Samboerskap

Samboere som familierettslig begrep innebærer normalt at det er snakk om to mennesker som har valgt å bo sammen, og hvor det er etablert enn form for følelsesmessig enhet/tilknytning mellom de to menneskene, der partene innretter sine liv og til dels økonomi til den følelsesmessige enhet. Partene lever normalt som om de skulle være gift, uten at de faktisk er det. Man kaller slikt samboerskap også for ugift samliv, papirløst ekteskap mv. Etablering og oppløsning av samboerskap skjer dessuten uformelt, dvs. uten tillatelse, attest, vigselshandling mv. Man sier gjerne at det er etablert et ekteskapslignende forhold, og det skilles etter norsk rett ikke mellom homofilt eller heterofilt samliv. Ofte har man som samboere mer eller mindre grad av felles økonomi, men felles økonomi er ikke et vilkår for at det skal være et familierettslig samboerskap. I NOU1999: 25 kap. 3 vektlegges blant annet at samboerskap kjennetegnes ved felles bolig, parforhold og en viss grad av felles økonomi.

Et minstekrav er likevel at partene er 18 år for at de skal kunne leve i et ekteskapsliknende forhold. Når man har valgt å leve sammen uten å være gift, vil det medføre at partene ikke er omfattet av de rettsvirkninger som formuesforholdet mellom ektefeller gir etter ekteskapsloven (underholdsplikt, likedeling ved oppløsning, unntak ved ektepakt mv.). Samboerskap kan likevel ved samlivbrudd eller samboers død gi rett til å overta felles bolig eller andel til skiftetakst etter husstandsfellesskapslovens regler, eller rett til å overta leierett etter husleieloven kap. 8. Samboernes innsats økonomisk, for den andre samboer eller i hjemmet mv., kan imidlertid i omfattende særlige tilfeller begrunne sameie eller vederlagkrav overfor den andre samboer.

Familierettslig/privatrettslig er det ikke noe vilkår om et samboerskaps varighet eller felles økonomi, slik at man relativt umiddelbart vil oppfylle kravene til samboerskap til tross for kort botid, så lenge man bor sammen, og det er etablert enn form for følelsesmessig enhet/tilknytning. En annen ting er at det normalt må kreves samboerskap av en viss varighet for at det skal kunne ha oppstått sameie eller rett til vederlagskrav.

Etter husstandsfellesskapsloven § 1 stilles likevel krav om to års samboerskap eller felles barn, for at man skal være omfattet av lovens rettigheter til borett og felles innbo ved samlivsbrudd eller død.

”§ 1. Reglene i denne loven gjelder når to eller flere ugifte personer over 18 år har bodd sammen i en husstand, og husstandsfellesskapet opphører ved at en av dem dør, eller ved at husstandsfellesskapet opphører på annen måte enn ved død. Reglene gjelder likevel bare når partene har bodd sammen i minst to år, eller de har, har hatt eller venter barn sammen”.

I arveloven § 28a er det gitt følgende definisjon på begrepet samboere:

”§ 28a. Med sambuarskap i lova her reknar ein at to personar over 18 år, som korkje er gift, registrert partner eller sambuar med andre, lever saman i eit ekteskapsliknande forhold. Eit sambuarskap kan liggje føre jamvel om partane for ei tid bur frå kvarandre på grunn av utdanning, arbeid, sjukdom, opphald på institusjon eller andre liknande omstende. Ein reknar det ikkje som sambuarskap når to personar som etter ekteskapslova § 3 ikkje kan inngå ekteskap, lever saman”.

I offentligrettslig lovgivning kan det også stilles ulike krav til hvor lenge et samliv skal ha vart for at man skal komme inn under de rettigheter som samboerskap gis, eks. i forhold til skatteregler, pensjonsregler, godtgjørelse, stipend mv. Det vanligste er at det er stilt krav om at samboerskapet må ha vart i minst 2 år for at samboere uten felles barn skal få rettigheter eller ytelser fra det offentlige. For individuelle pensjonsavtaler stilles det krav om fem års uavbrutt samboerskap. Som nevnt kan det likevel ikke stilles noe slikt varighetsvilkår for å være samboere i familierettslig forstand.