Fraråding

Kredittkjøpsloven pålegger også kredittyter en plikt til å frarå låntaker å oppta lån dersom kredittyters økonomiske evne eller andre forhold tilsier at han bør overveie å avstå fra å benytte kreditten, jf. kredittkjøpsloven § 9a.

”§ 9a. Frarådingsplikt

Dersom kredittyteren før det inngås avtale om kreditt etter loven her eller før salgstingen er overgitt til forbrukeren, må anta at forbrukerens økonomiske evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at han eller hun alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre kredittavtalen, skal kredittyteren skriftlig underrette forbrukeren om dette. Gjør kredittyteren ikke det, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. Første og annet punktum gjelder tilsvarende for selgeren dersom han eller hun opptrer på vegne av kredittyteren”.

Kredittkjøpsloven § 9a bestemmer at dersom kredittgiveren før det inngås avtale om kreditt etter loven her eller før salgstingen er overgitt til forbrukeren, må anta at forbrukerens økonomiske evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at han eller hun alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre kredittavtalen, skal kredittgiveren skriftlig underrette forbrukeren om dette. Dersom kredittyter unnlater å fraråde, kan forbrukerens forpliktelser lempes (reduseres) for så vidt dette finnes rimelig. Disse bestemmelsene gjelder tilsvarende for selgeren dersom han eller hun opptrer på vegne av kredittgiveren. Tilsvarende bestemmelser er inntatt i finansavtaleloven § 47, og gir uttrykk for samme regel som har sitt grunnlag i den alminnelige lojalitetsplikt mellom kontraktsparter:

”§ 47. Plikt til å frarå

Dersom långiveren før låneavtale inngås med en forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig”.

Om finansavtaleloven § 47 er det sagt følgende i RG 2008 s. 1508 (Borgarting lagmannsrett LB-2007-189566):

”Etter finansavtaleloven § 47 har långiver en « plikt til å frarå ». Bestemmelsen er et utslag av det som også ellers må anses å følge av ulovfestede rettsregler om lojalitetsplikt i kontraktsforhold. Bestemmelsen er en lovfesting av bankens mer generelle plikt til å beskytte låntaker mot seg selv. Det følger direkte av finansavtaleloven § 47 at dersom långiver før låneavtale inngås med en forbruker – eller lånet utbetales til forbrukeren – må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakers side tilsier at han alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiver skriftlig underrette låntaker om dette. Gjør långiver ikke dette, kan låntakers forpliktelser lempes i den utstrekning det finnes rimelig. Bestemmelsen er gitt av hensyn til forbruker. Den skal sikre at enkeltaktører ikke eksponerer seg for større risiko enn de har økonomisk evne til å bære. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at A er å anse som en forbruker etter finansavtaleloven. At han i begrenset omfang tidligere hadde foretatt noe handel med aksjer, endrer ikke dette. Det er heller ikke fra banken anført at A ikke er å anse som forbruker etter finansavtaleloven”.