Bankers motregningsrett

Det har opp gjennom tiden vært mye drøftet om banker bør ha rett til å motregne i kundenes kontoer for beløp som banken har til gode hos kunden, uten at kunden samtykker til dette. Denne retten til å motregne i innskuddsmidler har vært uavklart og omstridt. Det er enighet om at bankene står i en særstilling, og at de derfor ikke alltid vil kunne motregne selv om de alminnelige vilkår for det er oppfylt. Det strides om hvor langt den begrensede motregningsrett skal rekke.

Det er rekke reelle hensyn som kan tale i mot at banker skal ha rett til å motregne med krav på kunden i dennes innestående på konto. I en artikkel skrevet av Siri K. Arntzen om bankers motregningsrett, rapport nr. 26, 1991 i NORAN-serien, blir det gitt en god oversikt over de reelle hensyn. Mange av de samme hensynene kom til i Bankklagenemndas grunnleggende sak, BKN nr. 91518/92014, om bankers rett til å motregne i innestående på konto som forbrukeren disponerer. Nedenfor vil en del av disse hensynene bli tatt opp.

Det er et viktig faktum at bankene har en dominerende stilling som kredittyter. Dette medfører at den lettere enn andre kan betinge seg sikkerhet for de pengene den låner ut. I følge Siri K. Arntzen og Bankklagenemda har bankene en god nok sikkerhet ved den vide pantsettelsesadgangen, slik at bankenes behov for den ekstra sikkerheten som motregningsretten gir er svekket. Ordinær inndrivning av pant kan ta lang tid og kan derfor medføre at bankene taper den likviditet deres krav mot kundene representerer. Dette kan heller ikke veie særlig tungt, etter Siri K. Arntzens mening, da det er snakk om relativt ubetydelige likviditetstap som på ingen måter truer den daglige bankdrift, og at bankene uansett må anses bedre rustet enn de fleste kreditorer til å tåle de besværligheter den alminnelige gjeldsforfølgningen medfører. Hun hevder videre at kundenes likviditetsbehov (kontanthensynet) og de øvrige kreditorers dekningsbehov veier tyngre enn bankens behov for ekstra sikkerhet.

I BKN 92014 hevdet Bankklagenemndas flertall at det ved vurderingen av om banken skal anses for å ha alminnelig motregningsrett, må legges vekt på om bankene kan sikre sine krav på en annen måte. Nemndas flertall mente at siden bankene kan sikre seg ved å etablere pant i kundens innskudd (avtalt motregning), er behovet for en alminnelig motregningsadgang mindre. Dette argumentet taler for at flertallet var i mot bankenes rett til tvungen motregning i sin alminnelighet. Bankene har avtalefrihet slik at de kan avtale motregningsrett. Det følger dog av norsk sedvanerett at man har godtatt tvungen motregning, og dette er så innarbeidet at for at bankklagenemndas syn her skulle slå igjennom ville det være nødvendig med en lovendring. Dette ble gjort med hensyn til bankenes motregningsrett overfor forbrukere, da finansavtaleloven ble vedtatt. I finansavtaleloven § 29 første ledd ble det innført et generelt motregningsforbud. Formålet med finansavtaleloven § 29 var blant annet å begrense bankenes motregningsrett.

I forarbeidene ble det uttalt at det er ”svært betenkelig at finansinstitusjoner skal ha en utstrakt motregningsrett, siden de står i en særstilling ved at de ofte er i både en kreditor- og debitorsituasjon i forhold til kunden. Komiteen støtter derfor forslaget om et forbud mot å motregne i innskuddskontoer med annet krav enn det som springer ut av kontoavtalen, og et absolutt forbud mot motregning ved betalingsformidling…”

I standardavtaler som i dag er i bruk av flere banker er det blitt vanlig å avtale at banken kan motregne ethvert krav den har mot kontohaver mot innestående på konto, med mindre annet er utrykkelig avtalt. Klausulen gir altså bankene rett til å motregne i alle næringsdrivendes konti (også driftskonti). Den alminnelige bestemmelsen i finansavtaleloven § 2 annet ledd sier at loven viker for ” avtale, etablert praksis mellom partene eller annen sedvane som anses bindende mellom partene” utenfor forbrukerforhold.

