Overføringslegitimasjon § 14

Gjeldsbrevloven § 14 gjelder cedentens rettigheter (eier av gjeldsbrevet etter opprinnelig utstedelse eller etter transport) i forhold til en cesjonar (mottaker av transport) som blir tiltransportert et omsetningsgjeldsbrev. Etter gjeldsbrevloven § 14 kan cesjonaren vinne full rett til et omsetningsgjeldsbrev selv om cedenten ikke hadde rett til å råde over det, såkalt ekstinksjon. Det vil si at tidligere cedent (eier av gjeldsbrevet etter opprinnelig utstedelse eller etter transport) taper sine rettigheter til gjelden. Dersom cesjonaren ikke får rett etter gjeldsbrevet, vil retten såkalt vindiseres, hvilket vil si at cesjonaren ikke får rett etter gjeldsbrevet. Bestemmelsen gjelder således innskrenkninger som gjøres i omsetningsgjeldsbrevenes såkalte vindikabilitet, og får anvendelse for omsetningsgjeldsbrev som ikke er ihendehavergjeldsbrev, dvs. ordregjeldsbrev, pantobligasjon og andre gjeldsbrev som betegner seg som omsetningsgjeldsbrev. Gjeldsbrevloven § 14 lyder:

”§ 14. Avhender legitimasjonshavaren (jfr. § 13) eit omsetningsgjeldsbrev til eige eller pant, og mottakaren får det i hende, hindrar det ikkje rettsvinning at han vantar rett til å rå over brevet, utan når mottakaren veit dette eller ikkje er so aktsam som han bør vera etter tilhøvet”.

Gjeldsbrevloven § 14 regulerer for det første forholdet mellom rette eier og cesjonar. Denne konflikten betegnes som en hjemmelsmannskonflikt. Spørsmålet er om cesjonaren ekstingverer ”hjemmelsmannens” rett. For eksempel; Et omsetningsgjeldsbrev tilhører A, men overdras fra cedenten B til cesjonaren C, selv om B ikke har rettslig grunnlag til å råde over gjeldsbrevet ved cesjon. I hjemmelsmannskonfliktene er hovedprinsippet at cesjonaren ikke får bedre rett enn cedenten – ingen kan overføre større rett enn han har. Hvorvidt C ekstingverer As opprinnelige rett etter § 14 forutsetter at noen vilkår er til stede. Disse vilkårene gjennomgås nedenfor.

For det andre regulerer gjeldsbrevloven § 14 dobbeltsuksesjon, altså dobbeltsalg av samme gjeldsbrev. A er opprinnelig kreditor og selger gjeldsbrevet først til B, og deretter til C. Spørsmålet her blir hvem av de to cesjonarene som får rett til gjeldsbrevet. I dobbeltsuksesjonskonflikter er det prinsippet om først i tid, best i rett som gjelder.

Både prinsippet om at ingen kan overføre større rett enn han selv har og prinsippet om først i tid best i rett, kan settes tilside etter gjeldsbrevloven § 14. Det sentrale er om cesjonaren (den som får transportert over gjeldsbrevet) kjenner til at cedenten ikke har rett etter gjeldsbrevet i forhold til skyldner, eller når mottakaren ”ikkje er so aktsam som han bør vera etter tilhøvet”. Bestemmelsen legger således til grunn at cesjonaren ikke kan ekstingvere rett etter gjeldsbrevet dersom han kjenner til det underliggende rettsforhold, eller burde ha kjent til de reelle forhold etter en ren aktsomhetsvurdering etter forholdene.

I NUT 1935:1 Utkast til Lov om Gjeldsbrev s. 34 ble det gitt følgende oppsummering om godtroerverv (ekstinksjon) etter gjeldebrevloven § 34:

”At et ihendehaverpapir ikke kan vindiseres fra den som i god tro har fått det overdradd fra en som satt med det, er en setning som er vel kjent også i gjeldende rett, skjønt den ikke er uttalt i nogen lov. Om det feiler overdragerens adkomst det ene eller det annet, er likegyldig. Det kan være han bare har en begrenset rett til papiret, f.eks. en panterett, eller han kan overhodet ingen rett ha, fordi han har funnet det eller stjålet det. I alle tilfelle vinner innehaveren eiendomsretten til papiret, hvis han er i god tro. Det gjelder også om eieren av papiret er gått konkurs, og har overdradd det uten konkursboets samtykke. (Hagerup: Konkursl. 4de utg. s. 161.) Og sannsynligvis vil man anta det samme når det er en umyndig som har overdradd gjeldsbrevet, skjønt disse ifølge vergemålslovens § 2 ellers ikke selv kan rå over sine midler på egen hånd. Er der mangler ved selve overdragelsen, tvang, svig etc., gjelder derimot de vanlige rettsregler om dette”.

