Inkassoloven

Dersom et pengekrav har forfalt til betaling og må inndrives, gjelder inkassoloven av 13. mai 1998 nr. 26. Loven gjelder både for den som driver inn kravet for andre og den som kjøper opp et forfalt krav.

”§ 1. Lovens område Loven gjelder inndriving av forfalte pengekrav. Rettshjelp ved omtvistete pengekrav regnes ikke som inndriving. Loven viker for bestemmelser i eller i medhold av annen lov. Kongen kan bestemme at loven skal gjelde for Svalbard og Jan Mayen”.

Inndrivingen må være ervervsmessig og stadig. Den som inndriver kravet kalles inkassator. I tillegg omfattes oppkjøp av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse, såkalt factoring, jf. inkassoloven § 2.

Ӥ 2. Definisjoner

Med inkassovirksomhet menes ervervsmessig eller stadig inndriving av forfalte pengekrav for andre. I tillegg omfattes oppkjøp av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse. Med inkassator menes et foretak som har bevilling til å drive inkassovirksomhet”.

Egeninkasso er når kreditor selv inndriver gjelden overfor debitor, og inkassolovens regler om inkassovarsel og betalingsoppfordring mv. gjelder også for egeninkasso. Det som inndrives må være et pengekrav, slik at fordringer på varer og tjenester ikke kan inndrives etter inkassoloven. Offentligrettslige pengekrav omfattes i utgangspunktet også av loven. Det er naturligvis en forutsetning at gjelden/fordringen har forfalt for at loven skal komme til anvendelse.

Inkassoloven har enkelte deklaratoriske bestemmelser, jf. inkassoloven § 3, slik at det kan avtales andre frister eller fremgangsmåter ved inndrivelse. Loven er dog ikke fravikelig når det gjelder forbrukergjeld, slik at det kan ikke avtales noe til skade for debitor i strid med beskyttelsesreglene. Det er ikke adgang til å gjøre unntak fra loven med mindre det stiller forbrukeren i en gunstigere posisjon enn den loven gir og det gjelder kun inkassoloven §§ 9 til 11, 17,1.ledd og 19, jf. inkassoloven §3. Listen er uttømmende, jf. inkassoloven § 3 siste pkt som sier at loven for øvrig ikke kan fravikes ved avtale. For eksempel kan ikke andre satser for inkassokostnader enn de som er nevnt i inkassoforskriften legges til grunn.

Det er i utgangspunktet to absolutte vilkår for å drive inkassovirksomhet. Foretaket må være registrert i Foretaksregisteret. I tillegg må det etter inkassoloven § 4 også inneha bevilling til å drive med inkasso. Kredittilsynet tildeler og inndrar inkassobevilling, jf. inkassoloven § 30. Fra dette gjelder noen unntak. For eksempel kan inkassovirksomhet drives i medhold av norsk advokatbevilling eller av finansinstitusjon som drives etter finansieringsvirksomhetsloven.

Inkassoloven av 13. mai 1988 nr 26 innholder regler om inndrivelse av forfalte pengekrav. Det er bare inndrivelse av forfalte pengekrav som omfattet av inkassoloven, jf. inkassoloven § 1, slik at omtvistede krav faller altså utfor lovens anvendelsesområde. Hvor det foreligger et bestridt pengekrav, men saken likevel gripes an som en inkassosak, vil forholdet likevel kunne gå inn under inkassoloven etter § 1 etter Ot. prp.nr.2 (1987-1988) s. 100. Lovens bestemmelser kommer til anvendelse både når kreditor selv gjennomfører inndrivelsestiltak overfor debitor, eller når han overlater dette til andre. Lovbestemmelser som bruker ordet inkassovirksomhet, gjelder kun for de som driver med gjeldsinndrivelse for andre profesjonelt. Det fremgår av inkassolovens kapittel II hvilke vilkår som må være oppfylt for å kunne drive inn krav enten ved virksomhet, etter bevilgning eller egenhendig.