Bankenes rett til å motregne i personlig innskuddskonto er omstridt. I Bobygg-dommen i Rt. 1992 s. 1474 påpekte førstvoterende på vegne av flertallet at det i denne saken var det tale om motregning i næringsdrivendes bankinnskudd, og uttalte at motregning i kontoer til private reiser spesielle spørsmål som han ikke gikk inn på. Banker bør altså ikke kunne avskjære åpne betalingskanaler, eller beslaglegge kassabeholdninger, som er plassert i banken, i stedet for å ha dem gjemt hjemme under madrassen. Bankklagenemndas flertall har flere ganger lagt til grunn at bankene ikke har rett til å motregne i innestående forbrukerens konti. Bankklagenemndas flertall har med stor konsekvens avvist at bankenes motregningsrett, mens bankene nesten like konsekvent har gitt melding om at de ikke vil følge Bankklagenemndas uttalelser. Bankklagenemndas praksis er ikke i samsvar med den oppfatning Høyesterett la til grunn i Bobygg-dommen i Rt. 1992 s. 1474, og det ikke er grunnlag for en fullstendig avvisning av bankers motregningsrett mot personlig innskudds- konto. Bobygg-dommen i Rt. 1992 s. 1474 må sies å avklare hovedtrekkene i motregningsretten overfor næringsdrivende. Om det prinsipielle spørsmålet uttalte flertallet av det ut fra hensynet til debitors betalingskanaler må oppstilles begrensninger i motregningsadgangen. Særlig ble behovet for å beskytte innestående på foliokonto. En foliokonto er en kontotype for daglig inn- og utbetalinger, som fungerer som et substitutt for kontantkasse. Etter å ha gjennomgått forarbeidene til dekningslovens § 8-1 konkluderte Høyesteretts flertall; ”På bakgrunn av den rettsoppfatning som kommer til uttrykk også i forarbeidene til dekningsloven, må en næringsdrivende ha en viss beskyttelse mot at en bank kan motregne i en konto som skal brukes ved betaling av bedriftens forpliktelser eller for uttak av kontanter. Typisk vil en foliokonto ha denne funksjon, og det er foliokonti som er nevnt i forarbeidene. I dag brukes imidlertid også rentebærende konti til betalingsformidling. Det oppstår derfor avgrensningsspørsmål. Jeg viser til Siri Arntzens artikkel i TfR 1992 s. 206 flg. På bakgrunn av lovforarbeidene [til dekningsloven 8-1] kan det etter min mening ikke gjelde en nærmest generell regel om at banker ikke kan motregne i næringsdrivendes innskudd på det grunnlag at de brukes som ledd i betalingsformidling. I forarbeidene er begrensningen i motregningsretten vurdert i tilknytning til den tradisjonelle foliokonto. I tråd med dette antar jeg at motregningsretten, når den ikke er regulert ved avtale, bare bør være avskåret ved de typiske betalingsformidlingskonti.” Utgangspunktet er altså etter dette at motregning bare nektes i de typiske betalingsformidlingskonti, men Høyesteretts vurdering av de konkrete forhold tilsier at dette ikke må forstås for snevert. Ved den konkrete vurderingen skal man bl.a. legge vekt på kontotype, innestående beløp, rentenivå og faktisk bruk av kontoen. Den rettsoppfatning som Bankklagenemndas flertall har lagt til grunn for meget av sin praksis, er ikke i samsvar med den rettsoppfatning som Høyesteretts flertall la til grunn i Rt. 1992 s. 1474. Bankklagenemnda har avgitt uttalelser om bankenes motregningsrett i flere saker etter at Bobygg-dommen ble avsagt. I de to uttalelsene, BKN- 93052 og BKN-94003, var Høyesteretts dom i Bobygg-saken kjent for nemnda. I BKN-93052 henviser Bankklagenemndas flertall bare til sin egen tidligere praksis, uten å drøfte hvilken betydning Høyesteretts dom har for bankenes motregningsrett utenfor næringsforhold. I BKN-94003 uttalte Bankklagenemndas flertall at motregningsretten i forbrukeres bankkonti ikke kan anses avgjort ved Bobygg-dommen, og at det fortsatt må legges betydelig vekt på de reelle hensyn. Det er på det rene at det ikke er grunnlag for å opprettholde et så skarpt skille mellom næringsdrivendes og privates innskuddskonti som Bankklagenemnda ønsker.