Forsinkelsesrenter

Når en pengefordring misligholdes (dvs. ikke betales til rett tid), er forsinkelsesrenter den viktigste konsekvens av misligholdet. De samme formål og reelle hensyn gjør seg gjeldende ved forsinkelsesrenter, som ved renter i sin alminnelighet. Forsinkelsesrente kan kreves for alle typer kontrakter, hvor den en part plikter å betale et pengebeløp, og ikke oppfyller sin betalingsplikt rettidig. I kjøpsforhold er det slått fast at kjøper plikter å svare forsinkelsesrente, dersom kjøpesummen ikke betales rettidig etter avtalen:

”§ 71. Betales ikke kjøpesummen eller annet utestående beløp i tide, skal skyldneren svare rente etter lov 17 desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m m”.

Forsinkelsesrenter skal både kompensere for kreditors rentetap, og hindre betalingsmislighold. De skal virke preventivt og reparerende. For at forsinkelsesrentene effektiv skal virke misligholdsforebyggende, må den økonomiske belastning forsinkelsesrenten medfører for skyldneren være i overkant av den økonomiske belastningen skyldneren har ved å betale ved forfall.

Når man skal konstatere hvilket tap kreditor virkelig har lidt ved misligholdet, kan det oppstå vanskelige bevisspørsmål. For å beregne det tapet han faktisk har lidt er det ikke nok å vite hva han kunne ha oppnådd om han fikk pengene i rett tid, det er jo ikke sikkert at debitor ville ha benyttet seg av anledningen til å oppnå det. Så den rettsteknisk enkleste løsning er å ha en lovfestet regel om en rett til en viss rente som løper under betalingsmisligholdet uansett, uavhengig av en vurdering av det virkelige tap. En slik ordning med renteplikt ble innført ved morarenteloven av 1976, som trådte i kraft 1. januar 1978. Ordet morarente ble endret til forsinkelsesrente ved en lovendring i 1993. I dag reguleres forsinkelsesrenter av lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling (forsinkelsesrenteloven).

Forsinkelsesrenteloven er i utgangspunktet deklaratorisk og viker for avtale mellom partene, samt for andre lovregler som følger av spesiallovgivningen. Man kan derfor avtale høyere rente, for eksempel ved mislighold av lån eller kreditt eks. ved kredittkort. Imidlertid kan man ikke ilegge renter overfor forbruker utover det som følger av forsinkelsesrenteloven, jf. finansavtaleloven § 51:

“§ 51. Renter ved forsinket betaling Ved forsinket betaling kan långiveren kreve forsinkelsesrenter. I den utstrekning forsinkelsesrenter ikke er særskilt regulert i låneavtalen, gjelder lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling. Når låntakeren er forbruker, kan det ikke avtales vilkår som stiller låntakeren dårligere enn det som følger av lov om renter ved forsinket betaling”.

Man kan imidlertid ilegge strafferenter ved mislighold etter avtale i næring. Videre kan man ved kredittkort ilegge renter beregnet etter forskrift i medhold av kredittkjøpsloven § 6a.

Lovens regler anses normalt som avgjørende for rentepliktens omfang, hvis det dreier seg om en fordring som faller inn under lovens anvendelsesområde. Selv om renter kan kreves uten hjemmel i avtale, lov eller sedvane, bør den gjeldende lovgivning respekteres så langt den rekker. Derfor er forsinkelsesrentelovens regler avgjørende for renteplikten etter forfall. Det betyr ikke at de grunnleggende reelle hensyn, forretningsøkonomiske betraktninger og rimelighet, er uten betydning på forsinkelsesrentelovens område. Disse momentene kan være viktige ved tolkningen av loven som vanlige rettkildeprinsipper, og hjelpe til med å finne en løsning hvor lovens egen ordlyd ikke gir noen veiledning. Det er verd å merke seg at forsinkelsesrenteloven hjemler renteplikt selv om hovedkravet etter avtalen ikke var rentebelagt, slik at reglene gjelder ved rentefrie lån og ved andre ikke rentebærende pengekrav, f.eks. krav på betaling av kjøpesum ved salg.

Etter forsinkelsesrenteloven § 1 gjelder loven for “pengekrav på formuerettens område for så vidt ikke annet følger av avtale eller er bestemt i eller i medhold av lov”. Utenfor formueretten faller offentligrettslige, familie- og arverettslige og personrettslige krav. Loven kan ikke komme til analogisk anvendelse på krav utenfor formueretten, jf. NOU 1974:54 s. 10.

I forsinkelsesrenteloven § 5 er det en snever særregel om morarenter på krav utenfor formueretten:

“I fullbyrdelsesdom for pengekrav utenfor formuerettens område kan retten etter påstand tilkjenne forsinkelsesrenter fra saksanlegget eller, om kravet forfaller senere, fra forfallstid”.

