Opplysninger fra kredittyter

Opplysningsplikter er de lovfestede og ulovfestede pliktregler som bestemmer at kredittyter plikter å informere kredittkjøper/kredittmottaker om forhold, som det må antas at kredittkjøper trenger å kjenne til, slik at kredittkjøper kan vite om han ønsker å inngå avtale, og informasjon som det er rimelig at han får kjennskap til. Spesielt kostnader og betalingsvilkår og erstatningsansvar, er informasjon som er viktig for kredittkjøper å kjenne til. Opplysningsplikten er en direkte underplikt av den alminnelige lojalitetsplikten i kontraktsforhold, og gir uttykk for at man skal være redelig med de opplysninger man gir den man skal inngå en bindende kontrakt med.

Kredittkjøpsloven § 4 og § 5, og finansavtaleloven § 46 første ledd, lister opp opplysninger som skal gis før avtale blir inngått. Kredittkjøploven §§ 4 og 5 pålegger kredittyteren å opplyse forbrukeren om blant annet kontantpris og kontantinnsats, kredittkjøps­ pris, effektiv rente og betalingsplan.

Opplysningene skal sette forbrukeren i stand til å vurdere innholdet i den kreditten som tilbys, og om hans økonomi tillater at han påtar seg denne forpliktelsen.

Etter kredittkjøpsforskriften § 5 skal opplysningene gis på en lettfattelig måte for forbruker:

Ӥ 5. Alminnelig krav til opplysningsplikten

Opplysninger som gis om forhold som er nevnt i kredittkjøpsloven §§ 4, 5 og 6, jf. § 27a, må gis på en slik måte at de lett oppfattes av den enkelte forbruker”.

Mislighold av opplysningsplikten kalles som en fellesbetegnelse opplysningssvikt, som omfatter både manglende opplysning om forhold som det burde vært opplyst om, og uriktig opplysning i forhold til hvordan kontraktsgjenstanden virkelig er eller forhold knyttet til kontraktsgjenstanden (forhold som har hatt betydning for avtalen). Et sentralt poeng i en slik sammenheng er da om opplysningssvikten er av såpass stort omfang eller av så sentral betydning for den ene part at kontraktsbalansen kan sies å være forskjøvet i forhold til den opprinnelige avtale.

Pliktsubjektet etter kredittkjøpsloven § 4 er angitt som « kredittyteren eller selgeren på hans vegne ». Ved inngåelse av kontokredittavtale etter kredittkjøpsloven § 5 påhviler opplysningsplikten « kredittyteren ». Opplysningsplikten etter finansavtaleloven § 46 påhviler « lånegiveren ». Dersom det blir gjort bruk av finansagent, er denne « innenfor rammen av det oppdrag institusjonen har gitt », forpliktet til å « se til at institusjonens plikter overfor kunden blir oppfylt », jf. finansavtaleloven § 87 første ledd. Tilsvarende gjelder for meglerforetak, jf. finansavtaleloven § 83 første ledd.

Den som formidler eller leverer kredittelementet ved forbrukerkredittkjøp, forbrukerleie, kjøp med salgspant og ved ytelse av forbrukertjenester på kreditt, plikter å gi visse lovfestede opplysninger om kredittelementet, slik at forbruker har kunnskap om prisen på kredittelementet og øvrige betalingsvilkår og misligholdsvilkår ved kredittavtalen. Dersom kredittyter ikke selv formidler finansieringen er det selger eller annen formidler som er ansvarlig for at opplysningene gis til forbruker.

Det samme gjelder ved kontokredittavtaler (kredittkort, kjøpekort mv,), leie av løsøre og forbrukertjenester på kreditt.

Etter kredittkjøpsloven § 5b skal kjøperen sendes (skriftlig) melding med opplysning om enhver endring i renter eller andre kredittkostnader minst en uke før endringen iverksettes. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet 87/102/EØF art. 6 nr. 2.

Ӥ 5b. Melding om endring i kredittkostnadene

Kjøperen skal sendes melding med opplysning om enhver endring i renter eller andre kredittkostnader minst en uke før endringen iverksettes”.

Ved markedsføring av eksempelvis kredittkort eller ordninger med betalingsutsettelser (kredittkjøp), følger det av kredittkjøpsloven § 6 at det ved kredittkjøp skal følge med opplysninger som nevnt i kredittkjøpsloven § 4, mens det ved markedsføring av kontokredittavtale (kontokjøpsavtale) skal det gis opplysninger som nevnt i kredittkjøpsloven § 5:

”§ 6. Opplysningsplikt ved markedsføring

Når det som ledd i næringsvirksomhet markedsføres kreditt som helt eller delvis retter seg til forbrukerkjøper, skal det også opplyses om den effektive rente etter §§ 4 eller 5. Hvis det er den eneste hensiktsmessige fremgangsmåten, skal den effektive renten angis ved bruk av minst ett representativt eksempel. Gjelder tilbudet en bestemt vare, skal også kontantprisen og kredittkjøpsprisen opplyses”.