Avtalt rente

Debitors plikt til å betale renter kan avtales i avtalen mellom partene. Renteklausulen kan finnes i en ordinær kontrakt mellom partene, den kan fremgå av et gjeldsbrev, eller et annet gjeldsdokument. Kontraktsrettslig står i utgangspunktet ikke kredittavtaler i noen særstilling i forhold til vanlige avtaler. Også ved en avtale om kreditt må fastleggingen av hvilke ytelser partene har forpliktet seg til å prestere, avgjøres ut fra en tolkning av avtalen. Rente kan være aktuelt selv om det ikke er fastsatt uttrykkelig i avtalen mellom partene. I Rt. 1978 s. 43 fulgte renteplikten av en tolkning av avtalen, og ble oppfattet som et ”vederlag for at [kjøper] fikk bruke eiendommen uten at kjøpesummen ble oppgjort”. Det kan for eksempel påvises å være en felles forutsetning hos partene om at det skal ytes renter. Dessuten kan den låntaker som er klar over kreditors forutsetning om rente, rammes av den såkalte god tro regelen. I visse forhold er renteplikt hjemlet ved sedvane, for eksempel i konto-kurantforhold, jf. Rt. 1910 s. 417.

Dersom det kan fastslås at kontraktens ordlyd ikke sier noe om renter, presiseres det i det følgende at det ikke har vært en felles forutsetning om renteplikt, og at kreditors forutsetning om rente ikke er tilstrekkelig til å gi ham rett til det, ettersom denne forutsetningen ikke var gjort kjent for debitor. Dermed finnes det ikke noe grunnlag for å kreve renter. Dersom renter ikke kan kreves etter en tolkning av kontrakten, og det heller ikke kan utfylles med deklaratorisk bakgrunnsrett i form av lov eller sedvane, kan rente ikke kreves. Det er i hvert fall anerkjent i juridisk teori at rimelighet er en faktor ved avtaletolkning. Dersom man etter å ha tolket kontrakten dit hen at renter ikke kan kreves, skulle mene at reelle hensyn, det vil i denne sammenhengen si rene rimelighetshensyn, tilsier en annen løsning enn den som følger av kontrakten, er i utgangspunktet uten betydning i kontraktsretten, med mindre urimeligheten er av en slik karakter at avtaleloven § 36 kan komme til anvendelse.

For finansinstitusjoner gjelder det særlige regler om renter. Ved låneopptak i finansinstitusjoner skal denne etter finansavtaleloven § 49 (1) skriftlig opplyse låntakeren om a) effektiv årlig rente og b) nominell årlig rente, samt gebyrer og andre låneomkostninger som vil bli belastet låntakeren. Dersom et lånevilkår ikke er tatt med i låneavtalen eller inkorporert ved forhånd informasjon etter finansavtaleloven § 46, er det ikke bindende for låntakeren med mindre finansinstitusjonen godtgjør at vilkåret er vedtatt av kunden, jf. finansavtaleloven § 48 annet ledd og finansavtaleloven § 48 tredje ledd.

Finansinstitusjonene har opplysningsplikt om renter og kostnader ved kontoavtale, jf. finansavtaleloven § 16 annet ledd. Dersom en finansinstitusjon har gitt en rentesats for en forbruker uten å oppgi både nominell og effektiv rente, skal den oppgitte rentesatsen i tre år anses for effektiv rente, med mindre det er klart at låntakeren ikke var villedet. Etter finansavtaleloven § 49, kan ikke finansinstitusjoner påberope seg retten til å endre lånevilkårene til skade for forbrukeren med unntak av økning av ”rentesatsen, gebyrer og andre kostnader”. Men et slikt forbehold må det være opplyst om før inngåelsen av låneavtalen, jf. finansavtaleloven § 46 første ledd. I forarbeidene til finansavtaleloven NOU 1994:19 s.163 sies det at;”[e]n blanco-fullmakt for institusjonen til å kunne endre renten m.v. vil ikke tilfredsstille kravet om at betingelsene skal angis. Betingelsene for å endre renter m.v. må angis så konkret at en alminnelig bankkunde ved å lese betingelsene forstår hvilke situasjoner som kan føre til en økning av lånekostnadene.” Endring i medhold av lånevilkårene kan bare skje dersom den er ”saklig begrunnet”. Vurderingstemaet for institusjonenes adgang til å øke renten angis i loven på en skjønnsmessig måte, men det betyr ikke at institusjonenes konkrete begrunnelse for å sette opp renten kan angis skjønnsmessig og lite presist. For å oppfylle varslingsplikten som følger av finansavtaleloven § 50 første ledd, må den reelle og direkte grunnen til renteøkningen angis presist i varselet. En saklig grunn vil kunne være bankeksterne forhold som ”renteforhøyelse i sammenheng med handlinger fra Norges bank som påvirker pengemarkedsrenten, endringer i obligasjonsrenten, endringer i det generelle rentenivå for bankenes innlån m.v.”, jf. NOU 1994:19 s.163. Også bankinterne forhold kan gi saklig begrunnelse til å endre lånevilkårene, eksempelvis ”at renteforhøyelse kan skje når det er begrunnet i hensynet til finansinstitusjonens likviditets og soliditetsbehov”. Etter finansavtaleloven § 50 (3) kan det, i låneavtaler med forbrukere, ikke settes i verk renteforhøyelse før tidligst seks uker etter at skriftlig varsel om endringen er blitt sendt. Etter finansavtaleloven § 50 (3) annet ledd kan en kortere frist settes dersom det skjer en vesentlig endring i ” pengemarkedsrenten, obligasjonsrenten eller det generelle rentenivå for institusjonenes innlån”. Rekkevidden av denne unntaksreglen er behandlet i bankklagenemnda. I BKN 2001/008 kom nemnda til at en fravikelse av seksukersfristen forutsetter at det kvantitativt må ha skjedd en vesentlig endring, slik at en renteendring som ligger utenfor de endringer som ordinært forekommer i rentemarkedet, ikke er tilstrekkelig. Finansinstitusjonene kan ta hensyn til individuelle forskjeller ved rentefastsettingen. De individuelle forhold hos den enkelte låntaker kan også til en viss grad utgjøre en saklig grunn for renteregulering etter finansavtaleloven § 49 (2) 3 pkt. Banklovkommisjonen påpeker i NOU 1994: 19 s 163, at slike individuelle grunner til renteforhøyelse for eksempel kan være knyttet til vilkår om bortfall eller reduksjon av sikkerhet eller lignende; ”Regelen er ikke til hinder for at renten settes forskjellig for ulike kunder ut fra en alminnelig vurdering av f.eks. kredittrisiko. Her vil bl.a. sikkerhet og låntakerens økonomiske evne stå sentralt. Forskjellsbehandling på denne bakgrunn er i utgangspunktet ikke urimelig.” Hvorvidt en avtale om rentesrenter gir grunnlag for å belaste rentesrente, beror på en tolkning av avtalen. I Rt. 1994 s. 1 uttaler førstvoterende om rentesrente at: ”den vanlige oppfatning har vært at rentesrente krever et særskilt grunnlag”. Dette standpunktet har klar sammenheng med det tradisjonelle hjemmelskrav for renter. Spørsmålet om rentesrenter kan betraktes som et ordinært tolkningsspørsmål hvor de alminnelige regler for avtaletolkning kommer til anvendelse. Det blir her ikke et spørsmål om å fravike avtalens ordlyd, men et spørsmål om å tolke avtalen presiserende i en situasjon hvor dens ordlyd i seg selv ikke gir noe klart svar.