Nærmere om kredittypene

Kredittypene som omfattes av kredittkjøpsloven er kredittkjøp, kontokredittavtaler (kredittkort, kjøpekort mv,), forbrukerleie av løsøre og leie av forbrukertjenester på kreditt, jf. kredittkjøpsloven §1. Når det gjelder kontokredittavtaler, er det i forarbeidene uttalt at kjøp av andre ting enn ting og tjenester, eksempelvis kjøp av gavekort, også skal omfattes, jf. NOU 1977:12. s 90:

”Etter ordlyden vil reglene om kontokjøp få anvendelse ikke bare i tilfelle hvor kontokreditten kan utnyttes til kjøp av tjenester, men også dersom den ellers kan brukes til kjøp av annet enn ting, f.eks. til kjøp av verdipapirer (gavekort o.l.)”.

Kredittkjøp er nærmere forklart når det ved kjøp av løsøre avtales betalingsutsettelse av hele eller deler av kjøpesummen, eller når kjøpesummen lånes ved at selgeren selv gir kreditt eller noen etter avtale med selgeren gir kreditt (lånekjøp). Tidligere brukte loven uttrykket avdragskjøp, men dette er nå sløyfet. Vanlig kjøp på avbetaling eller i rater, er således kredittkjøp. Det er også kredittkjøp hvis det er snakk om leie eller annen avtalt bruk som reelt sett sikrer vederlag for løsøret og det er meningen at mottakeren skal bli eier til slutt. Forbrukerkredittkjøp vil her være et normalt kredittkjøp av løsøre til forbruker, bortsett fra leie som eventuelt omfattes av begrepet forbrukerleie, når kreditten ytes eller formidles som ledd i næringsvirksomhet.

Med kontokjøp menes avtale mellom kjøperen (kontohaveren) og kredittyteren om løpende kreditt, typisk ved kredittkort og kjøpekort/handlekort/bensinkort mv., som kan brukes av kontohaveren hos næringsdrivende som er tilsluttet en bruksordning, der kontohaverens kort aksepteres. Eksempler er VISA, MasterCard, AmEx, EuroCard, Statoil-kort, Ellos-kort mv. Loven vil her komme til anvendelse når kontokreditten brukes til kontokjøp, som vil være kredittkjøp der kjøpesummen helt eller delvis dekkes på grunnlag av avtale mellom kjøperen (kontohaveren) og kredittyteren om løpende kreditt (kontokredittavtale). Ved kontokjøp gis kreditten som en løpende kreditt uten å være knyttet til et bestemt kjøp. Kontoinnehaveren er innvilget en løpende kreditt i form av en trekkrett på konto, som en kassakreditt, og som kan benyttes til å finansiere innkjøp av varer og tjenester hos næringsdrivende som er tilsluttet ordningen innenfor en bestemt beløpsramme, f.eks. 50.000. Kontokort som brukes ved belastning av egen konto, såkalte debetkort regnes ikke som kredittkort, idet det ikke ytes kreditt, og bruk av kortet forutsetter at kortholderen har egne penger på konto til dekning for transaksjonen.

Med forbrukerleie menes leie av løsøre etter kredittkjøpsloven § 29, hvor leien reelt sett sikrer vederlaget ved kjøp, uten at leieren blir eier, såkalt leasing i forbrukerforhold, jf. kredittkjøpsforskriften § 10 som har følgende definisjon:

”Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder for forbrukerleie som i realiteten tjener til å sikre et avhendingsvederlag, eller som ellers i det vesentlige fyller samme økonomiske funksjon som kredittsalg, selv om det ikke er meningen at leieren skal bli eier eller ha rett til å bli eier, jfr. kredittkjøpslovens § 29 første punktum. Bestemmelsene gjelder ikke leie som reelt er kredittkjøp etter kredittkjøpslovens § 3 nr. 1 (c)”.

Forbrukerleie omfatter også leieordninger som i realiteten tjener til å sikre et avhendingsvederlag, eller som ellers i det vesentlige fyller samme økonomiske funksjon som kredittsalg, selv om det ikke er meningen at leieren skal bli eier eller ha rett til å bli eier (opsjon på å kjøpe tingen). Det er ikke et krav at kjøper skal bli eier til slutt. Leieordninger utenfor forbrukerforhold kan også være kredittkjøp, som omfatter leie eller annen avtale om bruk av løsøre som i realiteten tjener til å sikre et avhendingsvederlag, dersom det er meningen at mottakeren skal bli eier av tingen jf. kredittkjøpsloven § 3 nr. 1 bokstav c.

Forbrukertjenester på kreditt omfattes også av loven og foreligger når kreditt ytes eller formidles som ledd i forretningsvirksomhet overfor forbruker. I tillegg må det være avtalt betalingsutsettelse helt eller delvis eller vederlaget må gis som lån av tjenesteyter eller noen som har avtale med tjenesteyter. Kreditten må ytes eller formidles som ledd i næringsvirksomhet. Innholdet er tilsvarende for kredittkjøp etter § 3 nr. 1 bokstav a (avbetalingskjøp), men omfatter da på samme måte forbrukerkjøp av tjenester der det gis kreditt for betalingen.