Enkle gjeldsbrev og muntlige fordringer

Enkle gjeldsbrev er alle gjeldsbrev som ikke fyller kravene til omsetningsgjeldsbrev, jf. gjeldsbrevloven § 24. Der er et enkelt gjeldsbrev definert som ”namnegjeldsbrev som ikkje går inn under § 11 nr. 3 eller 4”.

Enkle gjeldsbrev er et skriftlig og selvstendig løfte om å betale en bestemt sum penger, uavhengig av det underliggende mellomværende. Et enkelt gjeldsbrev er altså et gjeldsbrev hvor kreditorsnavn nevnes, uten ordre tillegg, uten pantsettelse, og uten at dokumentet uttrykkelig betegner seg som et omsetningsgjeldsbrev.

Vanlige pengefordringer (pengekrav) som ikke er knyttet til gjeldsbrev, kalles gjerne muntlige fordringer. Denne gruppen av fordringer omfatter fordringer som faktisk er muntlige, men også fordringer som kan være kommet til uttrykk skriftlig; for eksempel en vanlig fakturafordring.

Gjeldsbrevloven kapittel tre gjelder for enkle gjeldsbrev, men kommer analogisk til anvendelse på muntlige fordringer. En slik anvendelse er kommet til uttrykk gjennom lovens forarbeider, jf. Innst. O. VI (1939) s. 3 og i Utkast 1935 s. 16-17, og to sentrale dommer, jf. Rt. 1957 s. 778 Sirkustelt-dommen og Rt. 1992 s. 504 Factoring Finans-dommen.

I Rt. 1957 s. 778 (Sirkustelt-dommen s. 781 og 782) ble begrunnelsen for analogisk anvendelse av gjeldsbrevloven kap. 3 på fordringer som ikke var gjeldsbrev (muntlige fordringer) formulert slik:

”I § 29 annet ledd i gjeldsbrevloven fikk vi så den regel at når et krav er « avhendt til fleire som alle er i god tru, går den retten føre som skyldnaren fyrst får melding om ». Denne regel gjelder direkte for enkle gjeldsbrev, men jeg finner – under tvil – at regelen må tolkes slik at den også kommer til anvendelse på den fordring som det dreier seg om i vår sak. Etter min mening taler nemlig sterke reelle grunner for at regelen i § 29 annet ledd også skal gjelde for overdragelse av pengefordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev. Når underretningen til skyldneren er avgjørende, bygges det på et ytre faktum som det er lettere å føre bevis for. Det er på den måten større mulighet for å unngå tvistigheter og antedaterte transporter. Den som erverver en muntlig fordring, har også normalt særlig oppfordring til å sørge for at skyldneren får underretning om overdragelsen for å hindre at skyldneren betaler til overdrageren. Det står i det hele for meg som lite naturlig at man i den relasjon som det her gjelder, skal ha forskjellige regler for ikke negotiable gjeldsbrev og for pengefordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev”.

I Rt. 1992 s. 504 (Factoring Finans-dommen) ble det klart lagt til grunn at gjeldsbrevloven regler om enkle gjeldsbrev også gjelder vanlige fordringer som ikke var gjeldsbrev (muntlige fordringer).

“Det er alminnelig antatt at gjeldsbrevloven regler om enkle gjeldsbrev også gjelder slike fordringer, herunder loven § 26 om motregning. Dette synes også forutsatt i panteloven, jf henvisningene i § 4-6 og § 4-10”.

Som hovedregel vil gjeldsbrevslovens kapittel tre komme til anvendelse på muntlige fordringer, men domstolene vil ikke nødvendigvis alltid gjøre det. Det er vel kurant å si at etter rettspraksis får gjeldsbrevloven kap. 3 anvendelse på muntlige fordringer, så langt reglene passer i det konkrete tilfellet.

I Sirkustelt-dommen i Rt. 1957 s. 778 ble bestemmelsen i gjeldsbrevloven av 17. februar 1939 § 29 annet ledd, som direkte bare gjelder for enkle gjeldsbrev, antatt å også måtte kunne anvendes i et forhold, hvor det gjaldt overdragelse av en pengefordring som ikke var knyttet til gjeldsbrev. Høyesterett sa her at det taler ”sterke reelle grunner for at regelen i § 29 annet ledd også skal gjelde for overdragelse av pengefordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev”. Videre utalte Høyesterett at det ville være ”lite naturlig at man i den relasjon som det her gjelder, skal ha forskjellige regler for ikke negotiable gjeldsbrev og for pengefordringer som ikke er knyttet til gjeldsbrev”. Factoring Finans-dommen i Rt. 1992 s. 504 gjaldt spørsmålet om debitor cessus’ motregningsrett overfor cesjonaren, et factoringselskap, med et krav mot cedenten. Førstvoterende sa følgende om anvendelsen av gjeldsbrevloven § 26; ” Det er alminnelig antatt at gjeldsbrevloven regler om enkle gjeldsbrev også gjelder slike fordringer, herunder gjeldsbrevloven § 26 om motregning. Dette synes også forutsatt i panteloven, jf. henvisningene i § 4-6 og § 4-10”. Gjeldsbrevloven § 29 slår fast at cesjonaren(e) ved enkle gjeldsbrev og fordringer må sende inn melding til skyldneren (debitor cessus) om transporten for at cesjonaren kan gjøre gjeldende rettigheter etter gjeldsbrevet overfor debitor, samt for å få rettsvern overfor tredjemann som ønsker å utlede rett fra gjeldsbrevet. Annet ledd slår fast at dersom kravet er avhendt til flere samtidig (såkalt dobbeltsuksesjon) og alle er i god tro om dobbeltsuksesjonen/kravet, så vil den transport som debitor cessus først fikk melding om ha rettsvern overfor de andre.

§ 29. Blir eit enkelt gjeldsbrev avhendt, gjeld dette berre mot kravsmennene til avhendaren når skyldnaren har fått melding om avhendinga frå mottakaren eller avhendaren. Er kravet avhendt til fleire som alle er i god tru, går den retten føre som skyldnaren fyrst får melding om. Desse reglane gjeld likevel ikkje når uteståande krav blir avhende saman med ein forretning som det gjeld bokføringsplikt for.

Meldingen må ha kommet frem til debitor for at rettsvern skal oppnås. Det er ikke tilstrekkelig for å oppnå rettsvern at skyldneren er kjent med transporten eller at melding er sendt. Ved pantsetting av gjeldsbrev eller andre fordringer oppnås rettsvern på samme måte ved melding til debitor etter panteloven § 4-5. Melding til debitor etter gjeldsbrevloven § 29 kan gis både skriftlig og muntlig, og vil gi cesjonaren rettsvern, slik at cesjonaren hindrer andre i å ta utlegg eller på annen måte søke dekning med grunnlag i gjeldsbrevet ved eksempelvis konkurs.