Frarådingsplikt

Videre følger det av § 60, at banken plikter å fråråde kausjonisten om å kausjonere, hvis denne føler at forbruker ikke vil klare lånet økonomisk. Ved låneopptak med særlig risiko for mislighold, så skal altså kausjonisten være klar over at banken har frarådd låneopptaket.

”§ 60. Plikt til å frarå (1) Dersom långiveren frarår en forbruker å oppta lånet, jf. § 47, skal långiveren før kausjonsavtalen inngås eller lånet utbetales underrette kausjonisten om dette skriftlig. Forsømmer långiveren dette, kan kausjonistens ansvar nedsettes for så vidt lemping finnes rimelig. Det samme gjelder dersom långiveren burde ha frarådet forbrukeren å oppta lånet. (2) Dersom långiver før kausjonsavtale inngås med en forbruker må anta at økonomisk evne eller andre forhold på kausjonistens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å stille kausjon, skal långiver skriftlig underrette kausjonisten om dette. Første ledd annet punktum gjelder tilsvarende”.

Reglene om opplysnings- og frarådningsplikt i finansavtaleloven § 59 og § 60 gjelder bare der kausjonisten er en forbruker.

I Ot.prp.nr.41 (1998-1999) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) s. 71 vurderte departementet frarådingsplikten slik:

“Departementet er likevel kommet til at det i forhold til kausjonisten bør gjelde en frarådingsplikt der det er en særlig stor fare for at låntakeren ikke vil kunne innfri sine forpliktelser, og derved for at ansvar kan blir gjort gjeldende overfor kausjonisten. Dersom det er aktuelt å påta seg kausjonsansvar i en slik situasjon, må det være et minimumskrav at kausjonisten er fullt orientert om situasjonen før en eventuell kausjonsavtale inngås. Institusjonen bør derfor i slike tilfeller ha uttrykkelig plikt til å formidle sin kunnskap om låntakerens stilling til kausjonisten. Etter departementets syn bør frarådingsplikten knyttes til noe mer presise kriterier enn det er gjort i forslagene fra mindretallet i Banklovkommisjonen. Etter disse forslagene skulle frarådingsplikten utløses når « økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet ». Departementet foreslår i stedet at det avgjørende i forhold til frarådingsplikt overfor kausjonisten bør være om långiveren må forstå at der er en vesentlig fare for at låntakeren ikke vil kunne oppfylle sin forpliktelser etter låneavtalen, se lovutkastet § 58 annet ledd”.

Formkravene for kausjonsavtalen følger av finansavtaleloven § 60:

”§ 61. Kausjonsavtalen (1) Kausjonsavtalen må for å være bindende være inngått skriftlig og inneholde opplysninger om kausjonsbeløpets størrelse eller det høyeste beløp kausjonen skal sikre. § 8 annet ledd gjelder ikke for en kausjonsavtale med en forbruker. (2) Kausjonsavtalen skal inneholde opplysninger som nevnt i § 59 første ledd bokstav c, d, g og h. En kausjonsavtale med en forbruker skal dessuten inneholde opplysninger som nevnt i § 59 første ledd bokstav b, e og f og om tvisteordning som nevnt i § 4. Opplysninger som nevnt i § 59 første ledd som institusjonen har gitt før kausjonsavtalen ble inngått, skal i alle tilfeller regnes som en del av kausjonsavtalen. (3) Et vilkår som ikke er tatt inn i kausjonsavtalen, er ikke bindende for kausjonisten med mindre institusjonen godtgjør at vilkåret er uttrykkelig vedtatt av kausjonisten. (4) Institusjonen skal gi kausjonisten et eksemplar av kausjonsavtalen eller på annen måte gjøre avtalen tilgjengelig for kausjonisten”.