Bonitas-ansvaret

Den som overdrar et gjeldsbrev har normalt ikke risikoen for skyldnerens betalingsvilje og betalingsevne etter gjeldsbrevet, og å påta seg et slikt ansvar kan gjøres gjennom erklæring som da vil kalles for et bonitas-ansvar. Det såkalte bonitas-ansvaret følger av gjeldsbrevloven § 10 som lyder:

§ 10. Avhendaren svarar berre for at skyldnaren er vederheftig, når han tek det på seg. Blir ein vekselobligasjon avhendt ved endossement, blir dette rekna for å vera tilfelle.

I utgangspunktet har ikke cedenten ansvar eller risikoen for skyldnerens betalingsvilje og betalingsevne. Det fremgår av gjeldsbrevloven § 10 at cedenten bare er ansvarlig for skyldnerens ”vederheftighet” når han har påtatt seg det.

Utgangspunktet om at det krever uttrykkelig erklæring fra cedenten for at den som overdra gjeldsbrevet skal innestå for skyldnerens dekning for gjelden ble blant annet lagt til grunn i Rt. 1990 s. 1060 (Factoring Finans s. 1065):

“Ved avgjørelsen av om tilsagn om risikoavdekning ble gitt med endelig virkning sommeren 1983, kan jeg heller ikke legge noen vekt på de øvrige forhold som etter ASF’s mening taler mot dette. Jeg må anse ASF for å ha inngått factoringsamarbeid med ScanMer uten å være sikret panterett med 1. prioritet i ScanMers fordringsmasse og uten overdragelse til eiendom av denne klients fordringer på Sverre Mohn. Som lagmannsretten finner jeg at ASF under enhver omstendighet privatrettslig er bundet overfor ScanMer. Spørsmålet om fordringer på Sverre Mohn overhodet var risikoavdekket, ser først ut til å være reist av ASF i februar 1984 og da under påberopelse av at formell fremgangsmåte ikke var fulgt”.

Et slikt ansvar kalles for ofte for bonitas-ansvar og får samme virkning som et kausjonsansvar for cedenten. Hvor omfattende ansvaret er avhenger av hvilken type bonitas-ansvar cedenten har påtatt seg. For å finne ut hvor strengt ansvar cedenten har påtatt seg, må garantierklæringen tolkes. Det strengeste ansvaret foreligger hvor cedenten har tatt på seg ansvar for både betalingsviljen og betalingsevnen til debitor cessus. Dette ansvaret blir like strengt som for en selvskyldnerkausjonists. Cesjonaren kan her gjøre cedenten ansvarlig med én gang debitor cessus har misligholdt sin betalingsplikt. Det spiller ingen rolle om debitor cessus egentlig har midler til å betale, da cesjonaren ikke trenger å forsøke å få ut pengene av ham først.

Dersom cedent kun er ansvarlig for debitor cessus betalingsevne, må derimot cesjonaren utnytte de forliggende dekningsmuligheter mot cessus, før han kan kreve noe av cedenten. Denne typen bonitas-ansvar tilsvarer ansvaret som en simpel kausjonist har.

I NUT 1935:01 Utkast til Lov om Gjeldsbrev s. 29 ble det også lagt til grunn at bonitas-ansvaret etter omstendighetene kan anses akseptert stilltiende, dersom cesjonaren avtalerettslig må sies å ha akseptert et slikt ansvar:

“Bestemmelsen i § 10 om at overdrageren ikke står inne for skyldnerens vederheftighet, medmindre han har påtatt sig det, er likeledes velkjent i gjeldende rett. Også dette ansvar kan naturligvis overtas både uttrykkelig og stilltiende”.

Selv om cedenten ikke har påtatt seg et bonitas-ansvar, kan cedenten likevel bli ansvarlig for cesjonarens tap etter alminnelige kontraktsrettslige regler, dersom cedenten på avtaletidspunktet kjente til at debitors cessus´økonomi ga særlig risiko for tap, og unnlot å opplyse om det.