Vederlag for innsats under samlivet

Dersom man ikke blir ansett som sameier i en bestemt eiendom eller andre ting av verdi, kan man likevel ha krav på vederlag på grunn av blant annet arbeid i hjemmet, økonomisk innsats, innrettelse eller faktisk innsats på tingen/eiendommen Særlig dersom den ene samboer eide tingen eller eiendommen selv før samlivet tok til, vil det ofte være vanskelig å få etablert noen sameieandel. Man vil da imidlertid ikke være helt uten krav på kompensasjon, dersom man er blitt urimelig stilt etter et samboerskap.

Et vederlagskrav vil da begrunnes med at den ene part har fått en berikelse som er urimelig i forhold til den andre parts innsats, innrettelse og bidrag under samlivet, og om det skal tilstås vederlag vil måtte skje etter en rent skjønnsmessig konkret vurdering basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger, jf. Rt 1984 s. 497 (s. 504):

”Mellom samboere består det et livs- og interessefelleskap som strekker seg langt utover eiendomsretten til de ting de anvender i fellesskap. Det er ikke unaturlig eller uvanlig at den ene bistår den annen uten tanke på økonomisk vederlag. At samboere arbeider sammen er særlig naturlig når det gjelder ting, herunder bolig som de begge skal dra nytte av, og da uten hensyn til hvem som eier den. Etter lov om ektefellers formuesforhold § 25 annet ledd som regulerer det tilsvarende spørsmål for ekteskap hvor det er særeie, er det et vilkår for vederlag at det dreier seg om en vesentlig verdiøkning, og regelen er en « kan-regel ». Etter mitt syn må det imidlertid ved oppløsning av samboforhold være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger”.

Denne rettssetning som uttales i dommen fra 1984, har blitt forstått som uttrykk for en mer generell oppfatning om at det ved opphør av samboerforhold er plass for vederlagskrav ut fra berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger. Vederlagskrav kan også fremmes med grunnlag i erstatningskrav dersom den ene samboeren urettmessig har disponert over den andres midler.

Ved vederlag basert på dekning av løpende forbruksutgifter, har det i teorien vært diskutert om en eventuell berikelse gjennom dekning av løpende forbruksutgifter skal vurderes etter evneprinsippet (der vederlag kan finne sted dersom det er betalt mest forholdsmessig ut fra økonomisk evne) eller halvdelsprinsippet, der man forutsetter at man må betale mer enn sin halvpart av forbruksutgiftene, for at det skal ha skjedd en formueoverføring.

I Rt. 2011 s. 1168 legger Høyesterett til grunn at vederlag begrunnet med betaling av forbruksutgifter mellom samboere kun kan skje etter halvdelsprinsippet, slik at samboeren da må ha betalt mer enn halvparten av forbruksutgiftene, uavhengig av inntektsforskjellene, jf. avsnitt 30-32:

«(30) Det er for Høyesterett argumentert for at man ved fastsettelsen av den økonomiske fordelen skal ta utgangspunkt i et evneprinsipp: Hver av partene forutsettes i tilfelle å bruke en like stor andel av sin inntekt på felles forbruk. Dekning utover denne andelen anses, etter en slik tilnærming, som en økonomisk fordel for den andre. Det er vist til Sverdrup, Vederlagskrav i samboerforhold, Tidsskrift for Familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål 2003 side 249 flg., på side 265-268. Denne tenkningen kunne, etter mitt syn, kanskje være aktuell for ektefeller, som har en gjensidig underholdsplikt blant annet ut fra økonomisk evne. En slik underholdsplikt foreligger derimot ikke for samboere, og jeg viker for min del tilbake for å bygge på et evneprinsipp for samboere ut fra rene rimelighetsbetraktninger. Det er tvert imot naturlig å ta utgangspunkt i at familiens felles forbrukskostnader deles likt mellom samboerne, slik at det først blir aktuelt å snakke om en økonomisk fordel for den ene dersom den andre betaler mer enn sin halvdel.

(31) At den ene samboeren har fått en betydelig berikelse eller besparelse som følge av bidrag fra den andre, er ikke tilstrekkelig til å begrunne et restitusjonskrav. Tvert imot vil man – i mangel på avtale – måtte bygge på at samboere yter til livsfellesskapet uten at det blir spørsmål om å jevne ut eventuelle mellomværende når samboerskapet en gang tar slutt, ved samlivsbrudd eller ved død. Jeg viser til Lødrup og Sverdrup, Familieretten (6. utgave) side 349, som fremhever at det « ligger i livsfelleskapets natur at det bare unntaksvis kan bli tale om å få tilbake noe av det som en samboer har tilført den andre under samlivet ». Ikke bare selve livsfellesskapet tilsier at det gjennomgående ikke foretas et etteroppgjør: Det byr vanligvis på nokså store praktiske og bevismessige vansker å rekonstruere partenes innsats gjennom samlivet, økonomisk og på annen måte. En vidtrekkende adgang til å kreve vederlag ville dessuten virke konflikt- og prosesskapende.