Den innebærer at retten i fullbyrdelsesdom for pengekrav utenfor formuerettens område, kan etter påstand om det tilkjenne forsinkelsesrenter fra saksanlegget, eller om kravet forfaller senere, fra forfallstid. Forsinkelsesrenteloven viker for spesiallovgivningen, altså for lovbestemmelser som innholder eller gir hjemmel for avvikende regler om forsinkelsesrenter på formuerettslige pengekrav, for eksempel kjøpsloven § 65 (2), håndverkertjenesteloven §§ 16 tredje ledd, 26 tredje ledd og 44 annet ledd, vekselloven §§ 48-49. Det finnes også rentebestemmelser i gjeldsbrevloven §§ 6 og 40, men disse reglene kan ikke medføre andre resultater enn de som nå følger av forsinkelsesrenteloven. Eksempler på offentligrettslige krav er krav på trygd, lovbestemt pensjon, ekspropriasjonserstatning, skatter og tvungne avgifter. Krav på lønn er formuerettslig, også i offentlig tjenesteforhold. Det samme gjelder krav for eller mot det offentlige som part i privatrettslige rettsforhold (kjøp og salg mv.). Advokats salærkrav mot det offentlige ved fri rettshjelp er formuerettslig ut fra den betraktning at det offentlige trer inn som debitor i stedet for klienten, jf. Rt. 1987 s. 351 som gjaldt spørsmål om forsinkelsesrenter på en advokats salærkrav mot det offentlige ved fri rettshjelp. Her ble betingelsen om forfall tillagt avgjørende betydning, idet advokatens salærkrav ble ansett forfalt først når godtgjørelsen var fastsatt av fylkesmannen. Forsinkelsesrenter kunne derfor ikke kreves fra utløpet av månedsfristen etter avsendt arbeidsoppgave, slik forsinkelsesrenteloven § 2 annet punktum isolert sett tilsier. Etter rettspraksis fra og med 1980-årene, faller krav på saksomkostninger etter prosesslovgivningen inn under forsinkelsesrenteloven, selv om hjemmelen finnes i lovgivning av offentligrettslig karakter. Dette følger også av tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1 tredje ledd, som bestemmer at tvangsgrunnlag for saksomkostninger også omfatter forsinkelsesrenter. Også krav på saksomkostninger etter forvaltningslovens § 36 må regnes som formuesrettslig i denne sammenheng.

Rett til tilbakesøkning etter feilaktig betaling hviler ofte på formuerettslige synspunkter og tilbakesøkningskravet kan derfor være formuerettslig selv om det opprinnelige krav ikke var det. For eksempel i Rt. 1985 s. 1221 ble tilbakesøkning av uriktig tilskudd fra fylkeskommune til privat sykehus etter sykehusloven forrentet etter forsinkelsesrentelovens satser.

At forsinkelsesrenteloven etter § 1 bare gjelder for pengekrav er ikke så rart, da renter så å si alltid er knyttet til fordringer på penger. Men noen unntak finnes, for eksempel er det vanlig ved salg av fast eiendom et selgeren i kontrakten påtar seg å betale renter av eiendommens verdi ved forsinket oppfyllelese av kontrakten fra hans side. Her vil kjøperen, ha krav på renter selv om han ikke har et pengekrav på selgeren, men forsinkelsesrenteloven gir bare rett til å kreve renter på pengekrav.

Forsinkelsesrentelovens bestemmelser viker for avtale mellom partene om rentefot etc. Avtalen må være inngått av begge parter. Det er ikke nok at den ene parten ensidig bestemmer at loven skal fravikes i den annens disfavør, den vil da ikke være gyldig. For eksempel kan ikke en renteklausul i kreditorsfaktura binde debitor, med mindre den har grunnlag i forutgående avtale. I RG. 1983 s. 289 og RG. 1985 s. 56 ble ikke fakturaklausuler om renter ansett bindende for debitor. Selv om debitor forholder seg passiv til slike klausuler, vil ikke det normalt medføre at de blir bindende. I RG. 1985 s. 56, ble det uttalt at avvikelse fra lovens regler unntaksvis kan være bindende underforstått, for eksempel hvor rentebetingelser som tidligere har vært lagt til grunn ved renteoppgjør mellom partene.

Selv ved en gyldig inngått avtale om forsinkelsesrenter, vil den kunne settes til side etter avtalelovens § 36 dersom den er ”urimelig”. I forbrukerforhold kan det ikke avtales rentebestemmelser som er dårligere enn det som følger av forsinkelsesrenteloven §§ 2-4. Hvorvidt loven viker for sedvanerett sier den ikke noe om, men det fremgår av forarbeidene at dette kan skje. For pengekrav på kjøpsrettensområde viker antakelig forsinkelsesrenteloven for ”etablert praksis mellom partene” og for ”handelsbruk eller annen sedvane som må anses bindende mellom partene”. Dette følger av kjøpsloven § 71 jf. § 3, men gjelder ikke ved forbrukerkjøp § 1 (1).