Finansavtalelovens regler om inngåelse av kausjon

Kausjonistens rettigheter og plikter er regulert i finansavtalelovens kapittel 4. Finansavtaleloven trådte i kraft 1. juli 2000 og den gjelder for alle kausjonsavtaler. Finansavtaleloven gjelder for kausjonsavtaler inngått mellom en finansinstitusjon og en forbruker eller næringsdrivende, jf. finansavtaleloven §§ 1 og 2. Loven gjelder ikke når begge parter er profesjonelle kredittinstitusjoner, slik at såkalte bankgarantier ikke reguleres av loven. Kausjonsavtaler omfatter også avtaler, der ingen av partene er finansinstitusjoner og der avtalen inngås ved hjelp av megler, jf. finansavtaleloven § 57.

Ved kausjon i bank eller annen finansinstitusjon er kausjonsavtalenes form og informasjonsplikt for banken regulert i finansavtaleloven §§ 59-60.

Virkeområdet for finansavtalelovens regler om kausjon er regulert i finansavtaleloven § 57:

”§ 57. Virkeområde (1) Dette kapitlet gjelder når en finansinstitusjon, en lignende institusjon som nevnt i § 1 annet ledd, eller en kommune eller fylkeskommune er kreditor etter kausjon stilt for lån eller annen kreditt. Kapitlet gjelder også når en forbruker stiller kausjon gjennom et meglerforetak, jf. § 75 tredje ledd annet punktum. (2) Som kausjon regnes i dette kapitlet også pant stilt av en tredjeperson (realkausjon). (3) Som forbruker regnes i dette kapitlet en fysisk person som kausjonerer for noen annens gjeld a) dersom kausjonens formal for kausjonisten ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet, eller b) kausjonen består i pant i formuesgode som ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet (4) Virksomhet som drives gjennom et aksjeselskap eller et annet selskap med begrenset ansvar, regnes ikke i seg selv som kausjonistens næringsvirksomhet etter tredje ledd. Når låntakeren er et selskap der kausjonisten har bestemmende innflytelse, kan likevel § 62, § 63, § 65 tredje ledd, § 67 annet og tredje ledd, § 73 og § 74 fravikes i kausjonsavtalen”.

Loven er deklaratorisk, men ufravikelig i forbrukerforhold. Så etter finansavtaleloven kan ikke banken gi noen dårligere vilkår enn det som følger av loven. I de tilfellene finansavtaleloven ikke regulerer forholdet, er det avgjørende hva som står i kausjonsavtalen.