(32) I tillegg til grunnvilkåret om at den ene samboeren må ha tilført en betydelig økonomisk fordel til den andre, gjelder den begrensning at vederlag bare tilkjennes dersom – og så langt – også rimelighetshensyn samlet sett krever at det skjer en korreksjon i form av vederlag. Her vil det totale bildet av partenes økonomiske anliggender under samlivet være utgangspunktet. En rekke forhold vil være av betydning ved rimelighetsvurderingen, blant annet partenes forutsetninger, bidragets art og omfang, samlivets varighet og partenes økonomiske stilling».

I Rt. 2011 s. 1176 som ble behandlet sammen med Rt. 2011 s. 1168 ble det tilsvarende om halvdelsprinsippet lagt til grunn i (avsnitt 21):

«Ved vurderingen av om en av partene har krav på vederlag fra den annen, er det – i mangel av avtale om noe annet – naturlig å ta utgangspunkt i at samboere svarer for halvparten av deres felles forbrukskostnader. Det kan derfor bare være tale om en berikelse for A dersom B har dekket mer enn sin halvdel av deres felles forbruk».

Etter dommene i Rt. 2011 s. 1168 og s. 1176 er adgangen til å få vederlag for samboere vesentlig innskrenket basert på å være med på å nedbetale bolig gjennom å dekke forbruksutgifter. Vederlag må da normalt begrunnes etter halvdelsprinsippet eller gjennom å bistått med større formuesoverføringer gjennom økonomisk innsats eller arbeidsinnsats, hvoretter man i de fleste tilfeller vil kunne kreve sameie i bolig o.l. i stedet.

Utmålingen av eventuelt vederlag skal skje etter en helhetlig skjønnsmessig vurdering, der det kan vektlegges de momenter som er nevnt i Rt. 2000 s. 1089 (s. 1095):

”Utmåling av vederlaget må skje ut fra en skjønnsmessig rimelighetsvurdering. Samboerskapets varighet, samboernes inntekter, boets netto formue, den lange varighet av den ekstraordinære omsorg, stell og pleie og de meget store fysiske og psykiske belastninger for ankemotparten, er vesentlige momenter”.

I Rt. 2000 s. 1089 uttaler førstvoterende som at et vederlag normalt bare vil kunne tilkjennes i tilfeller hvor den økonomiske fordel ikke er uvesentlig.

I LA 2007 s. 193240 (Agder lagmannsrett) ble det sagt om utmålingen av vederlagskrav:

”Et vederlagskrav må bygges på den berikelsen som måtte være oppstått på den annen parts hånd, ved at verdien av hennes ideelle andel har økt på grunn av investeringene bekostet av B. Jf. her også bestemmelsen i lov om hendelege eigedomshøve § 11, jf. 10, som ikke er direkte anvendbar, men som bygger på prinsippet om at vederlag ikke skal være mer enn « verdet som er tilført eigedomen ». Det blir da nødvendig å se nærmere på verdiutviklingen for eiendommen i perioden fra anskaffelsen frem til samlivets brudd”.

Normalt må samboerskapet ha vært av en viss varighet for at vederlag skal være aktuelt, og det må i perioden ha vært skapt verdier som skyldes gjensidig innsats og innrettelse etter den felles situasjon. Som en tommelfingerregel kan man legge til grunn at jo mer langvarig et samboerforhold har vært, og jo mer betydningsfull den økonomiske og/eller huslige innsatsen har vært, jo sterkere rett vil en samboer ha i forhold til å få tilkjent kompensasjon for å ha beriket eiendeler som tilhører den andre eks-samboer.

I NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet side 130 ble det foreslått lovfestet retten til vederlag i samboerforhold, men foreløpig er det ikke gitt noen lov som lovfester samboeres rett til vederlag. Rettsgrunnlaget for vederlagskrav vil således være ulovfestet rett. Det er heller ikke adgang til å bruke ekteskapslovens vederlagsregler analogisk, og grunnlaget vil således være ulovfestet rett som nevnt i Rt. 1984 s. 497. Dette ble også lagt til grunn i Rt. 2000 s. 1089 (s. 1093 og 1094), der det ble åpnet for vederlagskrav i et dødsboskifte for ekstraordinær pleie av et meget stort omfang etter førstavdødes samboers død:

”Jeg er enig i at det ikke kan hentes noen parallell fra ekteskapslovens vederlagsregler, og at dette kan gjøre spørsmålet i vår sak tvilsomt. Loven inneholder ikke bestemmelser om vederlag for stell og pleie av den annen ektefelle. Et slikt krav måtte eventuelt ha grunnlag i alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper som et supplement til ekteskapslovens vederlagsregler, men den kasuistiske utforming av disse regler gjør slik supplering problematisk, jf. eksempelvis Lødrup: Familieretten tredje utgave side 238 med videre henvisning til Rt-1971-34. Lovens øvrige bestemmelser om underholdsplikt, ektefellers formuesforhold med likedeling eller skjevdeling av formuen ved separasjon eller skilsmisse vil i noen utstrekning kunne kompensere for ekstraordinært stell og pleie av den annen ektefelle. Etter min mening kan ikke utformingen av ekteskapslovens vederlagsregler ses som en avgjørende innvending mot å tilkjenne vederlag for stell og pleie i samboerforhold. Heller ikke arveloven § 36 annet ledd som gjelder hjemmeværende barns forloddsrett i de tilfeller det uten rimelig vederlag er gjort særlig mye for arvelater, kan underbygge en slik slutning”.