Aktsomhetsvurderingen etter gjeldsbrevloven § 14 må ta utgangspunkt i legitimasjonsreglene etter gjeldsbrevloven § 13, jf. NUT 1935:1. Utkast til Lov om Gjeldsbrev s. 36:

“Av legitimasjonsreglen i § 13 skulde det i grunnen følge at når den overdragelsesrekke som førte frem til ihendehaveren bare var sammenhengende og tok sig ordentlig ut, skulde erhververen kunne holde sig til den ytre legitimasjon som gis, uten at det skader om det i virkelighetten er brudd på rekken, f.eks. fordi en av overdragelsene er falsk eller tegnet uten fullmakt. Ingen legitimasjonsregel rekker imidlertid lenger enn til å beskytte dem som er i god tro, og for å bringe klarhet over hvad det kreves i så henseende med hensyn til undersøkelsen av overdragelsesrekken er paragrafens siste ledd satt inn i utkastet. (Jfr. for vekselbetalerens vedkommende veksellovens § 40.) Her opstilles den regel at hvis forholdet ikke gir grunn til det, behøver ikke erhververen prøve om de eldre overdragelser er ekte eller gyldige ellers. Mistanke om ektheten kan f.eks. raderinger gi. Er en av overdragelsene tegnet i henhold til fullmakt, eller i det hele på andres vegne, kan det efter omstendighetene være rimelig at erhververen undersøker de kilder som er lett tilgjengelige, f.eks. handelsregistret. For øvrig må han kunne stole på at fullmakten er i orden”.

Det er alt i alt fem vilkår som må være oppfylt for at cesjonaren C skal vinne rett. 1. For det første må cedenten være legitimert. 2. For det andre må det dreie seg om en avhendelse som ledd i omsetning. 3. For det tredje må cesjonaren C få gjeldsbrevet overlevert til seg. 4. For det fjerde må cesjonaren C være i aktsom god tro. 5. For det femte må cesjonsavtalen være gyldig.

1. Hvem som er legitimert fremgår av gjeldsbrevloven § 13, som gjennomgått ovenfor. 2. Et av de viktigste reelle hensynene bak legitimasjonsreglene for omsetningsgjeldsbrev, er næringslivets antatte behov for effektive omsetningsmuligheter. Ordet ”avhender” i gjeldsbrevloven § 14 tolkes derfor slik at det kun gjelder ved avhendelse i en eller annen form for omsetning. Utenfor begrepet faller den ”avhendelse” som finner sted når gjeldsbrevet skrifter eier ved arv, eller ved utlegg eller annen form for kreditorbeslag. Det er dog antatt at avhendelse ved gave i prinsippet kan lede til ekstinksjon. 3. Vilkåret om at C må få gjeldsbrevet overlevert til seg, har sammenheng med den betydningen loven tillegger det å være legitimert. Dersom C ikke får overlevert gjeldsbrevet til seg, vil cedenten fortsatt være legitimert til å råde over det, slik at dobbeltsuksesjonskonflikter kan oppstå. Før C får gjeldsbrevet overlevert, er hans posisjon uttrygg. 4. For å kunne ekstingvere må C være i god tro. Det er ingen grunn til å beskytte C dersom han skjønner den rette sammenhengen. 5. Cesjonsavtalen må være gyldig. Dette kan ikke utledes av lovens tekst, men hviler på gode reelle grunner. Cesjonarens stilling er uansett så uttrygg ved en ugyldig cesjonsavtale, at han ikke kan basere seg på å ha oppnådd en sikker rett til gjeldsbrevet. Det er bare cedenten B i hjemmelsmannskonflikten eller A i dobbeltsuksesjonskonflikten som kan gjøre ugyldighetsgrunner gjeldende overfor C. Dette følger av begrunnelsen for vilkår 5.

Dersom alle disse fem vilkår er oppfylt, vinner cesjonaren rett til gjeldsbrevet selv om cedenten egentlig ikke hadde rett til å rå over det. Gjeldsbrevloven § 14 gjelder bare for tredjemannskonflikter. Bestemmelsen kan ikke reparere mangler ved selve cesjonsavtalen mellom B og C, slik at avtalerettslig ugyldighet som umyndighet vil ikke repareres.

Da regelen ble gitt var det et poeng for departementet at regelen skulle bidra til tilsvarende krav om aktsomhet som for reglene for sjekk, veksel og konossement, hvor rett utover det underliggende rettsforhold bare vinnes når cesjonaren er i aktsom god tro. Departementet mente at det var uturvende å ha en regel som generelt innebar at man ikke måtte granske om transportene var ekte og om cedenten hadde hjemmel, jf. Ot.prp.nr.38 (1938-1939) s. 3:

”Ei fyresegn som segjer med reine ord at mottakaren ikkje treng granska etter um transportane er ekte, er uturvande etter den måten departementet hev redigera § 13 på. Ei fyresegn som segjar dette med reine ord, finst ikkje i dei tilsvarande reglane for veksel, sjekk og konnossement”.