Formuesordningen for samboere

Hovedregelen når det gjelder det økonomiske forholdet mellom samboerne er at hver part eier egne ting, i den grad det ikke er etablert felles sameie gjennom avtale, felles erverv eller sammenblanding av midler mv. Utgangspunktet er at hver enkelt tar med seg det man formelt eier ut av forholdet. Som samboer har du ikke rett til likedeling av det som er skapt i løpet av samboerskapet/forholdet, slik som etter ekteskapslovens regler.

Sameie må videre påvises særskilt og dokumenteres gjennom et stiftelsesgrunnlag som avtale, felles erverv, sammenblanding av økonomi, innsats i hjemmet mv. Samboere har dessuten full faktisk og rettslig råderett over de eiendeler som de eier. Det er ikke begrensninger i forhold til å disponere over felles bolig og vanlig innbo som for ektefeller etter ekteskapsloven §§ 32-34.

Likevel vil det ofte kunne være en betydelig grad av innrettelse mellom partene og disponering av innsats og egne økonomiske ressurser, som skjer i tillitt til at partene skal fortsette samlivet både økonomisk og praktisk slik det er. Dersom det ikke er inngått avtale om sameie/fordeling av eiendeler ved et samlivsbrudd, kan det skape urimelige resultater for en part som formelt ikke har eiendomsrett til eiendeler av verdi eller oppsparte midler, jf. Rt. 1978 s. 1352 (s. 1357):

”Innledningsvis finner jeg grunn til å understreke at betegnelsen samliv uten vigsel, eventuelt papirløst ekteskap, avtalt samliv m.v. ikke har noe fast og entydig innhold i relasjon til den faktiske ordning av partenes formuesforhold. Når betegnelsen samliv uten vigsel nyttes i denne sak, står det imidlertid for et samlivsforhold som i ett og alt svarte til et vanlig ekteskap bortsett fra det formelle at partene ikke var viet. Dette er det for øvrig ingen uenighet om. Samlivspartene hadde felles bolig og felles husholdning med en integrert økonomi, idet B av sine inntekter dekket husholdningsutgiftene og klær til begge, mens A av sine inntekter blant annet dekket utgiftene til bilhold og investeringer i fritidseiendommen. Utgifter som husleie, elektrisitet m.v. skal være blitt dekket med en halvpart på hver. De investeringer som ble gjort i bolig, bil og fritidseiendom tok sikte på felles bruk, og partene innrettet seg det hele med sikte på et fast og varig samlivsforhold. Hva grunnen var til at de ikke inngikk formelt ekteskap, er ikke opplyst, den behøver neppe heller å ha stått klar for partene. Også utad opptrådte de i ett og alt som et par”.

I urimelige tilfeller der varigheten av samboerskapet og innrettelsen har vært betydelig, vil man som samboer etter en konkret skjønnsmessig vurdering kunne ha krav på kompensasjon/oppnå sameie i felles bolig, hytte og liknende, dersom man under samlivet har gjort en betydelig og/eller langvarig innsats som har muliggjort anskaffelsen av gjenstanden, jf. LG 2003 s. 8832:

”Det rettslige utgangspunkt ved etablering av samboerforhold er at hver av partene fortsatt eier « sitt ». Eiendeler som samboerne hadde før samlivet ble etablert, blir ikke sameie med mindre dette fremgår av avtale eller annen rettstiftende kjensgjerning. Det vises til Rt-1978-1352 flg. Men heller ikke eiendeler som samboerne erverver under samlivet blir sameie uten at det foreligger særskilt grunnlag for det. Når samboerne har felles bolig og husholdning med integrert økonomi, kan det gi grunnlag for at det oppstår formuerettslig sameie. Men hvor langt et eventuelt sameie strekker seg, må avgjøres konkret for hvert enkelt tilfelle. Det rettslige grunnlag for den subsidiære påstand er at det ved oppløsning av samboerforhold kan oppstå et vederlagskrav basert på de alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger, jfr, Rt-1984-497 og Rt-2001-1089”.

Således er det i dag begrensede rettsvirkninger av et samboerskap økonomisk ved et samlivsbrudd mellom samboere, og det legges opp til at hver samboer må sikre egen rettsstilling gjennom å lage avtaler om fordeling av partenes formuer ved et eventuelt samlivsbrudd. Samboere må derfor inngå avtale hvis de skal være sikre på at rettsstillingen mellom dem skal være annerledes enn rettsstillingen mellom enslige. Det kan for øvrig være vanskelig i ettertid å bevise hvem som har ervervet hva i forholdet, slik at det også kan være praktisk og konflikthindrende å ha laget en avtale på forhånd.

Samboere har heller ikke gjensidig underholdsplikt, men har i dag arverett, dersom samboerne venter felles barn eller har felles barn, eller samboerne har vært samboere i fem år og arveretten er fastsatt ved testament (se her under arveretten). Husstandsfellesskapsloven inneholder for øvrig enkelte bestemmelser om fordelingen av felles bolig og innbo ved samlivsbrudd, der en samboer kan få borett til felles bolig etter husstandsfellesskapsloven mv.

En gjennomgang av hovedprinsippene for rettsstillingen mellom samboere er gitt i NOU1999: 25 pkt. 5.1:

”Utgangspunktet i norsk rett er at samboere skal behandles som enslige hvis ikke annet er bestemt. På det offentligrettslige området har vi stadig fått flere regler der samboere er likestilt med ektefeller. Denne likestillingen gjelder både til gunst og ugunst for samboerne, sammenlignet med rettsstillingen for enslige. Etablering og oppløsning av samboerskap skjer uformelt. Vi har ingen lov som setter vilkår for etablering eller oppløsning av samboerskap, eller regler om hvordan et samboerskap skal etableres eller oppløses. Derimot har vi en lov om husstandsfellesskap, som regulerer retten til felles bolig og innbo når husstandsfellesskap opphører. Husstandsfellesskapsloven gjelder ikke bare for samboere, men for alle voksne personer som har bodd sammen uten å være gift. Det fins ingen generelle overordnede prinsipper i den lovgivningen som i dag gjelder for samboere. Rettsstillingen er dels regulert ved alminnelige regler hvor sivilstand og samlivsstatus er uten betydning, og dels ved særlige regler i forskjellige lover og forskrifter. Regelverket på de forskjellige områdene kan karakteriseres som et lappeteppe med mange små biter, uten fokus på helheten. Hva som menes med samboere, varierer i de ulike reglene. Ofte er det stilt krav om at samboerne må ha levd sammen en viss tid for at reglene skal komme til anvendelse. I de tilfellene hvor samboere med felles barn er likestilt med ektefeller, er det som regel ikke stilt krav til samboerskapets varighet”.