I nevnte dom fra Rt. 2000 s. 1089 (s. 1093) ble det uttalt at ”berikelse og rimelighet er kumulative vilkår,” slik at det både må være en berikelse og det må være rimelig at berikelsen blir kompensert til den oppofrende part. For å få vederlag må innsatsen gi den andre 1. En økonomisk fordel 2. Berikelsen må være av en viss størrelse (ikke av uvesentlig karakter) og 3. Vederlag må være rimelig.

I Rt. 2000 s. 1089 på s. 1094 og 1095 nevnes disse kriteriene, og det nevnes at vurderingen må skje etter en objektivisert norm. Hva partene mener om innsatsen, skal således ikke ha betydning:

”I tråd med de regler som gjelder for vederlagskrav mellom ektefeller, og med den rettssetning som kom til uttrykk i dommen fra 1984, må det kreves at samboers innsats har tilført den annen samboer en økonomisk fordel. Den økonomiske fordel vil det normalt være naturlig å se som en berikelse eller en besparelse. Fordelen vil være bestemmende for det maksimale omfang av vederlagskravet. Hvorvidt det skal betales vederlag, og i tilfelle hvor meget, beror i tillegg på en skjønnsmessig rimelighetsvurdering. Ved bedømmelsen av om en økonomisk fordel kan anses tilført må utgangspunktet tas i en objektivisert norm. Dersom samboeren er pleietrengende på grunn av sykdom, skade eller andre forhold, vil daglig omsorg, stell og pleie som går lenger enn det som hører med i samboerforhold, normalt måtte anses for å tilføre den pleietrengende en økonomisk fordel.Vederlag kan bare kreves så langt dette finnes rimelig. Normalt vil et vederlag bare kunne tilkjennes i de tilfeller den økonomiske fordel ikke er uvesentlig”.

I LH 1998 s. 687 (Hålogaland lagmannsrett) gis det en oppsummerende vurdering av relevante momenter ved vederlagskrav:

”Tvisten om vederlagskrav gjelder spørsmål om A bør tilkjennes et pengebeløp etter alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper eller etter rimelighetsbetraktninger. Avgjørelsen av dette spørsmål beror foruten på alle ovennevnte forhold også på partenes økonomiske forhold ved samboerskapets stiftelse og opphør. Partenes økonomiske forhold var tilnærmet likeverdige ved samboerskapets stiftelse omkring årsskiftet 1986-87. Deres mest verdifulle eiendeler besto da i hver sin borettslagsleilighet, med påhvilende gjeld. Partenes økonomiske forhold fremstår klart forskjellig ved samlivets opphør høsten 1995. Han hadde den faste eiendom på Z, hvis verdi er noe uviss, men iallfall 500 000 kroner, bil, samt gjeld på i underkant av 200 000 kroner. Hun hadde ingen eiendeler (utover forskjellig innbo og løsøre) av verdi eller gjeld. Lagmannsretten finner at A har rett til vederlagskrav, som skjønnsmessig bør fastsettes til 75 000 kroner. Det legges særlig vekt på følgende forhold: Partene hadde et fast samboerskap i nesten 9 år, etter forut å ha utviklet sitt nære bekjentskap gjennom 3 år, og begge hadde til hensikt at de skulle ha et varig forhold og samliv, som deres samliv ble innrettet etter. Hun har i løpet av samlivet utført betydelig arbeid i hjemmet og malerforretningen, uten å ha krevd eller mottatt lønn for noe arbeid i hjemmet eller for alt arbeid i forretningen. Hun har oppfattet hans utsagn ved noen anledninger som om de skulle eie eller eide alt sammen. Dette antas å ha ansporet henne til den betydelige innsats i hjemmet og forretningen. Han hadde vesentlig bedre økonomi enn henne ved samlivets opphør, sett i forhold til deres økonomi ved samlivets begynnelse”.

I LB 2000 s. 103979 er samboersforholdets varighet tillagt betydning for vederlaget og vederlagets størrelse. Et kortvarig samboerforhold kan i følge juridisk litteratur være et moment som taler for vederlag i saker hvor den ene har tilført den andre betydelige verdier i tiltro til at dette var et forhold som skulle vare. Rettspraksis har gjentatte ganger lagt vekt på den ytende samboers forutsetning om et varig samliv som argument for vederlagskrav, jf. LH 1998 s. 687 og LA 2002 s. 842.