Legitimasjon ved enkle fordringer

Det er svært få legitimasjonsregler som gjelder for de enkle fordringene. Hovedreglen følger av gjeldsbrevloven § 25 som sier at ”når nokon avhender eit enkelt gjeldsbrev, får ikkje mottakaren betre rett enn avhendaren”.

«§ 25. Når nokon avhender eit enkelt gjeldsbrev, får ikkje mottakaren betre rett enn avhendaren, om inkje anna fylgjer av serlege rettsreglar».

Gjeldsbrevloven § 25 gjelder både ved hjemmelsmannskonflikter og mellom cesjonaren og debitor cessus. Debitor cessus beholder altså sine innsigelser mot gjeldens eksistens og omfang. Dette gjelder uansett om hva slags det innsigelse det er snakk om, og uavhengig av om cesjonaren var i god tro. Debitor kan fraskrive seg retten til å gjøre innsigelser gjeldene overfor cesjonaren i såkalte cut off-klasuler, som debitor inngår med den opprinnelige kreditor. Cut off-klausuler er ikke gyldige i forbrukerkredittkjøp jf. kredittkjøpsloven § 8a jf. §§ 2 og 3, eller ved ytelse av forbrukertjenester på kreditt jf. § 27a.

Cesjonaren kan etter gjeldsbrevloven § 25 få bedre rett enn cedenten etter ”særlege rettsreglar”. I forarbeidene vises det til avtaleloven § 34 om ”skrømtede rettshandler” som en slik ”særleg rettsregel”.

I NUT 1935:01 Utkast til Lov om Gjeldsbrev ble det sagt følgende om legitimasjonen ved enkle gjeldsbrev:

”Angående betegnelsen « enkle gjeldsbrev » henvises til de almdndelige motiver. § 27 uttrykker for disse gjeldsbrevs vedkommende den hovedregel som gjelder for alle fordringers overdragelse, nemlig at erhververen ikke får bedre rett enn overdrageren selv hadde, hvis ikke særlige rettsregler tilsier noget annet. Som en slik « særlig rettsregel » kommer avtalelovens § 34, som handler om skrømtede rettshandler i betraktning. Men for ikke å avvise muligheten av at det er og i fremtiden kan komme, også andre situasjoner hvor hovedreglen må modifiseres, har det norske og danske utkast holdt reservasjonen i en almindelig form. Det finske og svenske utkast nøier sig derimot med å nevne avtalelovens simulasjonsregel, men uttaler til gjengjeld « sin regel bare i forhold til skyldneren, og sier ikke at erhververens rett også må bygge på overdragerens, når det gjelder hvem som er den virkelige rettighetshaver efter fordringen”.

Her vil debitor kunne bli forpliktet dersom han har laget et enkelt gjeldsbrev på tull, hvis dette gjeldsbrevet deretter overdras til en godtroende cesjonar.

Dobbeltsuksesjon av enkle fordringer reguleres av gjeldsbrevloven § 29, som lyder:

”§ 29. Blir eit enkelt gjeldsbrev avhendt, gjeld dette berre mot kravsmennene til avhendaren når skyldnaren har fått melding om avhendinga frå mottakaren eller avhendaren. Er kravet avhendt til fleire som alle er i god tru, går den retten føre som skyldnaren fyrst får melding om. Desse reglane gjeld likevel ikkje når uteståande krav blir avhende saman med ein forretning som det gjeld bokføringsplikt for”.

Det avgjørende for hvem som vinner rett er hvilken av cesjonarene debitor cessus først får melding om, fra cedenten eller cesjonaren selv. Cesjonar nr. 1 går foran de andre, hvis debitor cessus får melding om hans erverv først, selv om han ikke lenger er i god tro når debitor får meldingen. Ved overdragelse gjelder veritas-ansvaret med mindre annet er avtalt.

Ved pantsettelse av enkle gjeldsbrev som ledd i factoring etter panteloven § 4-10, ble det slått fast i Rt. 1989 s. 1209 (Karmøy-montering s. 1213) at factor oppnår rettsvern i forhold til medkontrahentens kreditorer ved at debitor cessus underrettes om overdragelsen uten hensyn til om factoringavtalen er tinglyst

”Ved det aktuelle tolkningsspørsmål er det etter min mening helt sentralt at panteloven § 4-4, jfr. § 4-5 og gjeldsbrevloven § 29 åpner en generell adgang til pantsettelse, avhendelse til sikkerhet og reell avhendelse av enkle fordringer. Pantsettelsen m.v. kan gjelde en enkeltfordring eller en rekke av pantsetterens fordringer. Reelt sett var dette ordningen også før panteloven av 1980, selv om det først ved denne loven ble åpnet adgang til formell pantsettelse av enkle krav. Før panteloven av 1980 var overdragelse av fordringer i henhold til factoringavtale som i nærværende sak vernet mot overdragerens kreditorer, forutsatt at debitorene etter de overdratte krav var underrettet om overdragelsen. Factor kunne gjennom factoringavtalen og underretning til debitorene om overdragelsen få sikkerhet i samtlige av medkontrahentens fordringer etter hvert som fordringene oppsto”.