loven skal ivareta den enkeltes behov for å håndheve sine rettigheter.

Virkemidlene som er omhandlet i annet ledd, er ikke uttømmende, og det er skjønnsmessig hva som er funnet formålstjenlig å ta med i oppregningen. I forhold til utvalgets forslag har departementet i fjerde strekpunkt føyd til at også domstolenes samlede ressurser må telle med når det vurderes om saksbehandlingen og kostnadene ved den står i et rimelig forhold til sakens betydning”.

Etter tvisteloven § 1-2 skal sivilprosessen være i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser. Tvisteloven § 1-1 første ledds henvisning til en rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitskapende behandling av rettstvister gjennom offentlig rettergang for uavhengige og upartiske domstoler, er dermed også ment å ivareta Norges folkerettslige forpliktelser, blant annet kravene til en rettferdig rettergang i EMK art. 6 (1) (Europeiske Menneskerettighetskonvensjon) som lyder.

”For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov. Dommen skal avsis offentlig, men pressen og offentligheten kan bli utelukket fra hele eller deler av rettsforhandlingene av hensyn til moralen, den offentlige orden eller den nasjonale sikkerhet i et demokratisk samfunn, når hensynet til ungdom eller partenes privatliv krever det, eller i den utstrekning det etter rettens mening er strengt nødvendig under spesielle omstendigheter der offentlighet ville skade rettferdighetens interesser”.

EMK art. 6 utgjør en minstestandard med autonomt innhold som fastsettes av den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (dvs. det er uten betydning hvordan man definerer standarden i Norge). Partenes rettssikkerhet er viktig i prosessen, og må løpende avveies mot rask behandling og kostnader.

I et søksmål skal det nedlegges den påstand som parten krever at retten avsier dom for i tvisten, som da vil bli rettskraftig bindende mellom partene. Påstanden er det som det kreves dom for som et forslag til domsslutning, og skal nedlegges i stevningen, jf. tvisteloven § 9-2 annet ledd bokstav b).

Påstanden som kreves skal underbygges av anførsler, som er de rettsregler som skal anvendes på faktum, og bevis som skal sannsynliggjøre det faktum som skal legges til grunn for dommen. Man kaller gjerne imøtegåelse av en anførsel eller krav for innsigelser.